LIGHTHOUSE MERU

2012-01-30T09:09:00.000-08:00

"Today, civilized society, the great majority of which has no faith, is entirely positivist in outlook, but even the positivists fail to notice the absurdity of the Marxist thesis that the Universe existst for ever while the earth is merely fortuitous. Contemporary man is unable to hope for the unexpected, for anomalous events that don`t correspond with 'normal' logic; still less is he prepared to allow even the thought of unprogrammed phenomena, let along believe in their supernatural significance. The spiritual emptiness that results should be enough to give him pause for thought. First, however, he has to understand that his life`s path is not measured by a human yardstick but lies in the hands of the Creator, on whose will he must rely."

- Andrey Tarkovsky

Apropos mokkamenn, møkkamenn og deres kvinnelige entourager

2012-01-15T10:34:00.000-08:00

Apropos høstens og vinterens merkverdige skue vedrørende tilsynelatende velmenende, men dog fullstendig verdiløse, innlegg til debatten rundt landets overfallsvoldtekter, fikk man et innslag som av og i seg selv oppsummerer essensen i problematikken. Rent de facto peker den nese til den, om det gjelder gjerningsmennenes etnisitet eller kvinners ansvar i den moderne verden. Den vil dermed også lett kunne kategoriseres under akronymet STIHIE (”So This Is How It Ends”) som AlternativeRight lanserte, og som jeg før har vist lokale eksempler av.

"Jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne å fortelle om gårsdagens The Game konsert som var på Kick her i Kristiansand. For det første begynte showet når det egentlig skulle sluttet, han var altså fire timer for sein. Selv ble jeg så forbanna og provosert at jeg valgte å gå før selve konserten startet. Hvorfor kan du lese under. Det jeg så er seriøst noe av det sykeste og med nedverdigende jeg har sett i hele mitt liv.

Det er jo ingen tvil om at rappere er glade i damer, men det er snakk om å ikke dra opp lett påvirkelige jenter på scenen og behandle de som horer. Ei mørk brunette ble dratt opp på scenen og det var ganske tydelig at jenta var veldig full – og åpenlyst var villig til å strekke seg langt. Første gangen dro de opp kjolen på henne, og hylte «pop that pussy» – mens jenta gjorde det de ba om og litt til. Jeg stod seriøst å måpte.

Etterpå var jeg så i sjokk at jeg hadde seriøst frysninger. Kall meg gjerne gammeldags, men jeg gikk hjem. Etter hva jeg fikk høre ble konserten enda villere etter jeg hadde gått. Da ble jenta tatt opp på scenen igjen, og halvveis fingret av The Game sine artister. De slikket henne på puppene, dro av henne strømpebuksa, tok henne på og flashet you know what til hele publikum."

http://www.kristinaandersen.no/?p=11855

Postscriptum: det er en rekke blogger som omtaler denne konserten, både før og etter den gikk av stabelen, og påfallende nok er tilnærmet alle skrevet av unge, tilsynelatende ressurssterke kvinner som selv var en del av publikum (en representant for disse uttaler i forkant at aldersgrensen for inntreden til konserten "heldigivis var senket fra 18 til 16 år" slik at de yngre segmentene av befolkningen kunne få den med seg).

Brysomme forfedre

2011-12-24T04:05:00.000-08:00

- Funnet er helt unikt i norsk sammenheng, det første som noen gang er gjort på våre breddegrader, sier Preben Rønne ved Vitenskapsmuseet/NTNU i Trondheim, som ledet utgravningene.

Ofret dyreblod

Gudehovet kan ha blitt anlagt en gang rundt eller etter år 400 e.Kr. og således vært i bruk i mange hundre år frem til menneskene utvandret for å unngå kristendommens tvangstrøye. Det besto av et steinsatt "ofringsalter", dessuten sporene etter en stavbygning som trolig har huset gudebilder i form av stokker med utskårne ansikter til Tor, Odin, Frøy og Frøya. Også avdøde slektninger av høy rang ble avbildet på denne måten og dyrket. Rett ved avdekket arkeologene også en prosesjonsvei.

Takket være jordlaget var gudehovet svært velbevart. Selve "alteret" hvor man tilba gudene og bl.a. ofret dyreblod, besto av en sirkelrund steinsetting rundt 15 meter i diameter og nesten en meter høy. Stavbygningen få meter unna var rektangulær, 5,3 x 4,5 meter i grunnplan og reist med 12 stolper som hver hadde et kraftig steinfundament. Den kan ha vært høy og var helt klart ut fra funnene ikke brukt som bolig. Bl.a. hadde det intet ildsted. Inni huset fant man spor etter fire stolper som kan være spor etter et høysete hvor gudebildene sto mellom seremoniene. Prosesjonsveien vest for hovet med kurs rett mot stavbygningen, var markert med to parallelle rekker av store stein, den lengste rekken minst 25 meter lang.

- Under ofringsalteret fant vi en branngrav som faktisk lå direkte opp på det forhistoriske pløyelaget. Trekullet fra denne graven er nå datert til 500–400 før Kristus. Således kan stedet ha vært ansett som hellig eller i det minste hatt en spesiell status lenge før steinalteret ble bygget. I det forhistoriske pløyelaget under branngraven kunne vi tydelig se spor etter pløying med ard, plogens forløper, opplyser Rønne.

Nå skal Ranheims unike helligdom fjernes for alltid for å gi plass til boliger. Det er ikke alle enig i.

- Anlegget vil kunne bli en flott turistattraksjon hvis det samtidig blir opplyst om hva som har skjedd på stedet. Det er unikt i Norge, sier sivilingeniør Arvid Ystad som på privat initiativ har henvendt seg både til Riksantikvaren og Fortidsminneforeningen for å få anlegget fredet.

- Plasseringen av boligene kunne enkelt ha vært tilpasset dette unike kulturminnet, helt uten at man hadde mistet boligmasse. Det kunne ha blitt en attraksjon for de nye beboerne og fortelle dem mye om historien på stedet for over 1000 år siden. Dessverre er boligbyggingen nå i gang, sier Rønne.

Link

Utbyggerselskapet

Varg Vikernes "Sorcery And Religion In Ancient Scandinavia"

2011-12-21T12:12:00.000-08:00

Da jeg først hørte om Varg Vikernes` seneste litterære utfoldelse ventet jeg meg en bred og nærmest ensyklopedisk fremstilling av en før-kristen forestillingsverden, med belysning av mindre kjente aspekter som magiutøvelse etc. Vikernes` forrige bok, Germansk mytologi og verdensanskuelse, ville jeg nå gjettet på var en komprimert versjon av det som skulle komme. Dette viste seg fort å være feil, forfatteren har faktisk gått andre veien. Sorcery and Religion in Ancient Scandinavia er snever i tematikk og relativt kort, innholdet derimot er utfordrende nok, med lite belyste aspekter og alternative tilnærminger til mytologien. Den unngår også de mer spekulative, og kanskje intensjonelt provoserende, temaene som den forrige tendenderte til med bakgrunn mer i ideologi enn genuin kunnskapssøken.
Dette er ikke en introduksjon til saksmaterien, dette er en bok for de som kjenner de sentrale temaene, leitmotifene og karakterene i Edda-litteraturen, og som samtidig har en generell kjennskap til allegoriske fremstilinger, symbolbruk i mytologien og som anerkjenner det som ligger bak det umiddelbare i en tekst. Kanskje, men bare kanskje, er denne publiseringen utelukkende for spesielt interesserte.

Noe spesielt, for akademikere og andre fagpuritanere i det minste, er fraværet av kildehenvisninger, noe Vikernes selv forklarer slik: “Academics tend to disregard every book written without references to specific sources. This book is probably such a book, but I have to defend it by saying that I cannot list sources when the ideas are my own, the interpretations my own and the conclusions my own.” Vi vet dermed forutsetningene for det som kommer og vi vurderer det ut I fra dette. Selv med dette forbeholdet hadde jeg satt pris på en mer utfyllende forklaring av enkelte påstander, det hadde for eksempel vært interessant og visst hvordan forfatteren kommer frem til vurderinger som det følgende:

”The oak was the tree that was most often struck by lightning, and because of this it was regarded by the sorcerer as the most sacred tree in the forest. More than any other tree the oak possessed the solar powers.”

Eikens symbolske betydning er ubestridt, men hvorfor, og mer spesifikt, at dette skulle ha med en statistisk større frekvens av lynnedslag i eiketrær er i det minste uklart for de fleste av oss vil jeg tro. En annen innsigelse er det tilsynelatende forventede krav til leseren ved enkelte anledninger om å være inneforstått med tekstens implisitte informasjon:

“My hypotheses in this book are based on the claim that all the tribes of Ancient Europe originally had the same religion, whether they lived in Europe or had emigrated to North-Africa or different parts of Asia. Even though the deities, myths and traditions discussed in this book generally speaking are Scandinavian, it does not mean they are only Scandinavian. I am describing common Ancient beliefs.”

Det er uklart hvilken tidsperiode Vikernes her henviser til og dermed vanskelig å anslå hva som egentlig er hypotesen. Er det en Thule-teori med et felles-europeisk Urheimat tidsangitt til pre-historisk tid? Er det indo-europeisk folkevandring to-tre årtusener før vår egen tidsregning? Vikernes har en tendens til å fremstå som om han forutsetter at slik viten allerede er etablert hos leseren. Likevel, med disse små kritikkpunktene, er det en interessant tilnærming til et område av historien og mytologien som Varg Vikernes her har tatt for seg. Hva omhandler så boken?

Vikernes begynner med Steinalderen og tar oss med i en kronologisk fremstilling av menneskets kosmologi og utvikling av magiutøvelse og religion. I korte trekk: i begynnelsen av perioden opererer mennesket med et animistisk utsyn: kreftene i naturen var en effekt av ånder (”spirits”), steinaldermannen måtte imitere åndene for å få ønsket resultat, og dermed oppsto magikeren. Disse skjønte etter hvert at åndene ikke kunne styres ved hjelp av besvergelser, resultatene uteble ofte, løsningen ble å nå frem til de ved hjelp av bønn. Magikeren ble dermed prest, og åndene ble antromorfisert og fikk navn. Det magiske aspektet forsvant imidlertid ikke og det var ikke unaturlig at den religiøse mannen derfor tok rollen som guddom. Han gikk fra en magiker-konge til en gude-konge. En av de sentrale temaene i boken er hvordan disse kongene og dronningene, i tillegg til prinsessene og prinsene, fikk sin funksjon og posisjon.

Videre omhandles kalenderoppbygningen, hvor Vikernes tar for seg den skandinaviske bronsealderskalenderen som besto av 13 måneder, og hver måned hadde 28 dager. Etymologien for de enkelte dagene og månedene er forklart. De syv dagene er de til da kjente himmellegemene: Sol, Måne, Mars, Merkur, Jupiter, Venus og Saturn. Månedene besto av fire uker noe som samsvarte med månefasene. Navnene på månedene ble bestemt ut i fra guddommene eller de før nevnte åndene som ble tilbedt denne aktuelle måneden.

Runene er også behandlet og det er det eldste runesystemet (24) som Vikernes bruker som utgangspunkt. Dette knytter han opp mot stanzaer i Voluspå, i det som utgjør bokens mest omfattende del og dermed hovedfokus. Før stanzaene og de respektive runene blir gjennomgått får vi imidlertid et kapittel som gir en bredere bakgrunn for denne koblingen.

For i kapittelet The Mysteries utlegger Vikernes årets gang i henhold til bronsealderens kalender, og knytter høytider, festivaler og ritualer til mytologien og dermed også det verdslige: menneskenes avhengighet av naturen og de utfordringene/mulighetene hver sesong representerer. Begge disse aspektene kommer sammen i det Vikernes vier størst oppmerksomhet: Voluspå og hvordan vi forstår denne. For Vikernes omhandler ikke dette kosmogeni eller eskatologi per se, altså en skapelses- og undergangsforestilling, men snarere årets gang med skiftende sesonger med det mytologiske materialet som beskrivelse av dette. Sentralt i Voluspå, og dermed Vikernes` fremstilling, er Balders død (vinteren og mørkets inntreden/Vintersolverv) og forsøkene på å gjenopprette Solen (Balder) og lysets kraft. Dette innebar en rekke handlinger som gjenskapte mytologien. Sentralt er den sykliske/sirkulære oppfatningen av tid, i motsetning til den lineære.

Selv med fravær av kildehenvisninger kan vi i det minste sammenstille materialet med en historiker som John Stanley Martin. Martin henviser (Ragnarok; An investigation into Ols Norse Concepts of the Fate of the Gods) til Theodor Gaster, og stiller seg bak vedkommende i det han sier om myter, ritualer og samfunnet: ”Theodor Gaster has coined the word topocosm to describe the complex ideas around the attitude of a tribal group that sees itself as instrumental in the maintenance of vigour in man, beast, and nature. Life is not conceived as a linear progression but as a series of leases which have to be renewed regularly. These leases are closely related to the seasonal changes, and they are effected by concerted communal activity.” Han skriver et annet sted i sin bok: “On the one hand the complex of myth and ritual, centred on common beliefs, traditions and memories, incarnates the collective ideal of the primitive community and, when periodically performed, regenerates the group. On the other hand the primitive community sees itself as playing a significant role in maintaining and restoring the vigourous forces of life in the external world by periodically performed rituals. This life-force is belived to be given for a limited period of time. Man, then, sees himself as an essential agent in the sustaining of the created order. For this purpose he enacts regularly a programme of seasonal rituals, examples of which can be found from Norway to New Zealand.” Som vi ser sammenfaller dette I stor grad med Vikernes` sin tolkning av basisen for mytene og ritualene som utøves. Således diskuterer han ikke i et vakuum selv om tolkningene uansett skulle være originale. Skepsisen til det akademiske miljøet kan nok derfor modereres, selv om enkeltdetaljer ved tolkningen som Vikernes bestrider har fått en dogmatisk aura.

Det er en rød tråd gjennom dette tilsynelatende løst sammensatte materialet av mytologi, historisk monarkisk utvelgelse, naturforståelse, sesongtilpasning og kosmologi: alt dør, men gjennom anstrengelser og gjenskaping av mytene vil man igjen kunne opprette Livet; våren vil komme med solen og nytt liv spirer. Denne boken kan også tematisk sees i sammenheng med Varg Vikernes` siste (instrumentale) musikalske utgivelser, og spesielt den nest siste: Belus (2010). Her er det nettopp parallelløpet mellom det hellige og profane som utfolder seg: Belus/Balders død (vinterens inntreden) – legges i gravhaugen – Heimdals nedstigning for å bringe Balder (Solen) tilbake – mørkets og vinterens krefter jages og drepes – Eikeånden (Balder) kan bli satt fri:

Solen har fått sin kraft tilbake.

Eikeaanden er foedt paany.

Solen har faatt sin makt tilbake.

Sommeren har kommet.

(Morgenroede – Burzum, Belus)

Er det noe jeg personlig savner så er det en hypotese og diskusjon rundt tripartite konstellasjonen Asgard – Midgard – Hel, med et sideblikk til Yggdrasil (Heimdal) i samme henseende (himmel – jord – substratum, krone – stamme - røtter), som boken i en liten passasje indirekte berører. Dette ville nok imidlertid heller virket malplassert med hensyn til bokens øvrige tematikk, snarere enn utfyllende, siden fokuset i utgangspunktet er så pass snevert.

Bestill boken her

Radix

2011-12-11T04:36:00.000-08:00

Paul Fenniak - Early Morning

2011-12-01T12:16:00.000-08:00

“In the morning, of course, one would amuse oneself and one's faith would seem to be lost again; and in fact I've noticed that faith always seems to be less in the daytime.”

- Kapiton Maximitch i De Besatte av Fjodor Dostojevskij.

Ars Moriende

2011-11-17T12:38:00.001-08:00

De Press - Moja Piosnka

2011-11-14T09:31:00.000-08:00

Så det er slik det ender...

2011-11-07T14:04:00.000-08:00

Alternativ Right lanserte akronymet STIHIE, ”So This Is How It Ends”, som skulle være dekkende for utslag av forfall og degenerering, i tillegg til de generelle anti-tradisjonelle tegnene. Ikke overraskende kanskje omhandler de fleste publiserte sakene Vestlige representanter og eksempler; for Tradisjonalister, og mange Perennialister, er dette åpenbart og som forventet. Følger man eksempelvis Oswald Spengler sammenfalt Vestens fødsel med Romerrikets endelige fall, og kristendommens mer varige etableringer, rundt år 400. Dets videre, Faustianske, skjebne har vært preget av alt det en livssyklus kan inneholde før vi befant oss ved forfallets tidsalder, hvor vi nå avventer døden.

Populærkulturen er et område av menneskenes uttrykksarena hvor disse tegnene lettest lar seg detektere. Dette er naturlig siden den i stor grad tilpasser seg det rådende sentimentet hva gjelder folks krav. Det som blir ønsket blir gitt, derfor har det heller ingen hensikt å tilsløre og gjøre uttrykket subtilt, tvert i mot. Samtidig er dette en vekselvirkning, en gjensidig, fallende spiral mot avgrunnen: underholdningsindustrien, som alt annet med utelukkende materialistiske og verdslige endemål, vil også kreere det den mener folk bør konsumere. Vil de ikke assimilere disse behovene og gjøre de sine egne, er det mekanismer som regulerer dette, som sosial stigmatisering og isolering. Folk flest stemmer nok ikke Fremskrittspartiet, men de vil gjerne tilhøre kollektivet.

(Merk. "Sinnssykt", som det blir referert til som en sinnsstemning i intervjuet under, henspeiler mest trolig ikke til alvorlige psykiske lidelser eller psykoser, skjønt, utelukke det kan vi ikke.)

Alternative Right

2011-10-29T13:23:00.000-07:00

The New Right and What It Can Offer the Rest of the World

Alternative Right

Entertainment über alles

2011-10-27T13:55:00.000-07:00

Av menneskets utfoldelse i verden av i dag er det lite man bør bli forbløffet over, det meste inntrer innenfor rammene av den pre-definerte degenereringen som skulle vært åpenbar for de fleste nå. At det for øvrig ikke er åpenbart skyldes ikke premissene, men mennesket selv.

Forbrukerinformasjon er noe vi alle er kjent med i en eller annen form, enten ved at vi ved eget initiativ selv innhenter opplysninger om et produkt vi er interessert i å anskaffe, eller ved at en tredjepart formidler mer eller mindre relevant informasjon om ulike produkter. Sistnevnte har etter hvert utviklet avvarter hvor man pakker informasjonen inn i en form hvor underholdningsaspektet er det mest fremtredende, såkalt infotainment. Faktisk har man nå fjernsynsprogrammer med en forbrukerinformativ profil hvor informasjonsaspektet er fullstendig fraværende, men som blir brukt som påskudd for underholdning.

Et av disse programmene er britiske Top Gear. Med informasjonsalibiet i grunn formidler programlederne det man fort oppdager er overflødig for den jevne, potensielle bilkjøper. Det meste av serien går faktisk med til at programlederne konkurrerer om hvem som kommer raskest mellom to geografiske punkt. Så også i episoden Three Wise Men, Middle East Special.

Så mens barn dør av uforklarige sykdommer forårsaket av koalisjonsstyrkenes (les. USA) massakre i Fallujah , nær en fjerdedel av befolkningen er kategorisert som fattige, infrastruktur på linje med den tredje-verden (definert som en under-utviklet nasjon, som Irak slettes ikke er), en uavklart sikkerhetssituasjon etc., hva gjør BBC? De leier selvsagt et forsyningsfly, med kurs for Irak, og laster det med... tre utrangerte biler og tre nesten like utrangerte briter. Formål? Se hvem som kommer først fra Kurdistan til Betlehem, i bilene.

"Blir det morsommere nå så dauer je."

Akkurat hva Irakerne trenger; akkurat hva vi som hovmodige, løgnaktige, selvforherligende, hykleriske verdensødeleggere i blodtåka trenger, i følge BBC. (Hvordan sier man Are you entertained yet? på Irakisk Arabisk?)

Forfedrenes Stemme

2011-09-04T08:05:00.000-07:00

Wulf Sörensen sitt myteomspunne skrift Die Stimme der Ahnen ble forbudt i Norge rett etter dens utgivelse av forlaget Nordland Verlag i 1935. Skriftet omhandler evige verdier som familie, tradisjon og blodslinjer som en sterk kontrast til materialisme og rotløshet, et kampskrift for forfedrenes verdifulle overleveringer, et kampskrift mot oppløsning og fremmedgjøring. Et skrift like aktuelt i dag som for 70 år siden med andre ord.

Wulf Sörensen er et pseudonym. Mest trolig er forfatteren en mann ved navn Frithiof Fischer, som også under samme pseudonym utgav skriftet Freund Hein. Dette er imidlertid underordnet, budskapet taler for seg selv.

Last ned her (PDF)

"More than anyone else in the world, the Europeans and Americans need freedom."

2011-08-15T08:42:00.000-07:00

Valaam Volunteer program

2011-07-07T11:23:00.000-07:00

The fantastic island of Valaam is one of the most picturesque places and beautiful monasteries in the Northwest of Russia.

Vallam is sometimes called "Mount Athos of the North". Valaam, surrounded by the archipelago of more than 50 beautiful small islands, is situated in Ladoga Lake - the biggest freshwater lake in Europe with the average width of 83km! and maximum depth of 230m!. During its centuries-old history, the Monastery has undergone devastation and desolation time and again. But, by God's mercy, every time it revived again. In atheistic Soviet Union Monastery has also undergone devastation. But on December 14, 1989 a ship moored in the harbour, there were the first six monks on board and gradually monastic life started to revive. Since that day, the new history of Valaam began. A great amount of temples and churches are situated here, a lot of pilgrims come every summer to visit Holy Earth and to help in renovation works. You can see photos of Valaam at http://www.valaam.ru/

The project “Valaam Volunteer program” carried out by Russian and foreign volunteers is aimed at restoring farming in Spaso-Preobrazhenskiy monastery of Valaam.

Anybody who has reached the age of 18 and would like to make a difference to the holy place is welcome to join in and feel the unique atmosphere of the island.

A lot of monks live in Valaam today. Some of them renovate old churches, other work in the fields. A lot of people help them to save cultural heritage, and due to them a lot of churches of Valaam are already renovated. In general, you will have the same life-style, as pilgrims, who came to work for the monastery. Your task will be to help the monks in cleaning the fields, cutting down grass, preparing firewood. Very often girls are required to help in the agricultural works in the farm or to help on the kitchen. Most of the fields are experimental, as during Soviet times nobody worked here and the old fields were completely covered by trees... Only 3-4 years ago fields were cleaned. Also monks still are renovating the old building of the farm, where nobody lived for dozens of years.

Boys-volunteers usually do more difficult job for example, they could be asked to help in restauration works, in preparing firewood...

The farm is situated in 5 kilometers from the monastery, and monks will drive you in the car to the workplace and back. Those, who work on the farm, eat there.

The head of the farm is father Veniamin, and about 20-30 brothers live there. They aren't monks, some of them just prepare themselves to become monks, and this process takes not less than 5 years (sometimes more then 10).

Camp address: Russia, Republic of Karelia, Sortavala, Valaam island, Valaam monastery.

http://volonter.valaam.ru/en/home.htm

Auteurs - Poets in Cinema

2011-06-24T11:15:00.000-07:00

Ser man en film i dag hører det nok til sjeldenhetene at man samtidig reflekterer over de kunstneriske og tekniske prosessene som ligger bak verket. Uten å risikere for mye vil jeg videre påstå at det sjeldnere reflekteres over om filmen er et uttrykk for et rådende ideologisk, politisk eller kulturelt maktmønster, eller, i motsatt tilfelle, går mot disse. I en prosess mot ferdig åndsprodukt er imidlertid leddene, og interne og eksterne påvirkningsfaktorer allestedsnærværende. I hvilken grad en film dermed går gjennom disse leddene og prosessene ”ubesudlet” vil derfor variere. I noen land står fagforeningene sterkt og dynamikken og fleksibiliteten blir preget av dette. Filmselskapene vil naturlig nok i mange tilfeller ha mest mulig innflytelse, fra valg av skuespillere, til tema og redigering. Eksterne maktgrupper har sin agenda, og filmer har i enkelte tilfeller vist seg umulig å produsere med mindre manus blir godkjent av visse interessegrupper. Mest nærliggende eksempel er amerikanske filmer som blir for dyre og ikke gjennomførbare om ikke militæret går inn med utstyr og mannskap, gjenytelsen er at forsvarsmakten (som en forlengelse av nasjonens myndigheter) har de facto retten til å avgjøre om prosjektet blir gjennomført eller ikke ved å godkjenne, endre eller underkjenne manuset. De interne (casting, script-writer, kostyme, location, lyd/lys etc.) gruppenes innflytelse er mer knyttet til, og regulert av tradisjon, gjensidig forståelse og /eller regissørens personlighet og autoritet.

Selv om disse spørsmålene ikke er fremtredende i den samtidige kulturelle diskursen er problemstillingen for så vidt ikke av ny dato, men kom eksplisitt til uttrykk i etterkrigstidens Europa, nærmere bestemt Frankrike, hvor Francois Truffaut i 1954 utga essayet ”Une certaine tendance du cinema francais” (”A certain tendency in French cinema”). For Truffaut var dette først og fremst et spørsmål om kunstnerisk kvalitet, mer enn kun maktanalyse og spørsmål om kunstnerisk frihet og autonomi. Dette ville bli fokus for andre, og senere, filmkritikere. For det var filmkritikerne som lanserte disse nye teoriene, og det var filmkritikere som først imøtegikk dem. Senere skulle også litteraturkritikere, som New Criticism-bevegelsen (som hevdet at kritikere gjorde en fundamental feil ved å tolke kunstformer ved å spekulere i hva skaperen mente, basert på dennes personlighet eller levde liv. En forfatters intensjon var i så fall underordnet ordene på sidene som basis for opplevelsen av litterære verk), faggrupper innen produksjonsprosessen av filmer og grupper og enkeltindivider som representerte de normative maktstrukturene, gå i mot Truffaut og hans meningsfeller. Auteur som begrep ble for øvrig først benyttet i 1962 av Andrew Sarris i essayet ”Notes on the Auteur Theory.”

Hva går så Auteur-teorien ut på, og hvorfor ble den så pass kontroversiell? Som antydet handler dette om regissørens autonomi i en films totale produksjonsprosess, det vil si fra en idé manifesterer seg i sinnet, gjennom utformingen av manuskript, til det tekniske ved selve filmingen og til slutt klippingen. Er disse prosessene i stor grad ivaretatt av regissøren selv vil det resultere mer ofte enn ikke i filmer som har et gjennomgående tema, stil eller uttrykk som er distinkt og særegent for nettopp denne regissøren. Dette var et kvalitativt gode hevdet Truffaut. Han mente at regissørene måtte utøve en distinkt stil eller fremheve et konsistent tema på en slik måte at påvirkningen til vedkommende uomtvistelig gjenkjennes i verket. Regissøren skulle sette sitt personlige preg på filmen, akkurat som en forfatter med en bok, og det kreative fokuset skulle utelukkende være basert på ham. Ideelt skulle regissøren være forfatteren, og filmen skulle være et uttrykk for regissørens følsomhet og visjon, et produkt av hans kreativitet. Akkurat som en bok er sett på som et produkt av den som skriver den (bøker er imidlertid også sjelden produkter av utelukkende ett sinn, bevisst vil de fleste forfattere være påvirket av eksempelvis forlagets innspill og tanker. Ubevisst kan det også tenkes forfattere som skriver med et spesielt segment av befolkningen for øye og tilpasser innholdet etter dette). Tenker man etter kan man få en indikasjon på dette ved å peke på at noen filmer alltid blir nevnt sammen med regissørens navn, for eksempel ”Kurosawas Rødskjegg”, ”Bergmans Tystnaden” eller ”Tarkovskys Stalker”. Sammenlign så disse med hvordan vi omtaler Rambo, Mannen med den nakne pistol eller American Pie.

Det er ikke vanskelig å forestille seg at tilhengerne av tanken om at filmens skaper skulle ha full kunstnerisk (og teknisk, så langt det praktisk lar seg gjøre) autonomi fikk mange, og mektige, motstandere. Regissøren er avhengig av mange faktorer, mennesker og grupper for å få realisert sitt verk. I tillegg til de før nevnte ble det også en intern kritikerdebatt, og etter hvert dannet filmkritikerne som var motstandere av Truffaut sine egne ideologiskoler. Spesielt i Amerika og Hollywood ble kritikken sterk, hvor man så på filmprosessen mer som et kollektivt prosjekt og ikke som én manns visjoner. Hollywood hadde riktignok bakgrunn i den gamle måten å gjøre film på, men denne ble nå ble erstattet med en mer kollektivistisk tilnærming, hvor blant annet filmselskapene ble de dominerende i filmproduksjonen, i tillegg til at blant annet filmstjerner og troskap til sjanger ble avgjørende for et films uttrykk og endelige resultat.

”I dag kommer kritikken hovedsakelig fra lapskausen av post-Freudanisme, post-Marxisme og kjønnsstudier som utgjør undergruppene av det som går under betegnelsen ”kulturstudier””, for å sitere fritt etter Marc Gervais i Ingmar Bergman, Magician and Prophet; han fortsetter:

”[…]man kan tenke seg at den eneste relevante tilnærmingen til film i dag er som følger:

1. Hvordan og i hvilken grad objektet, eller nettverket, eller en film/TV-program, eller medialovgivning eller en dominerende stil bekrefter eller undergraver makten til det dominerende systemet eller hegemoniet.
2. Hvordan det ovennevnte bekrefter eller undergraver seksuelle stereotypier, feministiske aspirasjoner, eller kjønnspreferanser
3. At den post-Freudianske innsikten på egen hånd åpenbarer det ”egentlige innholdet” i kunst, til og med i språket selv;
4. Hvordan kunst i seg selv, eller selve konseptet av ”kunstner”, kan ha noen som helst relevans, siden kunstneren (som Foucalt mener) kun er en hul formidler dømt til å videreformidle predeterminerte tegn, systemer og kulturmønstre kontrollert av den dominerende maktgruppen."

Før han avslutter (direkte sitat):

"Artistic excellence” indeed becomes meaningless; the study of ”good films” should be replaced by the analysis of films as a mass product whose content and style, etc. have been imposed by the ruling hegemony for its own advantage – or as a more or less masked projection of (or “against”) the unconscious. Film studies in this context are far happier concentrating on film and TV genre products at their most banal and clichéd, typical uninspired products of the “machine” and thereby much more suited to this approach than are complex “works of art."

Filmklippene er fra den Italienske dokumentaren "Andrei Tarkovsky; A Poet in Cinema."

2011-06-22T11:21:00.000-07:00

It is most absurdly said, in popular language, of any man, that he is disguised in liquor; for, on the contrary, most men are disguised by sobriety. ~Thomas de Quincy, Confessions of an English Opium-Eater, 1856

We, the Dharma Bums with Tristessa on the Road to Desolation Peak as Angels

2011-06-12T15:11:00.000-07:00

Killing Joke - Democracy

2011-03-25T14:07:00.000-07:00

You have a choice, we are your voice
Red, blue or yellow.
We will blow away the green
Another five lane motorway
(You'll never get a referendum anyway)

Funny handshakes. insider dealing
Et in arcadia. arcadia ego
Backhanders and salamanders
A powerhouse that is morally
Mechula
I'm sorry democracy is changing
I'm sorry democracy is changing

I'm not a slogan or a badge
Or a cross in the ballot box
Neither values or objectives
You do not represent my deepest
Thoughts and wishes

Education in obsolete skills
Stereotyping and media projection
Industrial psychologists
Plan a campaign that is financed by
Big business

You have a choice, we are your voice
Red, blue or yellow.
We will blow away the green
Another five lane motorway
(You'll never get a referendum anyway)

"Det som finnes på innsiden, finnes også på utsiden" - Goethe

2009-12-02T09:46:00.000-08:00

Juan Evo Morales Ayma ble født 25. Oktober 1959, og ble 18. Desember 2005 valgt som leder for Bolivia, den første i følge ham selv med bakgrunn fra det som blir omtalt som urbefolkning i landet (i Morales` tilfelle: Aymarene), siden spanjolenes ankomst på begynnelsen av 1600-tallet. Partiet han ble valgt inn for heter Sosialistbevegelsen (Movimiento al Socialismo, med akronym MAS, som betyr ”mer”), et parti som for øvrig ikke bare utelukkende er geskjeftiget med tradisjonelt politisk arbeid, men som også fungerer som en sosial bevegelse agerende på flere områder og med ulike midler. Disse har som uttalt mål å gi mer makt til urbefolkningen og de fattige ved hjelp av landreformer og redistribusjon av rikdommer tjent på gassforekomster. For videre å understreke sin bakgrunn deltok Morales i 2006 på en seremoni ved Tiwanaku, et åndelig senter for en pre-Inka kultur, lokalisert vest for hovedstaden La Paz.

Det er ingen tvil om at mange av presidentens ytre handlinger og ytringer er et ledd i en konsolidering av makten, realpolitikk handler ofte om å definere en klart avgrenset demarkasjonslinje, og spesielt i samfunn preget av fragmentering og polarisering langs etniske og sosiale skillelinjer, som i Bolivia med det rurale og generelt fattige nord (forbundet med urbefolkningen) og de øverste sosiale og økonomiske klassene i sør (forbundet med etterkommerne av europeerne). Det er likeledes hevet over enhver tvil at Morales har en genuin omtanke for det han hevder var det opprinnelige og tradisjonelle Bolivia, som han i tillegg mener er blitt utnyttet og undergravd gjennom nesten 500 år. Et uttrykk for dette var å sidestille flagget brukt av de sosialt marginaliserte gruppene, Whipalaen, med nasjonalflagget, ved offisielle seremonier.

Den nasjonale Whipalaen består av 49 likesidede ruter i syv ulike farger, mens de ulike etniske gruppene i landet har sine distinkte versjoner (den nasjonale er sagt å skulle inkorporere alle). På grunn av MAS` ideologiske basis og presidentens utvetydige mål for nasjonen, har mange i Vesten feilaktig tolket Whipalaens symbolverdi som tilsynelatende å skulle uttrykke et multietnisk budskap. Dette er i beste fall en betydelig overforenkling av virkeligheten.

Fargene som er brukt i Whipalaen er: Rød, oransje, gul, hvit, grønn, blå og fiolett, og har sitt opphav i solens brytning i et prisme eller en gjenskapning av regnbuen, og ble brukt av kulturer i Andes-regionen som referanse på flere nivåer, akkurat som sammensetningen av de 49 rutene.

Rød representerer Jorden (aka-pacha) og er et uttrykk for mennesket i Andes, og dets intellektuelle utvikling.
Oransje er samfunnet og kulturen, i tillegg til opprettholdelsen av menneskeheten.
Gul er energi og representerer den moralske basisen for menneskene i denne regionen.
Hvit er en farge som representerer tid, og dermed også progresjon og transformasjon. I tillegg uttrykker den spesifikt utviklingen av teknologi og vitenskapene.
Grønn er for økonomien og produksjonen, jordens rikdom, territoriet, jordbruket, flora og faunaen.
Blå representerer verdensrommet og uendeligheten, stjerner og planeter og den påvirkningen disse har på jordiske forhold, i tillegg er den et uttrykk for astronomi og naturvitenskapene.
Fiolett er fargen som uttrykker den politiske og ideologiske basisen i Andes-regionen, med dets kollektive og harmoniske krefter; den er en farge som uttrykker staten og de sivile delene av et samfunn: organisering, sosiale spørsmål, økonomien og det kulturelle, og administrering av både mindre enheter, i tillegg til nasjonen som helhet.

Whipalaen opererer imidlertid med et større symbolspekter enn kun gjennom fargene, da knyttet til de 49 rutene som den er inndelt i. Disse har en filosofisk (PACHA-KAMA (et prinsipp; av den Universelle Orden), og en verdslig (PACHA-MAMA(mor, kosmos) betydning, i tillegg til en transcendental og mystisk. Den verdslige og filosofiske delen gir uttrykk for opprettelsen og organiseringen av fire opprinnelige områder i Andes-regionen (skapt av fire mytologiske skapninger), og som en feiring av de fire sesongene som året er inndelt i: JUYPHI-PACHA(den kalde perioden), LAPAKA-PACHA(den varme perioden), JALLU-PACH-A (regntiden) og AWTI-PACHA(tørkeperioden).

Videre har den blitt brukt til matematiske og astrologiske målinger og utregninger. Til slutt representerer den filosofisk de fem periodene av PACHA-KUTI (den kosmiske revolusjon); ifølge AMAWT'AS-kulturen må man hvert 500`de år ha en revolusjon eller en større omvelting økonomisk, sosialt og politisk, i Andes, så vel som i verden for øvrig.

Det ovennevnte gir oss et bilde av den filosofiske doktrinen bak Whipalaen basert på det som utgjør Tid, Rom, Energi og planeten vår; kosmos som helhet. I tillegg har den en kosmologisk funksjon som integrerer både den verdslige og den transcendentale, knyttet til den kosmiske kalenderen basert på stjernenes konstellasjon og årets sykluser. Det er også denne delen som er den essensielle i, og basisen for, hele Whipalaen, selv om dette ikke lar seg umiddelbart utlede fra å observere Whipalaen; man må vite om det i utgangspunktet.

Når de første dagene av mai kommer til den Sørlige halvkule innledes perioden hvor naturen går til ro, mens i Nord er det omvendt, her livner naturen til og ting gror nettopp i mai. Og akkurat som i de nordiske og germanske områdene ved inngangen til høst og vinter, vil man i Sør også finne forestillinger om at grensene mellom ulike verdener blir obskure, noe som gir grunnlag for kontakt mellom vår verden og andre som for oss ikke er kjente (det er ikke her snakk om fysiske paralellverdener eller andre New-Age utlede konsepter, men snarere transcendentale prinsipper som knytter menneskene til det guddommelige, og forholdet mikrokosmos/makrokosmos). Man har imidlertid ikke holdt ved like kunnskapen og i dag feires offisielt både grotidens slutt (i Nord) og grotidens begynnelse (i Sør) på samme dag: Allehelgens Natt/Day of the Dead. Dagen hadde stor betydning, og det var her, og ikke ved vintersolverv, at en ny syklus tok til, akkurat som hos kelterne og deres Samhain. Det som feires i Sør derimot er den siste fjerdedelen, eller den åttende fasen, av Livshjulet, og blir referert til som Korsfeiringen. Dette skal henspeile på, og følger konstellasjonen til, The Southern Cross eller Crux (lat.), en gruppe på fire stjerner som utgjør et kors pekende ned mot den magnetiske Sydpol akkurat på de første dagene av mai.

“Hvis vi kunne observer dets bevegelse døgnet rundt, ville vi legge merke til et annet aspekt. Det ville se ut som om hovedaksen sveipet himmelen som en gigantisk urviser, og det er faktisk hva Southern Cross er, en enorm klokke på himmelen, uansett måned eller år. Linjen som går fra hovedstjernen og ut til enden av korset, er et evig uttrykk for Sydpolen, akkurat som Polarstjernen indikerer Nordpolen i den nordlige halvkule.”

Rent geografisk indikerer de fire stjernene også fire pre-Inca regioner, med enten Cusco eller Tiwanaku som ”navle”. I tillegg symboliserer stjernene (og korsets fire punkter) de fire elementene jord, luft, vann og ild, og de fire kompassretningene.
Et annet navn som ble brukt I Andes-regionene på Crux eller Whipalaen, er Chakana, noe som betyr ”bru”, ”stokker i kors” eller ”Sør”, og følger man rektanglene som utgjør korset får man de åtte punktene i Livshjulet. Det er, som noen sikkert nå har skjønt, Chakanaen som gjenfinnes i Whipalaen, og deres betydning er i høyeste grad inter-relaterte. For begge gjelder det at de har en horisontal, en vertikal og en diagonal funksjon, i kombinasjon med de syv fargene.

Den horisontale er basert på vinter- og sommersolverv, den vertikale indikerer de øvre lag med himmelen (det guddommelige) og den nedre delen med jorden (inkludert menneskene), den diagonale er den som gir oss de tre stegene. De tre stegene indikerer de tre verdenene som man mente eksisterte: Den øverste (Hainan Paca) med stjernene, himmelske vesener og gudene; Den midtre (Kay Paca) er for menneskenes liv og laden; den nedre (Uqhu Pacha) er underverdenen og Døden. Disse hadde også sine respektive dyr som representasjon: kondoren, pumaen og slangen.

De til sammen tolv stegene på de fire sidene utgjør på det umiddelbare forståelsesnivået årets tolv måneder. Åndelig sett representerer de imidlertid en form for innvielse og opplyst bevissthet. Toppen av korset representerer Gud, eller Wiracocha, som et bilde på den øverste form for bevissthet. Moder Jord, Pachamama, er bunnen av korset, og sammen utgjør disse en vertikal utligning av den horisontale linjen, noe som fører til frembringelsen av det Hellige Korset.

I essens kan vi si at den utvidede Chakanaen er Andes-kulturenes axis-mundi, det vertikale båndet som binder mennesket til det Absolutte, det guddommelige, og samtidig, på et mikrokosmisk nivå, er uttrykk for menneskets seier over sitt ego og oppnåelsen av Selvet. Akkurat som Jesus` kors og Yggdrasil; Jesus tok opp korset, gikk opp til Golgata, ble korsfestet og sto opp den tredje dagen; han hadde overkommet sin jordbundethet og knyttet seg til det guddommelige. Dette gjenspeiles også i Andes-kulturenens forståelse av Chakanaen, ikke bare som materielle objekter i firmamentene, utelukkende til bruk som navigeringspunkt, og i ytterste fall kanskje en betraktning av menneskets plass i kosmos. Som andre både før og etter dem ble åndelige eller psykiske projekteringer manifestert i den fysiske verden og disse kunne dermed få både en symbolsk og transcendental betydning. Som det forhåpentligvis har gått frem er Chakanaen/Crux og i utvidet forstand, Whipalaen, et komplekst symbol som henvender seg til hele menneskets forståelsesregister og nivåer av bevissthet. Ikke bare et symbol på verdslige aspekter som landets samtidige etniske sammensetning etc.

“Our Wheel of Life that takes us into Appeasement now
with the Southern Cross upright in heavens
reminds us that in our origins we will find our reason of being
and in our fractality the sense of reproducing life.”

Sitatene og mye av bakgrunnsinformasjonen er hentet fra: www.losbosques.net/?=1085

Sufi - en introduksjon med utgangspunkt i en moderne kontekst

2009-10-13T09:42:00.000-07:00

Legestudent og skribent Mohammad Usman Rana med foredraget Sufisme –Muslimenes glemte og misforståtte skatt , på P2-akademiet i NRK:

Podkast

Ezra Pound - With Usura

2009-09-30T12:35:00.000-07:00

With usura hath no man a house of good
stone
each block cut smooth and well fitting
that delight might cover their face,

with usura

hath no man a painted paradise on his church
wall
harpes et luthes
or where virgin receiveth message
and halo projects from incision,

with usura

seeth no man Gonzaga his heirs and his
concubines
no picture is made to endure nor to live with
but it is made to sell and sell quickly

with usura, sin against nature,
is thy bread ever more of stale rags
is thy bread dry as paper,
with no mountain wheat, no strong flour

with usura the line grows thick

with usura is no clear demarcation
and no man can find site for his dwelling
Stone cutter is kept from his stone
weaver is kept from his loom

WITH USURA

wool comes not to market
sheep bringeth no gain with usura
Usura is a murrain, usura blunteth
the needle in the the maid's hand
and stoppeth the spinner's cunning.

Pietro Lombardo came not by usura
Duccio came not by usura
nor Pier della Francesca; Zuan Bellin' not by
usura nor was "La Callunia" painted.

Came not by usura Angelico; came not
Ambrogio Praedis,
No church of cut stone signed: Adamo me
fecit.

Not by usura St. Trophime

Not by usura St. Hilaire,

Usura rusteth the chisel
It rusteth the craft and the craftsman
It gnaweth the thread in the loom
None learneth to weave gold in her pattern;
Azure hath a canker by usura; cramoisi is
unbroidered
Emerald findeth no Memling

Usura slayeth the child in the womb
It stayeth the young man's courting
It hath brought palsey to bed, lyeth
between the young bride and her bridegroom

CONTRA NATURAM

They have brought whores for Eleusis Corpses are set to banquet

at behest of usura.

Fotnoter:

Usura

Usury is the charging of interest in excess of that allowed by law. Under God's Law, no interest at all is allowed. Even 1% interest is considered usury. Extra charge for buying something "on time" is usury.
Man's laws are in direct opposition to God's Laws, because they usually allow charging of interest.

harpes et luz

From the poem "Testament", a ballad to his mother, by the French poet Francois Villon, at a time when she speaks of seeing paradise written on the walls of the chapel.
A pitful poor women, shrunk and old, I am, and nothing learn'd in letter-lore. Within my parish-cloister I behold A painted heaven where harps and lutes adore, And eke an Hell whose damned folk seethe full sore: One bringeth fear, the other joy, to me.
(Trans. by Rossetti)

Gonzaga

(gοntsä´gä) Italian princely house that ruled Mantua (1328–1708), Montferrat (1536–1708), and Guastalla (1539–1746). The family name is derived from the castle of Gonzaga, a village near Mantua. Luigi Gonzaga, 1267–1360, became captain general of Mantua in 1328. The power of his descendants grew in the 14th cent., and in 1433, Holy Roman Emperor Sigismund made Gian Francesco Gonzaga, 1395–1444, marquis of Mantua. His grandson, Francesco Gonzaga, 1466–1519, married Isabella d’Este. At the outset of the Italian Wars, in which Spain and France vied for control of Italy, he led the allied troops that defeated (1495) King Charles VIII of France at Fornovo. In order to preserve the independence of Mantua, Francesco fought in turn for Venice, for the French, and for Pope Julius II. The court of Mantua, long a center of the arts and letters, was particularly brilliant under Francesco and Isabella. Their son and successor, Federico or Federigo Gonzaga, 1500–1540, was made (1530) duke of Mantua by Holy Roman Emperor Charles V. In 1536 he acquired Montferrat, which continued to be claimed by Savoy. His brother Ercole Gonzaga, 1505–63, cardinal of the Roman Catholic Church, was long regent of the duchy. He furthered learning and the arts and presided (1562–63) over the Council of Trent. A younger brother, Ferrante Gonzaga, 1507–57, was generalissimo of Charles V in Italy, France, and Flanders. He acquired (1539) the county of Guastalla, which remained with his direct descendants until their extinction in 1746; in 1748 it was annexed to the duchy of Parma. In 1627 the senior male line of the older branch, ruling Mantua and Montferrat, became extinct. A cadet line, established in France, had succeeded, by marriage, to the duchies of Nevers or Nivernais and Rethel and in 1627 began to claim the succession to Mantua and Montferrat, which were strategically located on the Lombard plain near the Alpine passes. Its claim was strengthened by the marriage of Maria Gonzaga, sole heiress of the senior line, to Charles de Rethel, son of the duke of Nevers. France supported the Nevers branch, while Hapsburg Spain and Austria, anxious lest France gain a foothold in N Italy, supported the claims of the Guastalla branch. War between France and Spain broke out over the contested succession. The Nevers branch ultimately won with the signing of the Treaty of Cherasco (1631) and ruled Mantua and Montferrat until it in turn became extinct (1708) during the War of the Spanish Succession. Hapsburg Austria then annexed Mantua, and Savoy annexed Montferrat.

Concubine

A woman who does not come with a dowry. Concubines are usually slave-wives or gift-wives. Under God's Law, she has the same rights as a man's free wives.

Villon, François,

Pseudonym of FRANÇOIS DE MONTCORBIER, or FRANÇOIS DES LOGES (b. 1431, Paris--d. after 1463), one of the greatest French lyric poets. He was known for his life of criminal excess, spending much time in prison or in banishment from medieval Paris. His chief works include Le Lais, or Le Petit Testament, Le Grand Testament, and various ballades, chansons, and rondeaux.

Olav Aukrust og Individuasjonsprosessen - Del 3

2009-08-28T09:03:00.000-07:00

Samme tematikk som de foregående, men andre bilder og symboler får vi i diktet Skuggar i sol. Her har Aukrust benyttet seg utelukkende av naturmotiver, men med samme effekt og klarhet som eksempelvis Odelsgarden; jeg er tilbøyelig til å hevde at Skuggar i sol beskriver de "glemte" og til dels mørke aspektene ved sinnet langt tydeligere enn Odelsgarden, dette fordi bildene og symbolbruken er mindre esoterisk og dermed lettere tilgjengelig, her møter vi på ny både "ormegården", "skyggene", "Satan" og "individets streben mot den forløsende sol". Diktet er imidlertid ingen beskrivelse av selve individuasjonsprosessen per se, men er mer Aukrust personlige oppfattelse av det ubevisste, herunder også de mørke skyggesidene, og de fryktelige konsekvensene av å bli "slukt" eller overmannet av disse (det ubevisste er her symbolisert med ei "myrtjønn", et myrvann.). Dette "myrvannet" er så visst ikke noe å spøke med i følge Aukrust:

Og tjønni kjenner nok strondi si
med kvart eit røytande tre som rotnar
og står på stup.
Ho speglar myrblank si ormelid,
og drøymer still over stygge botnar
med glòp og glup.

Dit ut på tjønni kann ingen nå.
Det myrke djupet kann ingen lodde.
Ei søkkjemyr
ligg stygg og sugande, sleip og rå
med mangt som aular i sol og skodde
og krèk og kryr.
Og myri kjenner nok tjønni si,
og bloman` bleike som blæmur tyt upp
av ymse slag. –
Og sinnet gøymer nok all si tid
den djupe otten som aldri flyt upp
i sol og dag.

Her virker det nesten som om dikteren finner det som en uoppnåelig oppgave å, bokstavelig talt, komme til bunns i ens eget sjeleliv; men det kan også tenkes at dette henspeiler på et individs forsøk på å fullt ut forstå et annet, dette indikeres med den første linjen av disse tre versene: "Og myri kjenner nok tjønni si,".

(Illustrasjonen her er av Theodor Kittelsen og viser Nøkken som en

hvit hest. Den hvite hesten symboliserer Moren/opphavet og Nøkken er de kreftene som trekker indivet ned i tjernet; altså tilbake til det ubevisste. I tjernet ser man også refleksjoner av månen, et annet symbol på det maternale og jordiske; Luna = lat. for Månen, "Lunatic" = en mentalt forstyrret person.)

Et interessant poeng med hensyn til Aukrust og viljen er at han gir uttrykk for at viljen slett ikke er ufeilbarlig, noe man feilaktig kan få inntrykk av gjennom flere av hans dikt. At viljen ikke er ufeilbarlig har sin årsak i den fremste kardinalsynden: hovmod; i tillegg til den nevnte (Jungianske) Skyggen, de mørkere delene av vårt sinn (Aukrusts "Skjebne"?). Som en Loke blir et bilde på den dualistiske natur som gjør det onde, men samtidig vil det gode (en omvendt Mefisto-lignelse) brukes lysbringeren i diktet Lucifer for å illustrere det samme. Åpningsverset setter premisset:

Fagraste krefter med fagraste kallet
fører i misbruk til djupaste fallet.
Soleis med viljen, frodig og fri,
soleis med skapande fantasi.

Den eneste måten å overkomme problemet på er å forsone de to delene: den bevisste viljen og det ubevisste, "skjebnen", få de til å dra i samme retning. Aukrust gir imidlertid ingen oppskrift på hva som bør gjøres, igjen er diktet deskriptiv i formen. Og slik skal det naturligvis være. Svaret gir seg selv, det er et aksiom av guddommelig karakter, det er her det endelige resultatet av Aukrusts kampskildringer mellom viljen og skjebnen glimtvis kan anes. Man får dermed en syntese mellom aspekter ved den kristne troslære og det hedenske weltanschuung, hos Aukrust er det plass til begge så lenge de "spiller på lag". Mennesket skal søke ut sitt fulle potensiale, strebe mot sin egen personlige høyeste topp, men viljen må tøyles og ikke slippes fritt; fornuften og den guddommelige visdommen (handle ut i fra kjærlighet) må sørge for dette, det bevisste og det ubevisste må virke side om side ellers blir resultatet en ufullstendig og potensielt farlig natur:

Ljosberar fager, ein strålande bjart ein,
datt ned og vart til ein skinande svart ein.
Mot djupni han lystar, mot høgdi han trår:
I tvifengde hjarto då endå han rår.

[…]

Det hende det sveik, der ein trudde seg tryggast.
Stillaste vatnet hev botnetroll styggast.
Agnande augo som lova og saug –
kven skulde tenkt at dei lægjande laug.

Diktet går inn i kristne teologiske drøftinger om forholdet mellom mennesket og Gud, mer spesifikt spørsmålet om i hvilken grad kan mennesket nærme seg sin Skaper. Flere av middelalderens mystikere forfektet ideen om menneskets mulighet for å oppgå i, og bli en enhet med, Gud. Dette er radikale tanker, vil for eksempel individet dermed tilegne seg alle av Guds attributter? Uansett hva man de ulike retningene mente var man stort sett enige om én ting: søkende mot en enhet med Gud må gjøres ut av kjærlighet til Gud, men siden vi også inngår i sosial kontekst skapt av Gud må kjærligheten også omfatte hans fornuftsbaserte skapninger her på Jorden. I Aukrusts forståelse av den Luciferiske natur streber ikke denne enhet med Gud, men mot en tilsvarende og uavhengig posisjon, utenfor Gud (Den Bibelske fallende engel; Lysbringeren som utfordret og gjorde opprør mot Guds posisjon. Andre tolkninger og oppfattelser av Lucifer finnes selvsagt i andre sammenhenger). Dette er heller ikke gjort av kjærlighet, verken mot Gud eller andre, men av en tøylesløs vilje som i det ytre synes å utgå fra ego-bevisstheten; han vil være sin egen lysbringer, lyset han bruker utgår fra ham selv, det skinner ikke fra oven som en ledestjerne. Mennesker som dermed ikke har forsonet seg med, og anerkjent, det ubevisste, vil kunne potensielt fremstå som å inneha en dualistisk natur og handle deretter. Lysbringeren vil bli "kastet ned" (handle/tenke irrasjonelt, utvikle mentale forstyrrelser etc.) om han ikke er ydmyk og tar veien tilbake i sin bevissthetsutvikling, ved en hovmodig natur vil han bare fortsette oppover fra det øyeblikk ego-bevisstheten (bevisstheten om at en selv og omverdenen er to separate entiteter og at det tenkende intellektet er Meg) er utviklet. Å søke Gud (Selvet) må gjøres med kjærlighet til Gud og hans skaperverk; å søke Selvet (Gud) må gjøres med en forsoning av bevisstheten med det ubevisste. Dette blir faktisk belyst av et annet dikt i Himmelvarden, nemlig Ved Himmelvarden (utvalgte vers):

Hjelp meg vel til å skilja
gløgt millom vondt og godt.
Hjelp meg sidan å vilja
kvar sanning eg soleis hev fått.
Hjelp meg vel til å gjera
etter din kjærleiks råd.
Gjer meg sterk til å bera
det fram i lysande dåd.

[…]

Og lyft meg frå djupaste lægdi
til deg og din stjerneher,
ja, lyft meg til ljoset i hægdi,
der ferden og fridomen er.
Når alle kjeldune uter runne,
då kjem du, kjærleik, med livsens vatn
som i oss vell upp til evigt liv.

[…]

Sjå bergi bivrar som lyfte lungur,
og høge himlar og djupe dalar
og opne hjarto og glødde tungur
Um kjærleik talar,
ja, um den solvarme, sæle tid
då jordi atterfødd skin forklåra,
då Horus herleg, av gudar helsa,
stig inn i himlen, i sanning fri.

Du sanne kjærleik, ditt namn er siger.
Du er det milde, divine ljoset,
du er det varme, sublime ljoset,
som kveikjer liv i den myrke jord.
Du skin i dimma med tusund lìter,
du strålar ut gjenom alt som blømer, -
og du er ljoset som samlar alt att,
du ljuve, logande kjærleikssol. –
Du er den tindrande stråleferdi,
du er den sigrande toneferdi
som strøymer fram gjenom heile verdi,
du strålar ut frå Guds faderhjarta,
ja, magt og velde hev einast du.
Det edle tolmod, den store tru,
det fulle djupsyn og sanne innsyn
gjev einast du.

Horus: Solguden; her en beskrivelse av det frigjorte, forløste mennesket.

Det forløsende lyset som i Aukrusts tolkning er kjærlighet, leder til Gud og forløsning. Guds kjærlighet på sin side gjenspeiler seg i hele hans skaperverk her på Jorden, og menneskene vil bare ved å være et sosialt vesen (ikke nødvendigvis den folkelige betydningen av "sosial", men snarere en erkjennelse av at vi inngår i et fellesskap og at vi alle deler noe allmenngyldig. Dette "noe" har en guddommelig essens, og de fleste av oss vil se dette, med implikasjoner for både hvordan vi ser på oss selv, våre medmennesker og vårt forhold til Gud) kunne oppdage de guddommelige aspektene: som kveikjer liv i den myrke jord […] du strålar ut gjenom alt som blømer […] som strøymer fram gjenom heile verdi, du strålar ut frå Guds faderhjarta.

I følge både Dante og kirkefedre som Thomas Aquinas er kjærligheten en viljestyrt handling, og vi kan ikke ville og handle annet enn ut i fra kjærlighet (menneskene er disponert til å elske det gode) når vi erkjenner Gud i sitt fulle lys som det fullstendige og opprinnelige Gode. Dette er den religiøse tolkningen, mens den tilsvarende sekulære ville kanskje være som St. Augustin av Hippo ga uttrykk for i en av sine avhandlinger vedrørende en mystisk fortolkning av Bibelen, her Salme 41 (el. 42; avhengig av bibelversjon): "As the deer longs for the water-brooks, so my soul longs for You, O God." (Salme 41:1; i Salme 35:10 er Gud fremstilt som "the fountain of life", dermed danner disse en forbindelse). I samtidige kommentarer av Bibelen dreper hjorten en slange for deretter å spise denne, deretter løper den til bekken drevet av en større tørst enn før. Hos Augustin er slangen et bilde på våre menneskelige laster, mens den alkemiske og arketypiske (det kollektivt ubevisste) fortolkningen er at dette er et symbol for det ubevisste. Jeg vil også i tillegg hevde at ved hjortens fortæring av slangen gir dette et bilde på sjelens assimilering av det ubevisste, vi vil se Guds (Selvets) lys klarere og vi vil dermed tørste enda sterkere for denne, dermed har vi her igjen individuasjonsprosessen.

Olav Aukrust og Individuasjonsprosessen - del 2

2009-08-12T12:31:00.000-07:00

Diktet Odelsgarden (I Himmelvarden) er i realiteten en beskrivelse av individuasjonsprosessen, samtidig inkorporerer det i tillegg de andre fremtredende aspektene ved Aukrusts diktning: naturmystikken, det lokale, tro og tvil knyttet til det guddommelige, bibelske referanser og det viljesterke, selvstendige individet. Her skildres et individs kamp for å bli et fullendt menneske; bildene som brukes er odelsgarden som symbol på Selvet (odelsgarden er for øvrig i dette diktet brukt om den fysiske himmelen og jorden, bevisstheten og det ubevisste, Apollon - Dionysos) som vedkommende søker mot:

Eg vilde sjå min ættargard,
den store odelsgarden.
Då laut eg høgt, og leidi bar
til fjells, mot Himmelvarden.

Han har dermed definert målet, men uten forkunnskaper og med utålmodig lengsel blir kursen feil, han våkner snart opp fra det han innser er en drøm og erkjenner at han fremdeles er på jorden:

Eg drøymde eg i himlen var –
no var ho sokki, soli,
og ljoneld gjennom myrkret skar, -
eg var til gagns på jordi.
Det var so godt som ingen gard.
Eg ha` og ikkje åtte.
Eg kom ifrå min odelsgard.
Eg vilde ’kje, eg måtte.

Det står klart for ham: han hadde gått seg vill, det er ingen snarvei til målet selv med en sterk vilje, vedkommende må forsone seg med det ubevisste og ”Skyggen”; en nedstigning til det ubevisste for å konfrontere de mørke aspektene er eneste løsning:

Eit vanvit-virrvarr voks og vart
Av frø som sjølv seg sådde.
Det blømde nifst og brágla bjart,
Og villnaturi rådde.

Når alt ser svart og håpløst ut (Jung tilkjennegir at et dykk i det ubevisste kan få katastrofale følger for individet, og rett og slett ødelegge det, man blir overmannet) våkner viljen og blir i Aukrusts diktning beskrevet i Messianske termer:

Det var ei stor, usynleg makt,
Ein tagall, fjelltung rise…
Det var nok du som stod på vakt,
Du veldige, du vise.
Der var det det som hende meg,
At rædsla sistpå rakna.
Der var det òg det vende seg,
So sigersviljen vakna.

Dante ble ledet av Virgil gjennom Helvete og Skjærsilden, mens inntreden i Paradiset og veien mot forløsningen ble ivaretatt av Beatrice. Virgil er et bilde på intellektuell visdom og han er referert til som det ”lille lyset”. Beatrice derimot er den guddommelige visdommen og dermed det ”store lyset”. Dette skulle da indikere at veien til Selvet, eller i Dantes tilfelle, Gud, innledes ved bruk av fornuftens kapasitet. Denne strekker derimot ikke til i møte med det som innehar alle potensialiteter, også det som overstiger fornuften, dermed er det kun et aspekt av den guddommelige natur selv som kan føre en det siste stykket. Det er ikke her snakk om noen eksterne faktorer, dette er bilder som beskriver indre kapasiteter; i følge Meister Eickhart og andre kristne mystikere, i tillegg til flere av de tidlige kirkefedrene, er den guddommelige visdommen etablert i alle mennesker. Det er nok denne som ”ei stor, usynleg makt,” som gjorde seg gjeldende hos Aukrust etter at intellektet hadde ført ham til ned til Helvete (det ubevisste), gjennom Skjærsilden (hans kamp mot vegetasjonen og stadige forsøk på igjen å finne veien mot toppen) før han blir bevisst denne store, usynlige makten. Denne potensielle ”kilden” utøver imidlertid ingen selvstendig innflytelse, men må søkes og næres av viljen. I diktet kommer det nå et interludium hvor det indikeres at en gjenfødelse har funnet sted: ”I sanning er eg ein åsteson [en elsket sønn], av nåde er eg ein nyfødd.” En gjenfødelse er nettopp bildet som ofte blir brukt om oppvåkningen av Selvet. I myter representerer dragen og slangen som oftest det ubevisste (for dragen sin del også opphavet; moren),

og oppvåkningen skjer da ved en tilintetgjørelse av disse (som vi skal se senere). Tenk bare på heltemytene!

Alt står nå klart for ham, både veien og målet; som før nevnt representerer ”odelsgarden” Selvet, eller Helheten (Yin – Yang), derfor blir verden i sin totalitet brukt som metafor for dette i diktet: ”Verden” er hans odel og når han har kommet til topps på fjellet (Gjenoppstandelsen; gjenfødelsen) kan han skue hele sitt ”rike”, han er herre over de dype daler og de høye tinder, det ubevisste og det bevisste (man får selvsagt også en umiddelbar assosiasjon til Nietzsche og hans overmenneske-type hvis man forutsetter at hele prosessen er viljestyrt, noe som er åpenbart og eksplisitt hos Aukrust, han er ikke underlagt ekstern påvirkning eller predestinerte mekanismer):

Ein einsleg odelsgut eg var
som nær kom burt for ætt`n.
No krev eg att min odelsgard,
og det med Gud og retten.

No vil eg over fjell og fly
med klårt og ope auga
sjå heile verdi blank og ny
og sæl i sol meg lauga.

Min inste lengsel vakna då
eg raus i Ormegarden.
Syng høgt, mi sjæl! Lat vegen gå
til fjells, mot Himmelvarden.

Her er bildet med ormegarden brukt som henspeiling på det ubevisste, noe som er et velkjent grep i både kunsten og mytologien. Dette særskilte bildet benytter Aukrust seg av flere steder i Himmelvarden, blant annet i diktet Skuggar i sol, der både slangen, skyggen og Satan er brukt i teksten. Til tider er Aukrust imidlertid mer direkte og eksplisitt, men samtidig rådvill og fortvilet. Skjebnen og viljen er kanskje de to mest fremtredende nøkkelbegrepene i Aukrusts diktning, flere av diktene beskriver tilnærmede slag av militær karakter mellom de to nevnte. Aukrust gir imidlertid uttrykk for at ”skjebnen” er diffus, både dens opphav og vesen. Således kan man også hevde at Olav Aukrust i så måte står udefinert i et skjæringspunkt mellom hedendom og den kristne lære: viljen skal ta opp kampen mot skjebnen der disse står i et motsetningsforhold, det er/bør være menneskets ”kall”, en slags individsdialektikk. I diktet Lagnad ser det ut til at Aukrust sidestiller skjebnen med nettopp den Jungianske Skyggen, og om dette er bevisst bruk av symboler eller et bevis på arketypenes penetrerende makt på den skapende sjel er underordnet her. Diktet avsluttes slik:

Svar meg, kven er du som røyner meg og rid meg sveitt.
Er du send av Satan sjølv frå svart og helvitheitt.
Eller er du gud og djevel og eg sjølv i eitt.

Ofte tykkjer eg du rasar reint som ør og blind.
Lel so tèr du deg som kjende du meg ut og inn.
Du fylgjer meg so trutt som var du sjølve skuggen min!

Aukrust beskriver her hvilke overveldende indre krefter som virker inn på individet, uten å kunne definere disse presist, det nærmeste han kommer er med begreper som: "satan i seg selv", "gud-djevel og individ i ett" og "skyggen"; alle kan sies å være korrekte beskrivelser mener jeg. De to siste linjene er særs viktige, mennesket vil ikke kunne inneha rasjonell kunnskap om det ubevisste med mindre individuasjonsprosessen er gjennomført, før dette vil vi bli like overrasket hver gang man skulle komme til å handle eller tenke irrasjonelt (Som eksempelvis Løitnant Glahn I Hamsuns roman Pan, hvor han kaster skoen til Edvarda på vannet, et utslag av ”blodets hvisken og benpipernes bøn.”). Siden det ubevisste vil ha fullstendig og uttømmende kunnskap om vesentlige deler av individets sjeleliv (og til dels kontrollerer og påvirker dette), deler som det bevisste individet kun kan aspirere å ane konturene av, vil det virke som om det ubevisste kjenner en bedre enn den bevisste delen av individet selv.

Olav Aukrust og individuasjonsprosessen - Del 1

2009-07-14T04:12:00.000-07:00

I forbindelse med et annet skriveprosjekt fikk jeg innblikk i Carl Gustav Jungs teorier vedrørende menneskets psykiske bestanddeler, herunder sinnets utviklingsfaser og ”teleologi”. Samtidig, og uavhengig av skriveprosjektet, fant jeg tilbake til en diktsamling med Olav Aukrust (1883 – 1929) jeg tidligere hadde forsøkt å trenge inn i substansen av, noe jeg til en viss grad hadde problemer med. Aukrust ga ut fire diktsamlinger, som i kronologisk rekkefølge er: Himmelvarden, Hamar i hellom, Solrenning og Norske terningar (de to siste etter sin død) . I tillegg er det blitt utgitt flere samlinger av etterlatte og ikke tidligere utgitte dikt, etter hans død. Tematisk spenner diktningen til Aukrust fra en dyp forankring i tradisjonen med heimstaddiktning, til det allmenne og universelle; fra det natur-, nasjonal- og bonderomantiske, med seterliv og kurtisering av budeier og referanser til lokale navn, sagn og uttrykk, til eksistensielle problemstillinger, med menneskets plass i kosmos, tro og tvil, og skjebnen versus den frie vilje som sentrale temaer. Den første samlingen som Aukrust ga ut, Himmelvarden i 1916, er nok den som utmerker seg ved å ha nesten utelukkende det eksistensielle og de indre spenningene i mennesket som tematikk, de øvrige er i større eller mindre grad jevnere fordelt innholdsmessig. På bakgrunn av dette er det kanskje ikke noen overraskelse at det nettopp var Himmelvarden som har utgjort den største utfordringen i Aukrusts diktning for min del, dette fordi symbolene og bruken av disse i utgangspunktet virket såpass ukonvensjonell. En alternativ innfallsvinkel åpenbarte seg derimot med Jung og hans teori om individuasjonsprosessen og generell symbolbruk hentet blant annet fra alkymien.

Jeg har for øvrig med fullt overlegg valgt å nærme meg Aukrusts diktning med begrenset kjennskap til mennesket Olav Aukrust, ikke fordi jeg anser det som uten relevans, i de fleste henseender vil man tjene på å se dikterens liv i relasjon til hans åndsverk; i dette tilfellet derimot, så er det utelukkende den tekstlige substansen per se som skal undersøkes, hevet over den partikularistiske ånden bak. Dette av to grunner: a) nettopp fordi, som jeg tidligere antydet, det er universalistiske aspekter som er omhandlet b) selv om disse aspektene kan ha flere mulige utviklingsscenarioer og utfall hos ulike individer, så er det anatomien av disse ulike scenarioene og utfallene, eksemplifisert her med diktningen til Olav Aukrust, som vil være fokus. Sagt på en annen måte: dette er ingen tekstanalyse hvor dikterens sjelelige tilstand er tatt med i betraktning, jeg sier heller at Aukrust gir uttrykk for noe i Himmelvarden som hever seg over selv utfallet av hans egen individuasjonsprosess, det han uttrykker er en regelrett litterær disseksjon av prosessen. Dette har sin naturlige forklaring i, vil jeg hevde, at Aukrust med utgivelsen av Himmelvarden (hans første utgivelse, 33 år gammel) befant seg omtrent der Dante beskriver starten på sin sjelelige vandring i The Divine Comedy, fra Helvete til Paradiset, som ”Half way along the road we have to go, I found myself obscured in a great forest, Bewildered, and i know i had lost the way.” (Aukrust benytter seg for øvrig av noen av de samme symbolene og bildene som Dante bruker, fjellet som bestiges, den mørke skogen, de ville vekstene etc.)

Dessuten blir det sagt at Jung hevdet den fullstendige individuasjonsprosessen kun var oppnådd av Jesus og Buddha, kun disse to hadde forsonet seg med det ubevisste og blitt ”født på ny”. Kristus-skikkelsen skal dermed være et bilde på den fullstendige individuasjonsprosessen: Jesus blir født, utvikler sin ungdom under foreldrenes oppsyn, etablerer sin ego-bevissthet (”Då dei fekk sjå han, vart dei mest frå seg av undring, og mor hans sa: Kvi for du soleis åt mot oss, barn? Far din og eg hev leita so sårt etter deg! Han svara: Kvifor leita de etter meg? Visste de ikkje at eg lyt vera i huset åt Far min?” - Lukasevangeliet 2:48-49), lider seg gjennom konfrontasjonen med det ubevisste (Golgata), assimileringen av det ubevisste (døden og returen til pre-bevisstheten, ”moren”, med plasseringen i hulen (et bilde som indikerer barnet i morens mage)), før Selvet etableres (Gjenoppstandelsen). Dette er imidlertid en kobling kirken bevisst har unngått I følge Jung: ”That Christ is the Self of man is implicit in the Gospel, but the conclusion Christ = self has never been explicitly drawn. This is an assignment of new meaning, a further stage in the incarnation or actualization of Christ.[…]Every Christian should rejoice, but I fear the theologians will make a sour face.” – Jung I Red. Segal, Robert 1998. Jung on Mythology. Princeton University Press: Princeton, New Jersey.

Grunnen til at jeg tok utgangspunkt i nettopp Aukrust er av den enkle grunn at disse bildene kommer tydelig frem i hans diktning, i motsetning til eksempelvis hans sambygding og samtidige, Tor Jonsson. Hos nevrotikeren Jonsson, men i enda større utstrekning moderne lyrikere, er det det ytre mennesket som blir skildret, kanskje i relasjon til den fysiske verden (Jung ville nok hevde at disse nettopp ikke har forsonet seg med det ubevisste og lider sjelelig for dette). De kan beskrive sjelslivet, men da konkret og umiddelbart, sjelden i transcendentale bilder og symboler (her kanskje med unntak av Jon Fosse som tilsynelatende beskriver menneskets sjelelige irrganger ved hjelp av historier om menneskelige relasjoner, men som samtidig skildrer kampen for å bli et fullstendig og helhetlig individ, hvor det ubevisste er anerkjent og integrert, og hva som eventuelt er utfallet hvis man ikke oppnår dette.)

Det er ikke her snakk om å hengi seg til det ubevisstes tyranni, tvert i mot. Individuasjonsprosessen er menneskets sjelelige utviklingsfaser, fra det pre-bevisste (gjerne illustrert med det ufødte barn) til det bevisste (personen vurderer på selvstendig grunnlag omgivelsene rundt seg), til ego-bevisstheten (individet oppdager skillet mellom seg selv og verden for øvrig). I denne siste fasen derimot har det moderne mennesket helt ignorert det ubevisste, både de ufarlige og de farlige delene av denne(den sistnevnte går under betegnelsen Skyggen og indikerer de farlige delene av den ignorerte mørke halvdelen av personligheten, som arketype ofte symbolisert med Djevelen etc.). Det er imidlertid på siden av denne artikkelens formål å gjennomgå Jungs individuasjonsprosess, avslutningsvis herunder vil jeg derfor si at målet for det ego-bevisste mennesket blir å anerkjenne og assimilere det ubevisste, med resultat at Selvet etableres. Denne prosessen er det altså som er fremtredende i Aukrusts diktning med hensyn til Himmelvarden. Det er selvsagt bare èn mulig tolkning av flere, men som vi vet kan symboler og bilder ha parallelt inkorporerte betydninger hvor ingen kan sies å være feil, de bare henvender seg til ulike plan av menneskets indre: noe til intellektet, noe til det ubevisste.

Sol Invictus - Against the Modern World

2009-06-27T12:51:00.000-07:00

So this is the West, a land we're meant to defend,
Of happy slaves, who will babble to the end,
Beneath the towers, where financers roost,
But above them the sun,
That sings out an ancient truth,

Against, the modern world.
Against, the modern world.

On a hill, that leads down to the sea,
The last batallions, of those who wait to see,
The northern lights, and the midnight sun,
They await their sunrise,
That they know will surely come,

Against, the modern world.
Against, the modern world.

Against, the modern world.
Against, the modern world.

So this is the West, a land we're meant to defend,
Of happy slaves, who will babble to the end,
Beneath the towers, where financers roost,
But above them the sun,
That sings an ancient truth,

Against, the modern world.
Against, the modern world.

On a hill, that leads down to the sea,
The last batallions, of those who wait to see,
The northern lights, and the midnight sun,
They await the sunrise,
They know will one day come,

Against, the modern world.
Against, the modern world.

Against, the modern world.
Against, the modern world.

Hellig geometri og arkitektur

2009-04-09T12:44:00.000-07:00

Arkitekt Bodvar Schjelderup gir her i NRKs "Mellom Himmel og Jord" et lite overblikk om hellig geometri og arkitektur, spesielt knyttet til Keops-pyramiden og dets relasjon til hellige byer/steder, også i Norge.

Podcast og streaming

Hayao Miyazaki; den japanske ørnen

2009-03-11T14:39:00.000-07:00

Ukkorumpert, stolt, dyktig i sitt fag og med en forkjærlighet for de øvre skylag er bestanddeler som har gjort Hayao Miyazaki til en av verdens mest elskede og prisvinnende tegnefilmskapere. Miyazaki ble født 5. Januar 1941 i Tokyo, Japan, og dannet etter hvert det legendariske filmstudioet Studio Ghibli, men ble likevel ikke kjent utover sin egen verdensdel før i 1997 da Princess Mononoke (som lenge var den mest sette filmen i Japan; denne ble senere slått av Chihiro og heksene, en annen animasjonsfilm av nettopp Miyazaki) ble utgitt på et Vestlig distribusjonsselskap. Sammenligningen med Disney-konsernet, og dets grunnlegger Walt Disney mens han levde, har vist seg uten dekning i virkeligheten; der Miyazaki personlig står for håndverket og ikke inngår kompromisser, har Disney-konsernet etter hvert fått en ledelse blottet for integritet, og som så vel fysisk som i ånden har fjernet seg fra det som blir produsert, firmaets ”økonomiske soliditet” og posisjonering i bransjen er det overordnede. Miyazaki er da også kjent for uttalelsen om at ”vår tid er falsk og overflatisk”, og selv med sitt Marxistiske grunnsyn er brodden mot det moderne og den ”progressive utviklingen” fremtredende. Tegnefilmskaperen har ikke vært uttalt religiøs, tvert imot, men i det siste er det uttalelser som tyder på at Miyazaki har hatt en personlig religiøs tilnærming, og dette har til en viss grad gjenspeilt seg i filmene; selv skylder han for øvrig på alderen. Hans Marxistiske syn har likeledes vært å spore i enkelte av filmene, da gjerne som en hyllest til arbeiderklassen. Dette er imidlertid også noe Miyazaki har gått tilbake på, nå hevder han ”å ha sluttet å se samfunnet inndelt i klasser, da det er en løgn at man skal ha rett utelukkende fordi man er en arbeider.”

Miyazakis filmer har noen gjennomgående temaer og aspekter, blant disse er: innslag av mytologiske temaer som ofte blir et fundament som Miyazaki bygger videre på, og rundt, sterke og selvstendige kvinner, utpreget miljøengasjement, kampen mellom det gode og det onde (der grensene disse imellom ikke alltid er like definerte) anti-militarisme og en handling som ofte utfolder seg med flygende farkoster eller flygende vesener i fokus (denne fascinasjonen for flyging tilskrives det faktum at faren og broren produserte egne Miyazaki-fly og, under andre verdenskrig, flydeler til det Japanske flyvåpenet). En film hvor alle disse er med som bestanddeler er Nausicaä of the Valley of the Wind. Filmen handler om en tilnærmet post-akopalyptisk verden der naturen har vendt seg mot menneskene som en reaksjon på disses overforbruk og ikke-bærekraftige ressursutnytting. Visse typer trær produserer, for mennesket, en dødelig gift man kun kan bevege seg i godt beskyttet, i tillegg har dyrene utviklet en aggresjon mot mennesker. Det finnes imidlertid ”lommer” på planeten som er skånet for de dødelige trærne og deres gift, deriblant en landsby hvor havvinder driver giftskyene bort, og hvor den unge prinsessen, og filmens protagonist, Nausecaä bor. Rent narrativt ligner historieløpet litt på Ringenes Herre – triologien. Men der hvor mennesker, alver og andre arter, forenes i et forsvar for overlevelse, er de høyst splittet og internt fiendtlige mot hverandre i Nausecaä of the Valley of the Wind. To fraksjoner blir etablert: en ledet av den unge prinsessen Nausicaä og landsbyen, denne forfekter en holdning om at menneskene og naturen har felles skjebne og interesser, man må jobbe med naturen i stedet for mot den. Den andre fraksjonen, som støtter seg til moderne teknologi og våpen, mener løsningen er en nådeløs krig mot naturen, inkludert dyrelivet. Måten dette skal gjøres på er gjennom en todelt strategi: man brenner alt av skog, og man vekker til live en av de syv demonene som bidrog til jordens tilnærmet endelikt en gang i tiden. Kort fortalt: Nausecaä, hennes følgesvenner og naturen seirer etter en lang og vanskelig kamp. Filmen starter med en profeti fra japansk mytologi som er forankret i virkeligheten, om en messiansk skikkelse portrettert på et gammelt, vevd tøystykke; i filmens avslutningsfase fremstår Nausecaä som nettopp denne skikkelsen. Selv har Miyazaki benektet at dette skal ha noen konnotasjon til noe messiansk budskap, eller at han har implementert dette i sitt arbeide, men denne koblingen er likevel vanskelig for andre å unngå siden dette tøystykket faktisk eksisterer, og at han i filmen har integrert både selve tøystykket og mytologien bak, i tillegg til den eksplisitte skildringen og oppfyllelse av profetien på slutten.

Dette er bare en av mange filmer fra Miyazakis vidunderlige univers, og stadig nye blir produsert av mesteren selv. Som man etter all sannsynlighet mest trolig har forstått så er ikke dette animasjon etter Vestlig standard, Miyazaki er trygt forankret i Manga-tradisjonen. Historiene er på overflaten tilsynelatende enkle, men ser man nøyere etter kan man finne komplekse karakterer, relasjoner, tematikk og moralske vurderinger. Dette gjør at man til tider kan få inntrykk av at filmene har den voksne delen av befolkningen som det primære og ønskede nedslagsfelt. Det er dermed stor sannsynlighet for at suksessen nettopp kan tilskrives det universelle i filmene, dette lagvise uttrykket hvor alle kan leve seg inn i historiene med sitt nivå av forståelsesgrad.

"Vi er råtne alle sammen!..."

2009-02-06T07:50:00.000-08:00

"Vis meg en tanke som binder sammen vår tids menneskehet, om så bare med halvdelen av den styrke som den ledende tanke i disse svunne tider. Og våg å påstå at livets kilder ikke svekkes, ikke tilgrumses under denne "stjernen", under dette nett som omspenner jorden. Og kom ikke trekkende med denne velstanden, disse rikdommene, med sultens tilbaketog og de stadig raskere samferdselsmidler! Rikdommen er større, men kraften mindre. Det finnes ikke lenger noen tanke som forbinder oss, alt er vassent og alle er vasne. Vi er råtne alle sammen!..."

Lebedev - Idioten, Dostojevskij

Bachs elv

2009-01-19T04:31:00.000-08:00

I forsøk på å forklare problemene man kan bli konfrontert med i sin tilnærming til middelaldermystikeren Meister Eickharts tekster, fremholder den katolske munken David Steindl-Rast det etablerte synet om at ”poesien er det som går tapt i en oversettelse”, dette siden Eckhart skrev på latin og tysk på en språknorm som til tider best kan betegnes som ”poetisk”. Problemene tilknyttet en oversetting er imidlertid ikke Eckharts skyld, og faktisk heller ikke de uttalige oversetterne som har prøvd seg; problemet er derimot todelt: en teknisk/vitenskapelig, nærmest triviell, årsak; og en årsak tilknyttet selve det guddommeliges vesen og menneskenes væren i forhold til denne. Den tekniske årsaken består av det rent språkvitenskapelige, blant annet med hensyn til det semantiske og etymologiske, og dermed fare for at betydningen av at en tekst/vers helt faller bort (Steindl-Rast bruker et eksempel med ”spirit”, som i bibelsk kontekst beskriver det som inneholder transcendentalt liv, i motsetning til ”the flesh” som riktignok har liv, men som før eller senere vil fysisk og kroppslig dø. Meister Eckhart derimot bruker ”spirit” for å beskriv den ”indre” tilværelsen ved Mennesket, også kjent som ”mind”, mens den dikotomiske motsatsen betegner han som ”body”, det ytre, som i tillegg er ondt og feminint, i motsetning til ”spirit” eller ”mind” som er maskulint og representerer det Gode. For å gjøre mulighetene for frustrasjon total for en eventuel oversetter så refererer og bruker Eckhart nettopp bibelske tekstutdrag for å illustrere eller underbygge sine argumenter). Den andre årsaken som vanskeliggjør en oversettelse av de religiøse mystikerne er selve kjernen, essensen i det som forsøkes formidlet. For hvordan formidler man den ”Ubevegelige Bevegeren” som ligger bak, og i, alt og alle? Dette Altet som innehar alle potensialiteter, men som ikke har en opprinnelse, ingen slutt, ingen form, ingen begrensning? Hvordan uttrykke det ufattbare, som hever seg over menneskelig forstand og fornuft? Meister Eckhart fikk betegnelsen ”the Man from whom God hid nothing”, men kunnskapen kan kun sette kursen for hver enkelt å styre etter, erkjennelsen må vi nå på egenhånd; dette er et sentralt aspekt i Buddhismen (Eks. "You yourselves should make the effort; the awakened Ones are only teachers. Those who enter this Path and who are mediative, are delivered from the bonds of Mara." - Buddha, Dhammapada), og Eckhart er selv inne på det i sitt bruk av bildet på mennesket som må gå ut i ørkenen for å la Gud tale til vår sjel.

Poesien er derimot ikke det eneste kunstneriske uttrykket som billedliggjør språket og forlenger menneskenes evne til formidling; musikk er et annet. Johann Sebastian Bachs Preludium til Suite nr. 1 for cello er velkjent for de fleste, og er dermed opphav til like mange assosiasjoner. Jeg hadde i utgangspunktet fått etablert en assosiasjon til et menneskes livssyklus, ikke nødvendigvis med en fødsel og død, men med en sjels reise gjennom et liv som blir levd. Senere har jeg imidlertid blitt gjort oppmerksom på assosiasjonen til den evige bevegelse, ikke-kondisjonalisert og uten en fortid eller fremtid; nærmere definert som en elv. Straks dette ble etablert i min forestilling ble følelsen av et fullendt og komplett uttrykk total og som en tilnærmet åpenbarelse, forestillingen av en elvs løp gjennom landet, mot sin essens, mot sin opprinnelse, havet. Elven som et bilde på menneskets forløsning og oppvåkning finner man særskilt utbredt innen Buddhismen (for de av dere som er kjent med romanen Spring Snow av Yukio Mishima vet at elven har også blitt brukt som et bilde på det motsatte: nemlig etableringen av tidsbegrepet, dette gjennom ideen om Karma, eller fra Sanskrit: Alaya. Dharmaene, bevisstheten, eksisterer bare i øyeblikket før den blir avløst av en ny: død/gjenfødelse, akkurat som en frådende elv. Betegnelsen Alaya er imidlertid kompleks og uten relevans for denne artikkelen, bortsett fra at man bør ha kjennskap til at lignelsen ”elv” kan brukes for å beskrive to tilsynelatende diametralt ulike begreper. Det bør også tillegges at det innen Mahayana-buddhismen ikke eksisterer noe essensielt skille mellom Nirvana og Samsara, opplysthet er ikke bare involvert der hvor Nirvana er oppnådd, opplysthet eksisterer også immanent i alle mennesker (sistnevnte kan muligens ha en tilsvarende betydning som Eckharts "Guddommelige Gnist" som ligger immanent i alle, som lengter tilbake til Gud og som Gud føder seg selv gjennom). Det ene ekskluderer heller ikke automatisk den andre, mener jeg, å billedligjøre et konsept eller lignelse er en verdinøytral beskjeftigelse, det er selve poenget med bilder: at de er allmenne og universelle slik at de lettere kan gjøre det de representerer forstått.)

For det vestlige orienterte mennesket har denne kunnskapen kanskje kommet gjennom Herman Hesse og hans Siddhartha. Siddharta er en ung mann som i sin søken etter den absolutte og sanne realitet legger ut på en indre og ytre reise med hindringer, sanselig nytelse, tvil og spørsmål med få svar. Veien til erkjennelse blir
imidlertid antydet av fergemannen Vasudeva. Før dette er det derimot noe i Siddhartha selv som forteller ham om elvens betydning:

“Tenderly he gazed at the streaming water, at the transparent green, at the crystalline lines of its mysterious pattern. He saw bright beads rising from the depths, silent bubbles drifting on the surface, sky blue reflected there. The river gazed at him with thousand eyes. How he loved the water, how it delighted him, how grateful he was to it! In his heart he heard the voice speaking, the newly awakened voice, and it said to him: “Love this water! Stay with it! Learn from it!””[…]”But of the secrets of the river, he saw only one today: it seized his soul. He saw the water running and running, constantly running, and yet it was always there, was always and forever the same, and yet new every instant! Who could grasp this, who could fathom this? He did not grasp or fathom it, he felt only an inkling stirring, a distant memory, godly voices.”

Siddhartha forstår ikke betydningen av sin erkjennelse, men søker en bekreftelse I Vasudeva:

”Did the river,” he [Siddhartha] once asked, ”also teach you this secret: that time does not exist?” Vasudevas face lit up with a bright smile. “Yes Siddhartha,” he said. “Is this what you mean: that the river is everywhere at once, at its source and at its mouth, at the waterfall, at the ferry, at the rapids, in the sea, in the mountains, everywhere at once, and only the present exists for it, and not the shadow of the future?” “That is it,” said Siddhartha. “And when I learned that, I looked at my life, and it was also a river, and the boy Siddhartha was separated from the adult Siddhartha and from the old man Siddhartha only by shadow, not by substance. Nor were Siddharthas earlier births the past, and his death and his return to Brahma are no future. Nothing was, nothing will be; everything is, everything has being and is present.” “Siddharta spoke ecstatically, this illumination had made him deeply blissful. Oh, were not all sufferings time? Were not all fear and self-torment time, were not all difficulty, all hostility in the world over and overcome as soon as time was overcome, as soon as time could be thought away?”

Sentralt I Buddhismen er tidsbegrepet (både det kvantifiserbare tidsbegrepet og Samsara, gjenfødelse), dets avgjørende effekt på vår lidelse og hvordan vi unnslipper dette. Poenget er vår stadig søken etter bekreftelse på vårt Selv, noe mennesket søker i tiden, enten som tilbakeskuende nostalgisk i fortiden, eller med frykt og/eller annen forventning til fremtiden. I stedet burde vi se og lære av elven: essensen er den samme for hele elven, det eksisterer ingen fortid, ingen fremtid. Dette altså selv om formen er ulik, akkurat som mennesket.

Bach forsøkte å knytte et bånd til det guddommelige gjennom sin musikk, selv om det altså kan være vanskelig å utlede direkte fra dets uttrykksform, likevel er det ikke vanskelig å ane at denne ikke befatter seg med jordiske ubetydeligheter. Straks vi begynner å tenke i disse baner vil kanskje nye erkjennelser gjøre seg gjeldende, erkjennelser som hver enkelt altså må ta konsekvensene av selv, og ”gå ut i ørkenen og la Gud tale til vår sjel”.

Cellisten her er Paul Tortelier. Dette er det eneste opptaket jeg fant på veven som kunne deles, og som samtidig yter full rettferdighet til Bach og stykkets bakenforliggende aspirasjoner: assosiasjon til en enhetlig strøm av uendelige øyeblikk, uten begynnelse eller en definitiv slutt. Eneste ankepunktet er tempoet som virker noe oppjaget til tider, men som en helhet fungerer det.
Preludiumet i sitt fulle lengde kommer på slutten av videoen.

Dixi et animam meam liberavi

Menneskeofringer blant vikingene?

2009-01-09T06:35:00.000-08:00

En, i utgangspunktet, spekulativ og sensasjonspreget arkeologisk og historisk tilnærming, men vel verdt å se nærmere på hvis intensjonen er et genuint ønske om å utvide vår kunnskap om perioden og dets religiøse og sosio-/kulturelle uttrykk. Fullstendig utenkelig er dette ikke; vikingenes kosmologi var nært knyttet opp mot det re-generative ved mennesket og verden, tiden var syklisk, ikke lineær. Det re-generative er særdeles utpreget i det kosmogeniske ved den norrøne forestillingen: verden oppsto ved drapet og oppstykkingen av kroppen til jotnen Ymir. Dette re-generative aspektet, med gjenskapelsen av verdens opprinnelse, er dermed noe som er tenkelig med hensyn til vikingene og teorien om eventuelle menneskeofringer.

"OFRING AV MENNESKER har pågått i en rekke kulturer opp gjennom historien, og det finnes flere skriftlige kilder som hevder at også vikingene drev med dette, selv om det nok var sjelden. De ofret antakelig heller dyr.

- Jeg vil ikke avise dette, men hele tiden skal ting tolkes. Det er et vanskelig spørsmål. Vi har for eksempel kirkemannen Adam fra Bremen som forteller om de forferdelige menneskeofringene i hedendommen. Nyere syn på dette er at det ikke
var noen generell menneskeofring i vikingtiden. Men det var et veldig brutalt og voldelig samfunn og folk ble drept. I krisetider kan en liten samfunnsorganisasjon gripe til ganske ekstreme midler, sier religionshistorieprofessor Gro Steinsland til Dagbladet.no. Hun har skrevet boken Norrøn religion, myter, riter, samfunn.

Den nevnte Adam von Bremen var en tysk kronikør som på 1000-tallet skrev at vikingene ofret mennesker til Odin i et tempel i Uppsalla. Handlingen beskrives også i Gesta Danorum og blant annet Ynglingesagaen.

- Ynglingesagaen, for eksempel, ble skrevet da folk hadde vært kristne i 200 år. Hedendommen var tilbakelatt, og man hadde fått "den kristne sannheten", sier Steinsland.

- Arkeologene har hatt litt vanskelig for å tro at dette med menneskeofring kan ha vært annet enn kristenpropaganda for å vise de mørke sidene ved hedendommen. Menneskeoffer kjenner man generelt fra den tidligere del av jernalder, men det er nytt at vi kan se at det går så langt frem i tid. Resultatene fra de siste 10 - 15 års utgravinger begynner å bekrefte ting som står i middelalderkildene, sier Lars Jørgensen.

Den arabiske forfatteren Ahmad ibn Fadlan skrev i 921 om norrøne krigere som av og til ble begravet med slavekvinner, og hensiktet skal ha vært at krigerne skulle få med seg koner til Valhall."

Dagbladet

Mens vi venter på Obama; kontrafaktiske refleksjoner.

2009-01-04T00:54:00.000-08:00

Levninger fra, og av, "De Hvite Krigerne fra Skyene" funnet.

2008-12-04T06:40:00.000-08:00

"A lost city discovered deep in the Amazon rainforest could unlock the secrets of a legendary tribe.

Little is known about the Cloud People of Peru, an ancient, white-skinned civilisation wiped out by disease and war in the 16th century.

But now archaeologists have uncovered a fortified citadel in a remote mountainous area of Peru known for its isolated natural beauty."

Link

Mer om kulturen her

Gudehov ved Mjøsa

2008-11-10T06:22:00.000-08:00

"Gudene Frøy og Gerd kan ha blitt tilbedt på stedet, etter funnet av gullgubbene å dømme. Til tross for utgravninger på stedet i 1993, 2004 og 2005, er det først nå i høst man har klart å konkludere med at det trolig er et gudehus man har funnet, minst 15 meter langt.

- Vi har funnet hull etter meget kraftige bærende stokker med diameter rundt 40 cm, som kan tyde på en kraftig bygning som i så fall var synlig på stor avstand når man kom seilende nordover på Mjøsa, opplyser arkeolog Vivian Wangen ved Kulturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo. - Når vi mener det er et gudehus, skyldes det mangel på tradisjonelle hverdagsfunn, som bryner, spinnehjul, skår av kokekar og så videre. Bygningen lå i sin tid svært strategisk plassert, der reisen ned gjennom Gudbrandsdalen ble avløst av ferden videre på Mjøsa, eller omvendt."

Link

You`re not the contents of your wallet

2008-11-08T09:43:00.001-08:00

Itjnå som kjem tå sæ sjøl

2008-11-05T07:25:00.000-08:00

Norge har ikke akkurat vært velsignet med politisk musikk, selv ikke fra en venstreside som ellers rundt om i verden har hatt betydelig innflytelse, både kulturelt, men også politisk. Hva som kan betegnes som politisk musikk, og hva som faller inn under en politisk venstreside er ikke alltid like lett å få øye på, men det er klart at med et par unntak har Norge begrenset med uttalte og eksplisitte (gjennom tekster, uttalelser, symboler etc.) bidragsytere av denne art. Et av unntakene var Vømmøl Spellmannslag, startet i 1974 med to påfølgende album, pause frem til midten av 80-tallet med to nye album før de ble oppløst, men gjenforent for en samleplate i 1996. Vømmøl Spellmannslag er med andre ord en gruppe som ikke er å finne på noen liste som måler suksess av idag, men til forskjell fra de som selv hevder å tilhøre denne fløyen i det politiske landskapet nå (Gucci-Sosialister, "Sitcom"-kommunister etc.), hadde Vømmøl både en genuin agenda og med en mye bredere og nyansert plattform, og de hadde kredibilitet. De tilhørte 1970-tallets mot-kulturelle bevegelse som kjempet målsak, bygdepolitikk, mot kraftutbygging, mot forrang for kapitalinteresser etc. Det hevdes at Spellmannslaget hadde tilknytning til AKP (ml), dette kan så være, tekstene er der for alle til videre analyse hvis ønskelig. Vi trenger ikke være enig i alt dette innebærer, vi vet at både Kommunismen, Marxismen, Leninismen, Stalinismen, Maoisme og Sosialisme er menneskefiendtlige i sin pure form, de anerkjenner ikke de absolutte og evige verdiene som eksisterer metafysisk, deres økonomiske politikk ville, og har, drept all initiativ og entusiasme hos mennesket. De har dermed kvalt mennesket både åndelig og intellektuelt. Hva er da igjen? Jo, materie, og det er alt Mennesket konstituerer og er for disse ideologiene/teoriene. Klasse og materie er det som beveger historien, ifølge disse. Men Vømmøl hadde likevel et annet uttrykk, som nok hadde med at de var fra Norge og at det kom midt i perioden med mot-kultur. Fokuset var på miljøvern, representert særlig ved motstanden mot de store utbyggingsprosjektene på 1970-tallet, landbruk (gjerne økologisk), statens overformynderi, levende bygder, mot kapitalmakt, mot den moderne verdens syn på "progresjon" og utvikling, mot imperialisme etc., verdier som kanskje er like aktuelle idag, og som de fleste kan slutte seg til uansett overbevisning eller Weltanschauung.

Norsk flertallsdiktatur

2008-10-23T04:51:00.000-07:00

"Hvilke strategier og hersketeknikker brukes for å få opposisjonelle, annerledes tenkende og kritiske folk til å holde kjeft i Norge i dag?

Uten ryggrad? Det samlede trykket mot styret i Norsk Litteraturfestival på Lillehammer for å få dem til å trekke invitasjonen av David Irving til neste års festival så i første omgang ut til å ha lykkes.

Man trodde man hadde satt en effektiv stopper for David Irvings ytringer på festivalen, samtidig som man hadde tvunget initiativtager Stig Sæterbakken til å gå av, og hans to kolleger til å knele og kysse keiser Erik Rudengs hånd (direktør i "Fritt Ord") og høytidelig ta offentlig avstand fra sin kjetterske tro som de noen dager før hadde stått sammen med Stig Sæterbakken om. Er det slikt man gjør når man møter makten uten ryggrad?"

Aftenposten

Home of the Brave

2008-10-18T08:07:00.000-07:00

World Wisdom

2008-10-15T10:21:00.000-07:00

En meget god ressurs vedrørende

ReligioPerennial-litteratur og video:

World Wisdom

Kill yourSelf and live forever

2008-10-10T13:50:00.000-07:00

Spor av arkaisk og transcendental innflytelse kan man ennå påvise i de fleste kulturer og religioner, selv om de som oftest blir misforstått, både av dens formelle formidlere og av potensielle "mottakere". Hvorvidt dette i realiteten er direkte skadelig får bli gjenstand for senere innspill, det gir uansett ansporinger til en betraktning over hvor langt man egentlig har beveget seg fra da dette var en levende og organisk del av menneskene og deres transcendentale aspirasjoner.

"We must learn to free ourselves of ourselves in all our gifts, not holding on to what is our own or seeking anything, either profit, pleasure, inwardness, sweetness, reward, heaven or our own will. God never gives himself, or even has given himself, to a will that is alien to himself, but only to his own will. Where he finds his own will, he gives himself and enters in with all that he is. And the more we cease to be in our own will, the more truly we begin to be in God`s will. Thus it is not enough for us to give ourselves up just once, together with all that we have and are capable of, but we must renew ourselves constantly, thus preserving our freedom and simplicity in all things. [...] We must train ourselves in self-abandonment until we retain nothing of our own. All turbulens and unrest comes from self-will, whether we realize it or not. We should establish ourselves, together with all that is ours and all that we might wish or desire in all things, in the best and most precious will of God through a pure ceasing-to-be of our will and desire."

Meister Eckhart - The Talks of Instruction

(Dagbladet.no): I et tempel i byen Nakhon Nayok i Thailand, tilbys det nå noe litt utenom det vanlige. For 180 baht kan man her nemlig gjennomgå en gjenfødelsesprosess. Men for å gjenfødes på nytt, må man først dø - eller rettere sagt simulere det, skriver nytimes.com.

Midt i hovedsalen i det buddhistiske tempelet Wat Prommanee er det plassert ni rosa kister. De som ønsker å gjenfødes må legge seg i en av disse kistene som om de var døde.

LINK

Latin America uniting against neocons of Washington

2008-10-01T10:13:00.000-07:00

By Wayne Madsen
Online Journal Contributing
WriterSep 15, 2008, 00:22

(WMR) -- Antipathy and disgust for the Bush administration and its neocon ideological ilk, including the key players and advisers in the John McCain campaign, have long taken root in the Middle East and South Asia. Names like Cheney, Wolfowitz, Perle, Feith, and Ledeen are held in utmost contempt throughout the Middle East and Muslim worlds.

The same kind of hatred for the United States and its neocon Latin American policy is now sweeping through South and Central America. In Latin America, it is individuals with names like Goldberg, Levey, Shapiro, Mukasey, Berman, Brownfield, and Shannon who have rankled Latin American nerves by their meddlesome actions in not only grossly interfering in the domestic affairs of Latin American nations, including fomenting insurrection and acts of terrorism, but designating certain Latin American leaders and officials as aiding in drug trafficking and terrorism.

The lack of non-Cuban exile Hispanic surnames involved in crafting the U.S.’s Latin American policy is astounding considering the percentage of Hispanics in the United States.
Assistant Secretary of State for Western Hemisphere Affairs Thomas Shannon told Rep. Howard Berman’s (D-CA) House Foreign Affairs Committee in July that “several” Venezuelans were providing support to Hezbollah, a rather bizarre mixing of Middle East and Latin American neocon policies in an obvious effort to please Berman, one of Israel’s most ardent supporters in the U.S. Congress.

From Bolivia to Venezuela and Honduras to Argentina, Latin American governments are standing firm against the interference by the American administration, which has done everything possible to stoke the flames of insurrection and secession in energy-rich areas of Bolivia, Venezuela, and Ecuador.

Bolivia’s President Evo Morales, who faces CIA and U.S. Defense Intelligence Agency (DIA)-sponsored right-wing rebellions in the energy-rich provinces of Santa Cruz, Pando, Tarija, and Beni, expelled U.S. Ambassador Philip Goldberg for interfering in Bolivia’s domestic affairs and supporting the right-wing rebels.

The State Department’s spokesman Sean McCormack, whose snottiness is unprecedented for a spokesperson for America’s seat of foreign diplomacy, responded by expelling Bolivia’s ambassador. McCormack had earlier joked that Russia could send warships to Venezuela if it could find any that could make it that far.

In a side quarrel, Russian Foreign Minister Sergei Lavrov reportedly upbraided British neocon and pro-Israeli Foreign Secretary David Miliband by stating “who are you to fucking lecture me?”

Venezuela’s President Hugo Chavez, in solidarity with Morales and reacting to yet another CIA-planned coup against him, after an April 2002 coup organized by then-U.S. Ambassador Charles Shapiro failed, ordered U.S. Ambassador Patrick Duddy to leave Venezuela. The State Department responded by expelling Venezuela’s ambassador in Washington.

In an act coordinated between Treasury Undersecretary for Terrorism and Financial Intelligence Stuart Levey and the U.S. Treasury Department’s Office of Foreign Assets Control (OFAC), headed by Adam Szubin, the assets of two current and one former Venezuelan officials were frozen after accusations that they aided and abetted drug smuggling and the Revolutionary Armed Forces of Colombia (FARC), which is attempting to oust U.S. narco-fascist from power in Colombia.

Levey and Szubin named Hugo Armando Carvajal Barrios, the director of Venezuela’s Military Intelligence Directorate (DGIM); Henry de Jesus Rangel Silva, director of Venezuela’s Directorate of Intelligence and Prevention Services (DISIP); and Ramon Emilio Rodriguez Chacin, the recently-departed minister of Interior and Justice, in the freeze order. The three were named by the Bush regime after DGIM and DISIP uncovered a plot by CIA-based retired Venezuelan military officers to seize the Miraflores presidential palace in Caracas and blow up Chavez’s presidential aircraft, killing Chavez and his aides. The coup organization was identified as the “2-D Movement” or the “December 2 Movement.”

A spokesperson for the Venezuelan National Assembly described the plotters as some of the same military officers who participated in the CIA-backed 2002 coup against Chavez. The charges by Chavez came as Morales said the United States was behind the explosion of a natural gas pipeline from Bolivia to Brazil. The charges of American involvement in terrorist plans and attacks in Latin America came while Americans were being subjected to a gross use of another anniversary, the 9/11 terrorist attacks, to whip up nationalistic fervor.

Chavez also agreed with Argentina’s President Cristina Fernandez de Kirchner that the trial in Miami of Guido Antonini, who is accused of attempting to deliver a suitcase of cash from Venezuela to help the presidential campaign of Kirchner in Argentina, was an attempt to “trash” both he and Kirchner. The Venezuelan and Argentine leaders are both ardent critics of neocons, their international free trade and financial contrivances, and the Bush regime.

The Justice Department of Attorney General Michael Mukasey is using the Miami cash-for-Argentina trial to damage Chavez and his Interior minister, Tarek el-Aissami. El-Aissami’s only crime appears to be that his father was born in Syria, which, of course, for neocons in their myopic and archaic of the world, is tantamount to having a direct link to terrorism.

Argentina has shown solidarity with both Venezuela and Bolivia in their showdowns with the United States. However, disgust with neocon-occupied Washington does not end with Venezuela, Bolivia, and Argentina. Paraguayan President Fernando Lugo extended his full support to Morales in his confrontation with the right-wing provincial secessionists. Honduran President Manuel Zelaya refused to accept the credentials of the new U.S. ambassador to Tegucigalpa, in solidarity with Morales and Chavez. Zelaya announced solidarity with Nicaragua, Cuba, Bolivia, and Venezuela in their showdowns with the United States.

Nicaraguan President Daniel Ortega also supported Bolivia and Venezuela in expelling the American ambassadors and announced that Nicaragua, like Venezuela, was prepared to establish closer military links with Russia. Ortega particularly supported Bolivia sending Goldberg packing, saying the U.S. envoy had interfered in Bolivia’s internal affairs.

Nicaraguan Foreign Minister Samuel Santos also charged that Washington was trying to undermine Nicaragua’s government by pressuring international organizations to cancel aid packages to the country. Nicaragua also recognized the independence of South Ossetia and Abkhazia from the U.S.- and Israeli-backed Republic of Georgia.

After El Salvador presidential candidate for the progressive Farabundo Marti National Liberation Front (FMLN), Mauricio Funes, visited Argentina to meet with Kirchner, the neocon media began to claim that Funes was being funded by Chavez of Venezuela. The neocons, bereft of any hard evidence of “plots,” are always apt to concoct elaborate conspiracy theories that take in everyone whom they have targeted in their political sights.

The signs that the Bush regime and the neocons are on a major political offensive in Latin America are also demonstrated by the discovery in Guatemalan Vice President Rafael Espada’s office in Guatemala City of three hidden microphones -- one installed in a telephone, one in a calculator, and the third in a reception room. Guatemala’s progressive president, Alvaro Colom, has expressed solidarity with Bolivia and Venezuela. Ecuadoran President Rafael Correa, who has faced CIA-backed secessionists in the Guayaquil area, also stood in solidarity with Morales and Chavez. Correa has ordered the United States Air Force to vacate a military air base at Manta next year and he accused the United States military of assisting Colombia in cross-border raids into Ecuador. Correa said if any evidence emerged of U.S. diplomats violating Ecuador’s sovereignty, they would also be expelled.
Peruvian President Alan Garcia also backed Morales against the secessionists as did Uruguayan President Tabare Vazquez.

Latin America’s political, military, and economic powerhouse, Brazil, also warned against any attempt by secessionists in Bolivia to overthrow Morales. Earlier, Brazil and Argentina announced they were eliminating the U.S. dollar as an international monetary exchange medium. Brazilian president Luiz Inacio Lula da Silva’s foreign policy adviser, Marco Aurelio Garcia, told UPI that Brazil would oppose any rival or unconstitutional government in Bolivia. There are reports that U.S. “paramilitaries” are active in fomenting unrest in both Bolivia and Venezuela.
Washington has also revived the U.S. Navy’s Fourth Fleet, to be based in Jacksonville, Florida, a move that Cuba, Venezuela, and Bolivia claim is a return to U.S. “gunboat diplomacy.”

Previously published in the Wayne Madsen Report.
Copyright © 2008 WayneMadenReport.comWayne Madsen is a Washington, DC-based investigative journalist and nationally-distributed columnist. He is the editor and publisher of the Wayne Madsen Report (subscription required).

Link

America Should Listen To Ahmadinejad

2008-10-01T09:35:00.000-07:00

By Paul Craig Roberts

29/09/08 "ICH" -- - "The full text of Iranian President Mahmoud Ahmadinejad’s speech to the UN General Assembly last week was printed in the Israeli newspaper, Haaretz (9-25-08).
Although our Founding Fathers would have comprehended and endorsed Ahmadinejad’s speech to the United Nations, present-day Americans would find it strange should they happen to hear about it.

Unlike their forbears, Americans today live a material life, not a spiritual one. Americans are far too likely to dismiss Ahmadinejad’s words about obeisance to God and justice as the mumbo-jumbo of an “Islamist extremist.”

The hubris of Americans and their belief in U.S. “exceptionalism” would cause them to reject Ahmadinejad’s holding the US, its NATO puppets, and Israel accountable before the UN General Assembly. So successfully has Ahmadinejad been demonized by the propagandistic US media that his speech would be dismissed out of hand by the arrogance of those who regard themselves as the salt of the earth.

Ahmadinejad echos the statements of other world leaders when he says that US power is rapidly waning. The US “superpower” is dependent on foreigners for its financing. The US cannot exist without Chinese financing, just as Europe cannot exist without Russian energy. America’s European puppet regimes are rethinking the consequences of serving US hegemony.

A “superpower” that cannot subdue Iraq and Afghanistan cannot subdue Russia and China. Do Americans and their neocon leaders believe that China and Russia will lend the US the money to finance a war against themselves? Do they believe that Russia will keep America’s NATO puppets supplied with energy if American aggression against Russia intensifies?

Warnings about America’s financial dependency on foreigners have been ignored.
The bailout of the US financial system is entirely dependent on the willingness of the Chinese, Saudis, and other foreigners to use their trade surpluses with the US to purchase the US Treasury instruments that must be sold in order to raise the money for Bush’s bailout of the financial institutions.

The bailout of the US government’s budget has been going on for years, and it takes place every time the US Treasury holds an auction of new American debt. But now the bailout by foreigners of the US government is starting to turn into much larger sums that carry much higher risks.
Last week the Financial Times reported that Peer Steinbruck, the Finance Minister of Germany, said that the American financial crisis was “a fundamental rupture” and that “the US will lose its status as the superpower of the world financial system.”

Steinbruck is being charitable. The US lost that status when it became dependent on foreigners to finance American consumption of foreign goods and US goods and services produced offshore in addition to the war-swollen budget deficits of the US government. Indeed, foreigners finance Americans’ home mortgages. The Chinese alone hold about $400 billion of Fannie Mae and Freddie Mac bonds.

Is Ahmadinejad correct in his view that, with the waning of American hegemonic power, the world is on the verge of a better, more humane, and more just world? I wonder. Many Americans think of themselves as hard-nosed realists. They believe that it is a dog-eat-dog world: We have to get “them” before they get us. This paranoid view is the basis of US foreign and military policy. It holds that America must not only have the military power to overwhelm any combination of possible enemies, but also America must prevent the rise of any country or countries that could challenge American power. This is a “diplomacy” without any concept of peaceful coexistence or good will among men. Yet, Americans think of themselves as a Christian nation.

Neocons and macho Republicans think we don’t win our wars because we lack the balls to use enough force. They believe that the US should nuke every country that doesn’t follow our orders. Indeed, many American “conservatives” are lusting for the US to nuke a country in order “to teach the world a lesson.”

To accommodate this blood-lust, the Bush Pentagon revised US war doctrine to permit preemptive nuclear attack even upon non-nuclear-armed countries. During the long cold war, preemptive nuclear attack was not a US option.

Which vision of the future will win out? Ahmadinejad’s policy of peaceful co-existence or neoconservative desires for American world dominance? The chance is too high for comfort that the hubris and arrogance of the United States will lead to a nuclear confrontation that will destroy the world.

People of good will hope that Ahmadinejad and Steinbruck’s views will prevail and that the rest of the world will wake up and ask if they want to continue financing America’s hegemonic ventures that threaten life on earth. The day the foreign bankers turn off the credit spigot to the US Treasury, American arrogance will be tamed."

Paul Craig Roberts was Assistant Secretary of the Treasury in the Reagan administration. He was Associate Editor of the Wall Street Journal editorial page and Contributing Editor of National Review. He is coauthor of The Tyranny of Good Intentions. He can be reached at: PaulCraigRoberts@yahoo.com

Link

The Trap

2008-09-05T12:01:00.000-07:00

"The American-armed and trained Georgian army swarmed into South Ossetia last Thursday, killing an estimated 2,000 civilians, sending 40,000 South Ossetians fleeing over the Russian border, and destroying much of the capital, Tskhinvali. The attack was unprovoked and took place a full 24 hours before even ONE Russian soldier set foot in South Ossetia.

Nevertheless, the vast majority of Americans still believe that the Russian army invaded Georgian territory first. The BBC, AP, NPR, the New York Times and the rest of the establishment media has consistently and deliberately misled its readers into believing that the violence in South Ossetia was initiated by the Kremlin. Let's be clear, it wasn't. In truth, there is NO dispute about the facts except among the people who rely the western press for their information. Despite its steady loss of credibility, the corporate media continues to operate as the propaganda-arm of the Pentagon."

Link

Et varslet mord på en Gud

2008-08-31T12:40:00.000-07:00

Det skjedde i de dager; ruinene etter Babels tårn var overdekket av sand; Noa og Adam var kun navn blant mange andre, arkaiske, men uten dypere betydning. Man visste det var noe som kaltes Gud, at noen betegnet seg som troende og at disse fant prinsippene for livsretningen i skriftlige nedtegnelser. Denne guden var imidlertid blitt lite praktisk og ikke så rent lite frekk syntes det for mennesket etterhvert. Hans krav var altomfattende og absolutte, belønningen derimot kom først etter man var død! En dårlig byttehandel kunne man få inntrykk av, dessuten kunne ikke denne "belønningen" hverken veies eller måles, så mye for "belønning"! Mennesket følte likevel en uro, en nagende følelse av utilfredshet. Symptomene kunne bedøves ved å fokusere i stadig større grad på seg selv, men innerst inne var vissheten om at en grense etterhvert ville måtte konfronteres. I naturvitenskapene kalles dette en implosjon. Da husket man det som gikk under navnet Gud og løftene denne angivelig gir. Til sin forbauselse merket menneskene fort at kartet stemte overens med kompasset, det var ingen tvil om retningen. Et problem meldte seg imidlertid. Mange av denne Gudens foreskrevne prinsipper så ikke ut til umiddelbart å tjene menneskene. Det ble innkalt til krisemøte. Mange hadde innspill, men til slutt fikk man utarbeidet en liste over krav man kunne enes om, i tillegg til en resolusjon:

"Vi, Forente Mennesker av Jorden, har bestemt å akseptere vilkårene fra Mr./Mrs. Gud med visse forbehold.
1. Vi skal ha full autonomi.
2. Prinsippene som til enhver tid skal gjelde kan uten forvarsel byttes ut av oss hvis ønskelig.
3. All belønning skal utbetales i vårt jordiske liv og skal være av en slik art at det kan veies eller måles, men vi vil beholde garantien om etterliv. (NB! MEGET VIKTIG).
4.Siden vi har nok med vårt her nede, for bedre å ha kontroll på deg og dine regulativer og siden det for oss virker arrogant å heve seg opp på en slik måte, forlanger vi at for å tro på deg skal du bli som oss.

Med jordisk hilsen
Menneskeheten"

Slik gikk det da menneskene sluttet å anerkjenne Guds gudommelighet og gjorde Han til en av sine egne.
Slik gikk det da menneskene forsøkte å drepe en Gud.

Dixi et animam meam liberavi

All is cold and frozen.
Frozen the sea, frozen the sky.
Frozen is death, but I cannot die.
Cannot die.
As the falls.
To cover this all.
And all is cold.
And cold is all.
All is cold and cold is all.
Cold. Frozen.
Frozen is heaven and frozen is hell.
And I am dying in this living human shell.
I am a dying God, coming into human flesh.
I am a dying God. Frozen my heart.
Frozen my soul.
Frozen my love.
I am a dying God, coming into human flesh.

Det bestandige og uforanderliges universelle appell

2008-08-23T16:03:00.000-07:00

"I løpet av de siste 16 årene er sekten blitt nesten dobbelt så stor. Det skyldes store familier, flere ekteskap innen det isolerte sektsamfunnet og høyere levealder, viser en ny studie.

Mens sekten i 1992 hadde 125.000 medlemmer, hadde antallet økt til 231.000 i 2008 - det vil si 4 prosent i året.
Hvis utviklingen fortsetter i samme takt, er sekten ventet å utgjøre nesten en halv million mennesker innen 2026.

Hos Amish-folket er det forbudt å kjøre bil, bruke PC eller koble seg til det offentlige strømnettet. De lever som i gamle dager, dyrker maten sin selv og bruker hest og kjerre. Kvinnene går kledd i lange kjoler, mens mennene bruker stråhatt og bukseseler. De tar bedre vare på helsen sin enn folk flest, og har derfor både høyere levealder og lavere barnedødelighet enn gjennomsnittet av amerikanere, ifølge Donald Kraybill."

Link

Refuse - Resist

2008-08-19T06:58:00.000-07:00

"Peru has declared a state of emergency in jungle areas where indigenous groups are blocking oil and gas installations in protest at a new land sale law.

They are angry at a law which they say makes it easier for investors to buy their land because it lowers the bar for consent from two-thirds of a community assembly to a simple majority.

The legislation is one of a number of laws being passed as part of Peru's free trade agreement with the US.

"They have mobilised themselves for the right to life, the right to keep their territory and to defend the environment - the Amazon rainforest which is the lungs of the world," said Alberto Pizango, head of the indigenous Amazonian organisation, AIDESEP."

Link

Kontemplativ vs. deltakende; et motsetningsforhold?

2008-08-08T05:56:00.000-07:00

Den esoteriske innsikten i Philosophia perennis viser til de felles, evige verdiene som uttrykkes i ulike religiøse og filosofiske retninger. Denne kunnskapen har imidlertid i stor grad vært begrenset til sine respektive disipliner, og sub-disipliner, hvor en komparativ tilnærming kanskje hadde vært mer fruktbart. Sikkert er det at erkjennelsen dermed ville vært lettere tilgjengelig. Nå er det ikke de evige verdiene med felles opphav som er temaet for min diskusjon per se, men snarere hvilket ansvar som hviler på de opplyste få, hvilken praktisk betydning skal dette ha for disse personlig og i sin relasjon til omverdenen? Her er det mulig for oss å innta en inter-disiplinær holdning ved å se på det hellige konseptet med Boddhisvata, og det filosofiske, tilsynelatende mer profane, gjenspeilt i Platons hulelignelse. Utgangspunktet er problemstillingen knyttet til Tradisjonalismens, og spesielt Evolas, noe tvetydige forhold til sivilisasjonens endelikt og hvordan tilhengere av den integrale tradisjonen skal forholde seg til denne, skal man stille seg passiv utad og heller foredle seg selv, eller fordrer kunnskapen vi har tilegnet oss en mer aktiv og deltakende rolle? Jeg vil med dette imidlertid ikke hevde at Platons idèlære eller de ulike erkjennelsesteoriene direkte eller indirekte er påvirket av konseptet om Boddhisatva, ontologiske betraktninger har vært et av menneskenes mest utbredte tankevirksomheter, uavhengig av tidsalder, geografi, sosial status, kjønn etc. Funderinger over tingenes realitet og om det eksisterer noe metafysisk, bak det sanselige vi opplever rundt oss, er noe allmengyldig og universelt. Det er imidlertid videre klart at akkurat som innen naturvitenskapene har man også i dette tilfellet utviklet en form for fagdialektikk hvor kunnskaper om studieobjektet utvikles gjennom en kontinuerlig påvirkning og integrering av idèer og tanker, bevisst eller ubevisst.

Den ontologisk filosofiske, representert ved Platon, og den religiøse, representert ved de hellige, buddhistiske Boddhisatvaene, og deres respektive erkjennelseslære, er altså diskusjonsgrunnlaget. Jeg forutsetter i det påfølgende at man er inneforstått med konseptene rundt Platons lære om idèverdenen og forholdet mellom det sanselige og det metafysiske, og termen ”Boddhisatva”. Et grovt riss av de to kan imidlertid være på sin plass for å ha hovedlinjene klare, muligens overvurderes kankje også kompleksiteten i materialet slik at det er lettere tilgjengelig enn hva det umiddelbart fremstår som.

Gjennom Platons idèlære og Boddhisatva-konseptet blir vi kjent med tingenes egentlige realitet, hvordan man oppnår denne innsikten og hva den personlige innsikten man har tilegnet seg skal ha som konsekvens for ens forhold til omverdenen. Begge gir eksplisitt uttrykk for at den erhvervede innsikten skal initiere den opplyste til aktivitet og deles med ”menneskeheten”. Måten denne innsikten oppnåes på er som følger: Platon skisserer gjennom en lignelse tilværelsen i en hule hvor en gruppe mennesker er født og oppvokst, lenket til berggrunnen med ryggen til åpningen. Sin oppfatning om tilværelsen har de dannet seg på grunnlag av skyggebilder på veggen. Disse bildene er skygger av figurer, reflektert av et brennende bål, bak ryggen og utenfor synsvidde for huleboerne. Dermed er ”realiteten” for disse egentlig bare kopier av kopier av virkeligheten. Hvis så en i hulen ble satt fri ville han først bli blendet av lyset fra åpningen, dernest oppleve en følelse av forvirring over å se opphavet til skyggene på veggen. Selv når han kom helt ut av hulen ville lyset sørge for at forvirringen vedvarte, det sterke lyset fra solen ville samtidig forårsake at vedkommende kun ville se speilbilder av virkeligheten, for eksempel i reflekterende overflater som vann etc., disse speilbildene ville imidlertid være bilder av realitetene og dermed mer ”sanne” enn skyggene i hulen. Til slutt ville øynene være tilstrekkelig tilpasset lyset og direkte blikk på solen mulig.

Det er ingen tvil om at Platon her gir et bilde på hvordan han oppfatter den konkrete menneskelige tilværelsen, et bilde som da indikerer at den reelle virkeligheten ikke er kjent av menneskene, kun gjengivelser av gjengivelser av det virkelige; ingenting som omgir oss er reelt. Denne læren kalles Idèlæren og henspeiler på at det er ideer som er det bestandige og virkelige, og som dermed gir de sanselige objektene sin form og essens. De sanselige objektene er derimot flyktige og gjenstand for misoppfatninger som følge av hjernens feilbarlighet; et sett togspor vil for eksempel se ut tilå gå sammen sett på avstand. Solen er da å forstå som et bilde på den mest fundamentale og ytterste idè (Platon kan med dette synes å hevde at det eksisterer en grunnleggende og overordnet idè bak de enkelte idèene igjen; idèen om idèene, en arkeidè. Dette er imidlertid på siden av hva jeg ønsker å diskutere her og ser dermed ingen grunn til å bidra med forvirrende digresjoner).

Så er spørsmålet: etter å ha tilegnet seg denne erkjennelsen, hvor går veien videre? Platon mente at veien gikk naturlig tilbake til hulen:

”- Then our job as lawgivers is to compel the best minds to attain what we have called the highest form of knowledge, and to ascend to the vision of the good as we have described, and when they have achieved this and see well enough, prevent them behaving as they are now allowed to.

-What do you mean by that?

-Remaining in the upper world, and refusing to return again to the prisoners in the cave below and share their labours and rewards, whether trivial or serious.

-But surely, he protested, that will not be fair. We shall be compelling them to live a poorer life than they might live.

-The object of our legislation, i reminded him again, is not the special welfare of any particular class in our society, but of the society as a whole; and it uses persuasion or compulsion to unite all citizens and make them share together the benefits which each individually can confer on the community; and its purpose in fostering this attitude is not to leave everyone to please himself, but to make each man a link in the unity of the whole.”

- The Republic

Her ser vi hvordan Platon knytter erkjennelsen opp mot en moralsk innsikt som gir grunnlag for moralsk og rettferdig styre av samfunnet, denne sammenkoblingen skal vi forbigå her, mer relevant er det at Platon mener denne innsikten er tilgjengelig for oss alle og ligger latent i hver enkelt:

”-But our argument indicates that the capacity for knowledge is innate in each man`s mind, and that the organ by which he learns is like an eye which cannot be turned from darkness to light unless the whole body is turned; in the same way the mind as a whole must be turned away from the world of change until its eye can bear to look straight at reality, and at the brightest of all realities which is what we call good.

-Yes

-Then turning around of the mind itself might be made a subject of professional skill, which would effect the conversion as easily and effective as possible. It would not be concerned to implant sight, but to ensure that someone who had it already was not either turned in the wrong direction or looking the wrong way.”

Den uttalte oppgaven er dermed klar, menneskene for øvrig skal ikke med makt slepes ut av ”hulen” (den sanselige, imaginære verden), men stimuleres for selv å reflektere seg frem til et personlig glimt av en ”verden utenfor”, glimt som vil virke selvforsterkende og umulig å stoppe når først satt i bevegelse: har man først hatt den radikale mentale opplevelsen av at ens tilværelse er basert på illusjoner og dårlige kopier av realitetene er det ingen vei tilbake.

”-You must therefore each descend in turn and live with your fellows in the cave and get used to seeing in the dark; once you get used to it you will see a thousand times better than they do and will distinguish the various shadows, and know what they are shadows of, because you have seen the truth about things admirable and just do good. And so our state and yours will be really awake, and not merely dreaming like most societies today, with their shadow battles and their struggles for political power, which they treat as some great prize.”

Bodhisattva

For de som er fullstendig ukjent med Buddhistisk lære vil jeg først trekke frem hva jeg anser som de mest relevante hovedtrekkene med hensyn til vår diskusjon. Veldig forenklet kan man si at Buddhismen er læren om å innse at livet er lidelse, hva grunnen til disse er og hvordan vi skal overkomme lidelsene.

Betegnelsen "Bodhisattva" er brukt både innen retningene Theravada og Mahayana i Buddhismen med den forskjellen at mens den førstnevnte med Bodhisattva refererer til en som er på vei til opplyst tilstand, er den innen Mahayana brukt for å betegne de som allerede har oppnådd en viss grad av oppvåkning. Innen Mahayana er det videre oppfordret til at man går inn på veien til Bodhisattva for så å avlegge de ulike løftene forbundet med dette, løfter hvor essensen er at man påtar seg å hjelpe de uinnvidde, dødelige av oss ut av Samsara (gjenfødelsen) og inn i Nirvana. Altså, man streber mot full oppvåkning, Buddha-tilstand, samtidig som denne avlegger løfte om å hjelpe menneskeheten inn på samme vei og dermed mot samme mål (løftene er en integrert og nødvendig del for en Boddhisatva på vei til å bli en Buddha). Det eksisterer for øvrig flere måter å utøve sin Bodhisattva-gjerning på med henhold til det å hjelpe de som virrer uvitende rundt om i Samsara: enten ved først å oppnå full oppvåkning og bli en Buddha for derpå å hjelpe andre med det samme. Eller, man streber mot Nirvana paralellt som man hjelper andre for øvrig med det samme. Det tredje alternativet innebærer å avstå fra å bli Buddha før alle jordbundne individer er frigjort.

Eksempler fra en Sutra, en nedtegnelse av Siddharta Gautamas (Buddha) muntlige lære:

”Apparent phenomena, all of them
Are fabrications of mind;
The innate nature of mind
Is separate from minds fabrications
Having seen this,
To be uninvolved with dualistic
Perception
Is the practice of a bodhisattva”

”When you happen on beautiful objects,
The practice of a bodhisattva
Is to forgo attachment by viewing them
As lovely but unreal as summer rainbows”

”Taking illusory appearances as real
Are exhausting, like going through
The death of one`s own child
In a dream –
Our many sufferings are like that.
Thus, to regard as fantasy
The unlovely happenings of life
Is the practice of a bodhisattva.”

Buddhismen (i hvert fall innen Mahayana) opererer med et dualistisk syn på tilværelsen lignende den platonske; den relative, jordbundne tilværelsen er kalt Samvriti Satya, mens den absolutte sannheten, realiteten, er kalt Paramartha Satya. Likevel er ikke dette noe fremtredende aspekt ved Buddhismen, det avgjørende er erkjennelsen av at livet er lidelse, dukkah. Disse lidelsene oppstår ved at mennesket begjærer og knytter seg til foranderlige, sanselige og flyktige ”ting”.

Komparativt sammendrag

Både Bodhisattva-begrepet og Platons idèlære har respektivt to sammenfallende funksjoner: a) å oppnå en personlig oppvåkning og ontologisk innsikt for derpå å formidle dette videre b) denne innsikten har en bakenforliggende, moralsk implikasjon: hos Platon er innsikten synonymt med det Gode, en innsikt som ”kvalifiserer” til en styrende funksjon i samfunnet. I buddhismen skal Bodhisattvaene fungere som gode eksempler med en Samsara-forløsende livsstil, altså en normativ funksjon gjennom eksempelets makt. Begge søker derfor det de definerer som det ”Gode”, dette ”Gode” oppnåes gjennom en erkjennelse av den illusoriske virkeligheten man inngår i, den sanselige verdens feilbarligheter.

For de med populærkulturelle tilbøyeligheter av oss er en mulig parallell å finne i filmen Matrix, med Neo, den desillusjonerte og fremmedgjorte papirflytteren som etter hvert, delvis gjennom personlig innsats og delvis ved veiledning utenifra, når erkjennelsen av at den fysiske verden er en illusjon; den tilsynelatende virkeligheten er opprettholdt av krefter som slavebinder menneskeheten for sin eget sadistiske formål. Etter å ha oppnådd den fullstendige innsikten om tingenes tilstand returnerer Neo til den sanselige verden for å føre kampen videre og redde menneskeheten. Det meste er sagt og skrevet om Matrix` religiøse og filosofiske referanser, hentydninger er gjort til de fleste religioner og de fleste filosofiske retninger som befatter seg med ontologiske spørsmål og eksistensielle problemstillinger tilknyttet individualitet og ”Jeg”-et. La det bare være en påminnelse om at dette er aspekter av den menneskelige tilværelse som aldri vil slutte å oppta oss, da det også er en del av det som definerer oss som menneske. Distraksjonene og vår stadig sterkere tilknytning til det sanselige gjør derimot at både evnen og ønsket om frigjøring svinner hen for en stadig større andel av befolkningen, det materielle binder oss til jorden med all dens begjær og påfølgende bekymringer som et anker; et anker som hindrer oss i å heve vår bevissthet oppover, bakenfor og utenfor.

Dixi et animam meam liberavi

The Unabomber Manifesto: Industrial Society & Its Future

2008-07-25T11:01:00.000-07:00

Theodore Kaczynski, også kjent som Una-bomberen, skrev et manifest mens han var midt inne i sitt angrep på den moderne verden. Manifestet kan deles inn i to hoveddeler: en sosio/psykologisk analyse av venstresiden, og en analyse av det industrielle samfunnet og strategien for å rive ned disse menneskefiendtlige strukturene på.

9. The two psychological tendencies that underlie modern leftism we call "feelings of inferiority" and "oversocialization." Feelings of inferiority are characteristic of modern leftism as a whole, while oversocialization is characteristic only of a certain segment of modern leftism; but this segment is highly influential.

194. Probably the revolutionaries should even avoid assuming political power, whether by legal or illegal means, until the industrial system is stressed to the danger point and has proved itself to be a failure in the eyes of most people. Suppose for example that some "green" party should win control of the United States Congress in an election. In order to avoid betraying or watering down their own ideology they would have to take vigorous measures to turn economic growth into economic shrinkage. To the average man the results would appear disastrous: There would be massive unemployment, shortages of commodities, etc. Even if the grosser ill effects could be avoided through superhumanly skillful management, still people would have to begin giving up the luxuries to which they have become addicted. Dissatisfaction would grow, the "green" party would be voted out of office and the revolutionaries would have suffered a severe setback. For this reason the revolutionaries should not try to acquire political power until the system has gotten itself into such a mess that any hardships will be seen as resulting from the failures of the industrial system itself and not from the policies of the revolutionaries. The revolution against technology will probably have to be a revolution by outsiders, a revolution from below and not from above.

The Unabomber Manifesto: Industrial Society & Its Future

Norman Finkelstein - Hezbollah, the Honour of Lebanon

2008-07-15T11:13:00.000-07:00

What Democracy?

2008-06-26T10:05:00.000-07:00

"A hard rocking teacher who was fired before ever setting foot in a classroom has lodged a discrimination complaint with Sweden’s Ombudsman of Justice (JO)."

Link

Emil Koverot AKA. Yxmarder

Blodsrits hjemmeside her

Dr. Hasan Abbasi

2008-06-25T22:56:00.000-07:00

Dr. Hasan Abbasi, iransk krigsveteran, universitetsprofessor og strategisk rådgiver på regjeringsnivå:

David Herbert Richards Lawrence (1885 – 1930)

2008-06-03T08:47:00.000-07:00

D. H. Lawrence, engelsk forfatter og poet med en klar sosial samvittighet og antagonisme mot det moderne samfunnet:

"Creation destroys as it goes, throws down one tree for the rise of another. But ideal mankind would abolish death, multiply itself million upon million, rear up city upon city, save every parasite alive, until the accumulation of mere existence is swollen to a horror."

"Men are free when they are in a living homeland, not when they are straying and breaking away. Men are free when they are obeying some deep, inward voice of religious belief. Obeying from within. Men are free when they belong to a living, organic, believing community, active in fulfilling some unfulfilled, perhaps unrealized purpose. Not when they are escaping to some wild west. The most unfree souls go west, and shout of freedom. Men are freest when they are most unconscious of freedom. The shout is a rattling of chains, always was."

"Brave people add up to an aristocracy. The democracy of thou-shalt-not is bound to be a collection of weak men."

"We must get back into relation, vivid and nourishing relation to the cosmos and the universe. The way is through daily ritual, and is an affair of the individual and the household, a ritual of dawn and noon and sunset, the ritual of the kindling fire and pouring water, the ritual of the first breath, and the last."

"I don't believe in the world, not in money, nor in advancement, or in the future of our civilization. If there's got to be a future for humanity, there'll have to be a very big change from what now is."

William Seward Burroughs II

2008-05-28T08:01:00.000-07:00

William Seward Burroughs II (1914 - 1997)

Hvis en skulle forestille seg en herionavhengig ville man være tilgitt om man ikke umiddelbart knyttet dette opp mot noen form for seriøs litteratur eller filosofisk tenkning, spesielt idag når alle kjendiser og “artister” ser ut til å legges inn til avrusing etter litt røyking av tvilsom tobakk eller inntak av en halvliter øl. Burroughs derimot så ut til å unngå å bli mer kjent for sin rusavhengighet enn sitt litterære arbeide, noe som er vel fortjent. Til tross for karaktertrekk som mange ville ha vurdert som usmakelige etterlot Burroughs seg noen fantastiske litterære verker som rev bort den glatte fasaden som lå over det moderne samfunnet, og fremstilte det som det virkelig var.

INTRODUKSJON

William S. Burrough (II) ble født I St. Louis, Missouri I 1914, sønnesønn av William S. Burroughs I, oppfinneren av “the Adding Machine.” (Les. en type regnemaskin, tidlig kalkulator) Overraskende nok kanskje var Burroughs` barndom ikke preget av noe utenom det ordinære. I sin introduksjon til Junky (hans første litterære verk, semi-autobiografisk), tenker Burroughs tilbake på en oppvekst som mest trolig er veldig lik mange tusen andre: hverken briljant eller undermåls på skolen, og en aversjon mot matte og gym. Han husker imidlertid å ha hatt mareritt som barn og å ha overhørt voksne som snakket om hvordan det å røyke opium forårsaker behagelige drømmer. Slik bestemte han seg: “Når jeg blir voksen skal jeg røyke opium.”

Etter uteksaminasjonen fra Harvard levde Burroughs av understøttelse fra foreldrene. Han reiste til Europa, studerte en kort tid medisin I Wien, og giftet seg med en jødisk kvinne slik at hun kunne få innreise til USA (de skulle selvsagt skilles senere). Burroughs returnerte imidlertid til hjemlandet ettersom han ikke hadde noe interesse av å jobbe. Etter å ha ha blitt kategorisert som stridsudyktig av militæret forsøkte Burroughs seg på flere obskure jobber, før han endte opp I New York, og det var hendelser basert på dette som var grunnlaget for innholdet I Junky. Det var også I New York som fundamentet for “Beat-bevegelsen” ble lagt, og hvor han møtte sin kone Joan Adams som han senere skjøt I alkoholrus mens de lekte William Tell. Burroughs erkjente senere at “jeg er tvunget til den avskyelige konklusjonen at jeg ville aldri ha begynt å skrive hvis det ikke var for Joans død.” Senere ville Burroughs igjen forlate USA for å leve flere steder I Europa, Tanger og Mexico. Han returnerte etterhvert hjem, først til New York, og senere Lawrence, Kansas, hvor han døde av hjertekomplikasjoner I 1997.

BEAT-GENERASJONEN

“Beat-generasjonen” var en amerikansk, litterær bevegelse på 1950/-60-tallet som var preget av navn som Kerouac og Ginsberg. Det var ingen felles “stil” som bandt de sammen, noen skrev historier, andre dikt, og skrivestilen varierte fra skriv-som-man-snakker, stakkato setninger til spontan prosa og “cut-up” (som vi kommer tilbake til). Hvis man ser på den fra en noe mindre kynisk vinkel (å observere den fra et etterpå-klokskapens ståsted forutsetter et kynisk perspektiv) skulle Beat-bevegelsen oppnå det hippiene prøvde på det påfølgende ti-året. Kjente fjes innen bevegelsen (uavhengig av deres politiske ståsted) distanserte seg fra de allment aksepterte ideene på den tiden. Istedet fokuserte de på frihet, ikke en frihet til å eie hvor mange biler man ville eller til å tjene mest mulig penger, men en mer fundamental, menneske-orientert frihet (en type som appellerer til de fleste mennesker uten den vonde ettersmaken av “politisk frihet”). Med andre ord, en frihet som kommer innenfra, ikke som er gitt av eksterne politiske instanser. Slike friheter er blant annet representert I Kerouacs fritt omreisende, innadskuende “galninger”, eller Burroughs` lovbrytende, jobbskye hovedperson Lee.

Mens de fleste litterærvitere vil klassifisere Burroughs som en del av denne bevegelsen, er det kanskje en noe forfeilet slutning. Som Hunter S. Thompsom en gang kommenterte om seg selv “jeg var for ung til å være en Beatnik, og for gammel til å være en hippie.” Uansett Burroughs alder sammenlignet med de andre “beatnikene”, det som er avgjørende er ulikheten I ideologier mellom resten av gruppen og Burroughs. Dette kan godt være hvor Beat-bevegelsen feilet; en mangel på en sammenbindende ideologi utover det mest basiske. De som var involvert I Beat-generasjonen klarte derimot det de fleste andre mot-kulturelle bevegelser klarte, nemlig å ta et skritt tilbake og si: “Herre Gud, jeg tror vi slo inn på feil kurs et sted.” Å identifisere problemet er imidlertid ikke nok. Den avgjørende oppgaven er å identifisere årsakene og ikke symptomene på disse selvsamme årsakene. Beat-bevegelsen klarte å identifiserte bare symptomene: det er galt å invadere et fremmed land for ingen åpenbar grunn; det er galt å utnytte mennesker for selv å tjene mer penger og så videre – alt som ikke er veldig “høyre” I det moderne samfunnet.

Ginsberg ser ut til å ha vært fornøyd med å forbli på venstresiden av gjerdet. Samtidig som han ikke tok fullstendig feil, gjorde han ikke mye utover å kalle den amerikanske regjeringen ved ulike nedsettende betegnelser og foreslå problemløsninger gjennom å holde hender, med håp om at alt kom til å ordne seg; samme type mennesker som blant andre Lennon ville inngå I – en type som Burroughs ville ha spydd av når sant skal sies. I On The Road av Kerouac kan vi lese om en noe dypere mening under øyeblikkets forgjengelighet i jakten på et “kick”, antakelig fremhvet ved Dean Moriartys søken etter “Det”. Kerouac, en katolikk, hevdet at hans karakterers søken I On The Road var innadrettet og religiøs, noe som er plausibelt. Når alt kom til alt derimot kokte Beat-bevegelsens filosofi ned til å gjelde helt enkelt “la meg være I fred.”

Burroughs derimot, hadde en mer moden filosofi. Det kan ha hatt sammenheng med hans alder, men ingen ser ut til å ville etterfølge Burroughs, istedet forble de ved sine gamle ideer, lot seg lure av New Age spiritualisme eller døde I ung alder. I Kerouacs On The Road er det bemerket hvordan alle sitter, I New Orleans, ved føttene til Old Bull Lee (et pseudonym for Burroughs brukt I boken) som om han var en lærer. Kerouac forteller oss om en mann som har et ønske om å bygge et bord, et gjerde og en hylle “som vil vare I tusen år.” Kanskje er dette ved første øyekast bare en bemerkning for å fremheve Burroughs eiendommelige karakter, leser man imidlertid dypere er det et vindu til en livsfilosofi.

THE JOHNSON FAMILY

“To say someone is a Johnson means he keeps his word and honors his obligations. He's a good man to do business with and a good man to have on your team. He is not a malicious, snooping, interfering self-righteous trouble-making person . . . . A Johnson minds his own business. But he will help when help is needed. He doesn't stand by while someone is drowning or trapped in a wrecked car.” ---William S. Burroughs, The Adding Machine

Mens flere har tolket dette som en form for erke-libertarianisme, pro-individualisme filosofi, må jeg si meg uenig. Burroughs kan muligens ha funnet tilfredsstillelse I sin egen individuelle identitet, men jeg vil ikke kalle ham en individualist. Å foreslå noe slikt ville implisere at Burroughs trodde på modernitet, demokrati og ideen om at hvert individ er istand til å ta fornuftige valg. Bare ved en rask titt på noe av det han har skrevet eller sagt er nok til å fastslå at dette er langt fra virkeligheten.

Det Burroughs innså var den paranoiaen og feigheten som var så fremtredende ved det moderne samfunnet. Så til de grader at vi er oppmuntret til å spionere på våre naboer for å se om de begår noen minimale forseelser, som å jobbe for svarte penger eller røyke ”jazztobakk”, for så å løpe til de relevante myndighetene når vi tror slikt har forekommet. Slikt handlingsmønster appellerer til en spesiell mennesketype I vårt samfunn. De tror de er helter ved å fjerne slike onde fiender av fellesskapet; fryktelige trusler som mener at regjeringen ikke har retten til å ta deres penger eller regulere bruken av naturlig voksende substanser som er mindre farlige enn lovlige medisiner. Disse menneskene er imidlertid ikke heroiske overhodet, når det kommer til virkelig handling: hvis det foreksempel foregår et innbrudd I huset til den skattesnyltende, potrøykende naboen, er de de siste til å sette en kule mellom øynene på tyven eller i det minste å legge ham I bakken til politiet kommer. Det ville utsette dem for fare, og de kan ikke skjønne behovet for å ofre seg I et forsøk på å hindre at byen blir overtatt av kriminelle.

En "Johnson" kan bedre beskrives som et ordinært skikkelig menneske, kanskje som dine foreldre, dine venner eller partner. I sin ambivalens for absolutter som “individualisme” eller “kollektivisme” er de opptatt av det seriøse og ikke-seriøse. De innser at en person har rett til å definere sitt eget liv uten ekstern inngripen, men det å se saker utelukkende fra den individuelles sfære er kollektivt selvmord.

Verden opererer ut ifra symboler, ikke virkelighet. Vi lever I en merkelig tidsalder hvor politiet er bedømt ut ifra tall, ikke virkelige resultater. Det er egentlig ikke politiets skyld, men arrestasjonene av 100 relativt harmløse narkotikamisbrukere er vurdert som bedre enn arrestasjonen av en morder/barneovergriper/voldtekstforbryter. Ikke på et moralsk nivå, men på et statistisk (symbolsk) nivå. En "Johnson", ulikt befolkningen forøvrig, er kapabel til å skille symboler fra realiteten og er ikke opptatt med den falske versjonen av virkelighet som blir oss presentert av myndighetene og deres byråkrater.

JUNKY

Dette var Burroughs første publiserte verk, og hadde opprinnelig et tilleggshefte med vitnemål fra en narkotikaetterforsker. På overflaten kan det se ut som “bare” nok en beskrivelse av heroinavhengighet, jeg sier “bare”, men en slik dokumentasjon kan vise seg å være mer nyttig for “profesjonelle” å ta råd fra istedet for en sneversynt person som mener at det å ta en øl etter jobb kan klassifiseres som alkoholisme. Uansett, innholdet I Junky er mye mer enn en beskrivelse av heroinavhengighet.

Man kan sammenligne Junky med for eksempel Sartres Nausea, en historie om noen som sliter med å tilpasse seg verden og finne mening. Der hovedkarakterenes fokus I Nausea er en historisk bok og en kvinne, er hovepersonen I Junky I all hovedsak opptatt av heroin og kriminalitet.

“The question, of course, could be asked: Why did you ever try narcotics? Why did you continue using it long enough to become an addict? You become a narcotics addict because you do not have strong motivations in any other direction. Junk wins by default.”

Dette sitatet tidlig I boken gir en indikasjon på den Moderne Sykdommen.. sagt rett frem: å be verden om å dra til helvete er en løsning. Alternativet til den livsstilen som blir beskrevet I boken er skole-jobb-kjæreste-kone-TV-unger-forstadshus scenariet (ikke nødvendigvis I den rekkefølgen). Selv om det kanskje er mer akseptert enn et liv med kriminalitet og avhengighet er det ikke så ulikt. Det var en gang normen, nå mer som unntaket, at lysten til å stifte en familie kom fra et trygt fundament skapt sammen med en du ville dele livet med. Nå ser det mer ut til at mennesker tilfeldigvis og I forbifarten får barn med personer de ikke elsker, men som de knullet for å ta bort noe av kjedsomheten I sine liv.

Burroughs fant aldri ut hva han ville jobbe med (som beskrevet gjennom fortelleren I Junky) og trengte heller ikke å jobbe takket være understøttelsen fra sine foreldre. Han tar tilsynelatende sjanser på å miste denne friheten; full og snublende på undergrunnstogene, salg og misbruk av heroin osv. Nesten som om fengsel er å foretrekke til fordel for ikke-eksistensen I et liv uten erfaring, bare jobb og andre distraksjoner.

Mens andre romaner bruker “cut-up” – teknikken, er Junky skrevet mer rett frem som en ordinær fortelling, med bruk av korte setninger som går rett til poenget, lignende eksempelvis Ernest Hemingway. I tillegg til å være kun en måte å skrive på ser vi et formål med en slik stil. Til tross for at karakterene gjør “spennende” ting er disse handlingene beskrevet enkelt og uten betydning, en indikasjon på et meningsløst liv, uten en dypere, rikere mening.

THE NAKED LUNCH

Enkelte grindcore-grupper( Les. aggressiv og fysisk musikkform ) har utfordret folks syn ved å hamre løs med en ekstremt og komisk parodi i sine låter. Naked Lunch gjør mye av et samme ved å nådeløst angripe de ideene som det moderne samfunnet har så kjært: demokrati, likhet og så videre. Men mer enn bare å være et underholdende aggressjonesutløp for folk som finner de politiske doktrinene kjedelige så dykker Naked Lunch dypere ned I problemene til det moderne samfunnet, istedet for bare å kritisere åpenbare symptomer.

Som I andre bøker er narkotika (spesielt heroin) et gjennomgangstema, men dets metafor er brakt lengre enn I tidligere romaner. Heroin er brukt som symbol på kontroll I Naked Lunch, ikke på den paranoide liberale forestillingen om at regjeringen dumper narkotika I byene for å kontrollere befolkningen. Burroughs strekker det lengre: myndighetene I de moderne samfunnene fungerer på samme måten som heroinbransjen (Burroughs fremhevet at han selv aldri hadde fått noe positivt ut av heroinavhengigheten, men hans erfaringer med narkotiske stoffer gav ham utrolig innsikt I samfunnets mekanismer, hevdet han selv).

The Dependency Pyramid

"The pyramid of junk, one level eating the level below (it is no accident that junk higher-ups are always fat and the addict in the street is always thin) right up to the top or tops as there are many junk pyramids feeding on peoples of the world and all built on the basic principles of monopoly."

Høres det ut som arbeidsplassen din? Byen du lever i? Det er meningen. Mange mennesker fryser på ryggen av forestillingen om at folk selger heroin I deres byer mens de gråter for alle meneskene som har blitt ødelagt og brukt kun som et middel for profitt. Så går de til jobben for å få samme behandling. Forskjellen er at det å selge dataprogramvare er lovlig.

Burroughs refererer også til behov; myndighetene skaper alltid nye behov, om det er ubetydelige som større hus, raskere bil eller betydelige som beskyttelse mot Onde Terrorister eller et nytt dødelig virus. Resultatet er det samme; nemlig at kontrollen forsterkes.
Ved siden av bare narkotika er flere situasjoner og parodier fra den virkelige verden brukt for å sette fokus på den kontrollen som utøves I vår moderne verden.

The Talking Asshole

The Naked Lunch består av flere situasjoner og rutiner. Et segment I boken omhandler en mann som lærte opp rasshølet sitt til å prate, som et ledd I en stand-up-forestilling. På grunn av at dette innbrakte vedkommende en del penger tenkte ikke mannen så mye over sitt snakkende rasshøl, men med tid og stunder fikk han lære konsekvensene av sin ignoranse.

“After a while the ass started talking on its own. He would go in without anything prepared and his ass would ad-lib and toss the gags back at him every time. Then it developed sort of teeth-like little raspy in-curving hooks and started eating. He thought this was cute at first and built an act around it, but the asshole would eat its way through his pants and start talking on the street, shouting out it wanted equal rights. It would get drunk, too, and have crying jags nobody loved it and it wanted to be kissed same as any other mouth. Finally it talked all the time day and night, you could hear him for blocks screaming at it to shut up, and beating it with his fist, and sticking candles up it, but nothing did any good and the asshole said to him: 'It's you who will shut up in the end. Not me. Because we don't need you around here any more. I can talk and eat and shit.'”

Mange parasitter lever blant oss idag I samfunnet, og de fleste mennesker synes synd på disse og vil hjelpe. De ønsker mer styring over samfunnet til de marginaliserte fremmede, de ønsker tilbakestående til å bli involverte I MENSA, fødte fysisk utviklingshemmede til å trene sprintere etc. De gjør ikke dette fordi de virkelig tror at disse menneskene var forutsett til å utføre disse oppgavene, men ble forhindret av en ond og urettferdig makt. De gjør det for å bedre selvfølelsen; til å begynne med er det ikke mer enn en form for veldedighet for å føle seg bedre og se bedre ut overfor andre.

Men, som det heter I ordspråket, veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Folk forventer at man en dag etter å ha hjulpet disse menneskene vil fuglene synge, solen vil skinne og en tilbaketsående vil gå ut I verden med et MENSA-skilt festet til jakken, alt oppnådd gjennom godt, gammeldags hardt arbeide. Det er imidlertid ikke realitetene. Et helt samfunn er holdt som gisler av disse parasittene som har fått lov til mer og mer og derfor forventer mer og mer. Det vi trodde var harmløst og trengte en hjelpende hånd vil styrte oss, og kun med tanke på seg selv ta mer og mer.

Det Snakkende Rasshølet er et symbol på retningsmangel i samfunnet. Fordi vi ikke lengre har noen mål, og dermed har stagnert, setter vi vår lit til veldedighet og konsentrerer oss om betydningsløse distraksjoner for å opprettholde fokuset og underholdningen uten at vi ser hvordan disse aspektene vokser og tar over våre liv – ikke av en ond vilje i seg selv, men gjennom vår egen misforståtte trang til ”gode gjerninger” som igjen er et produkt av mangel på en sunn kultur.
Naked Lunch ble tiltalt i rettsapparatet anklaget for obskønitet på 1960-tallet. Mens mange vil anta at dette var på grunnlag av referanser til sodomi og det generelt grafiske innholdet, kan det kanskje ha mer med det utfordrende angrepet denne hadde på myndighetenes og kirkens ideer.

“The end result of complete cellular representation is cancer. Democracy is cancerous, and bureaus are its cancer. A bureau takes root anywhere in the state, turns malignant like the Narcotic Bureau, and grows and grows, always reproducing more of its own kind, until it chokes the host if not controlled or excised. Bureaus cannot live without a host, being true parasitic organisms. (A cooperative on the other hand can live without the state. That is the road to follow. The building up of independent units to meet needs of the people who participate in the functioning of the unit. A bureau operates on opposite principle of inventing needs to justify its existence.) Bureaucracy is wrong as a cancer, a turning away from the human evolutionary direction of infinite potentials and differentiation and independent spontaneous action, to the complete parasitism of a virus.”

WILLIAM S. BURROUGHS - ET CORRUPT PERSPEKTIV

Som nevnt tidligere skal man kanskje ikke forvente store bedrifter fra en tilsynelatende degenerert heroinmisbruker, men til tross for et slikt ”image” er det ingen tvil om at Burroughs skrev fantastiske bøker med stor innsikt i det moderne samfunnets mislykkethet, noe som binder ham til personer som ellers ikke har noe med ham å gjøre.

Burroughs arbeid var langt forut sin tid. En av de tingene han introduserte til den litterære verden var den såkalte cut-up teknikken.
Burroughs beskrev cut-up-teknikken som en måte å forandre virkeligheten på. Ideen er å skive noe (eller finne en allerede skrevet side), skjære den opp og arrangere den på nytt slik at historien eller artikkelen forandres. Enkelte har avskrevet dette som søppel og hevdet at det er et klart tegn for mangel på kunstnerisk kvalitet. Disse menneskene er trolig de samme som så på cut-up-teknikken som en ordinær roman-teknikk. Det Burroughs forsøkte på var å gå utenom den lineære virkeligheten; han hevdet for eksempel at The Naked Lunch kunne ha sin begynnelse hvor som helst i teksten og likevel være fullt ut forståelig. Det er en refleksjon av realiteten i seg selv. Mens enkelte vil hevde at ”realiteten” er absolutt og ikke kan forandres, så er ikke dette sant. Hallusinogener ser ut til å vise at sansebasert realitet (som vi alle kan oppleve) kun er data som kan bli matet gjennom hvilken som helst fortolkningsmekanisme, her hjernen. Hjernen er ikke ufeilbarlig, så hvem kan hevde noen objektiv realitet basert kun på sine sanser og oppfatninger?

Det beste med verkene til Burroughs og det synet han forfektet i intervjuer er hans evne til å se gjennom svindelen som kalles modernitet. Mens hans samtidige i beat-bevegelsen ble lurt av snakk om revolusjon eller en mer komfortabel livsstil med tilbøyeligheter som var mindre stigmatiserende, så Burroughs dette som det brød-og-sirkuset som det var.

Burroughs hadde også suksess der mange andre “politiske aktivister” feilet. Han greide å differensiere mellom symptom og årsak. Mens enkelte angrep jødene, andre kapitalister, andre myndighetene, andre ”venstresiden” og andre ”høyresiden”; innså han derimot at:

“I feel there is some hideous new force loose in the world like a creeping sickness, spreading, blighting. Remoter parts of the world seem better now, because they are less touched by it. Control, bureaucracy, regimentation, these are merely symptoms of a deeper sickness that no political or economic program can touch. What is the sickness itself?”

Politikere av idag gir oss enkle svar: problemet er Kapitalisme/Nazister/Kommunister/Negrer/Terrorister/Amerika, og så videre. Denne enkle løsningstesen er allestedsnærværende i det moderne samfunnet. Det Burroughs innså var at individer eller ideer ikke var problemet, men at eksistensen av særskilte individ eller ideer innenfor kontekster var resultatet av feilene til de enkelte samfunnene. Problemet er i oss selv som en kollektiv enhet, ikke i symptomene som har oppstått på grunn av våre feiltrinn.

Skrevet av David Brooks, oversatt av Lighthouse Meru 2008.

For God, Tsar and Fatherland

2008-05-17T07:35:00.000-07:00

Eventually, all falls back to its natural place

2008-05-15T08:38:00.000-07:00

"A group of Russians have set up a village where they live on their home-grown food and practice pre-Christian Slavic traditions. Their lifestyle is just a short train ride away from Moscow."

LINK

2008-05-12T10:42:00.000-07:00

Det finnes faktisk de av idag som ennå tar konsekvensene av sin overbevisning og determinasjon (for de av dere som er uten evne til å se nyanser, ikke les mer inn i dette enn en generell fremvisning av begrepet "frihetskjemper" i utvidet forstand, noe som flere kunne lære av kanskje?):

Conform and obey

2008-05-09T09:25:00.000-07:00

Henholdsvis 3D og GOING UP av Pushwagner

Fra CA Galleri

2008-04-18T22:30:00.000-07:00

The ‘Day of the Conservative European Youth’ will be organised on Sunday 4 May.
The aim of this initiative of the Flemish Interest Youth (Vlaams Belang Jongeren) is to join forces in Europe.

Details:

:: 4 May 2008 – 10h00
:: Day of the Conservative European Youth
:: Elzenveld - Antwerp
:: European fair
:: Workshops
:: Gigs
:: Speeches
:: Keynote speakers: Philip Claeys and Carl Lang

LINK

Om bekjempelse av vindmøller og symptomer

2008-04-09T03:53:00.000-07:00

"Just when everyone thought the outrage over the Danish Muhammed caricatures had settled, Dutch politician Geert Wilders drops the next bomb. This time it's a 17-minute film, "Fitna," consisting of compiled footage of Muslim extremism, religious statements against the West, and accompanying quotes from the Koran. Whatever the stated intention is, this is one complete failure to address the real issues and a pathetic excuse to defend a corrupt modern civilization."

Forts.

Human; all to Human.

2008-04-07T07:55:00.000-07:00

Herren
- Du kjenner Faust?

Mefistofeles
- Det gjør jeg, hvis du mener den doktoren...

Herren
- Ja, doktor Faust, min tjener.

Mefistofeles
- Javisst, en snodig tjener! Han har ikke
den minste sans for jordisk mat og drikke.
En indre gjæring drar ham mot det fjerne,
-at han er sinnssyk spøker i hans hjerne!-
Av jorden krever han all jordisk lyst,
av himlen krever han hver herlig stjerne,
og intet av det nære, av det fjerne,
kan slukke denne tørsten i hans bryst.

Mefistofeles
- Hva vedder du? Jeg vedder at jeg greier å fange ham hvis jeg får lov å lede
hans sjel forsiktig inn på mine veier.

Herren
- Den tid han lever jordens liv der nede,
skal allting være tillatt i ditt spill.
Så lenge mannen streber, går han vill.

Mefistofeles
- Ha takk for det!...

Faust til den jordbundne Wagner
Da har du bare kjent den ene lyst;
den annen bør du aldri kjenne!
To sjeler bor det i mitt bryst,
og de er skilt til mine dagers ende.
Den ene henger som en sugekopp
ved denne verden som den hett begjærer;
den annen hever seg fra støvet opp
mot høye aners (les. ånders) himmelsfærer

Selektiv og politisert historieundervisning

2008-01-30T03:21:00.000-08:00

17-åringene på Foss videregående skole kan mye om jødenes lidelser, men er dårligere informert om historiske fakta og personer.

Glorifisert.
34,5 prosent av de spurte mener kommunismen har bidratt til økt velstand noen steder i verden. Foss-elevene kvitterer med et positivt bilde av kommunismen "som gikk litt feil fordi Stalin var en tulling".

- På skolen vår går mange med kommunistsymboler på veskene sine. Ingen snakker negativt om kommunismen, ikke lærerne heller . . ., sier Astri S. Lindbæck.

- . . . foreldregenerasjonen vår har ikke tatt noe oppgjør med kommunismen, supplerer Elstad.

- Kjenner dere begrepet GULag?

- Vet ikke hva det er, samstemmer de.

- Moskva-prosessene?

- Så vidt. Navnet sier meg noe, men . . .

- Bolsjeviker?

- Det kjenner vi igjen.

Kollektivisering har ingen av dem hørt om i utgangspunktet. Men når de får en nærmere forklaring om tvangskollektiviseringen i jordbruket, kjenner de igjen begrepet.

Bare Hitler og Saddam Hussein får full score i undersøkelsen når det gjelder gjenkjennelsesfaktor.

Link

Rammstein - Ohne Dich

2007-12-26T07:32:00.000-08:00

Death in June - All Pigs must die

2007-11-08T12:33:00.000-08:00

UN nukes chief clears Iran, slams US, Israel

2007-11-02T09:23:00.000-07:00

"There is no evidence that Iran is making nuclear weapons, head of the UN nuclear watchdog Mohamed ElBaradei who slammed the United States for making adding “fuel to the fire” with rhetoric, and criticized Israel for bombing Syria without any proof that its target was a nuclear facility.

"I have not received any information that there is a concrete active nuclear weapons program going on right now," the director of the International Atomic Energy Agency (IAEA) told CNN."

Link

"Etter at en rekke pensjonerte generaler i april 2006 krevde Rumsfelds avgang som forsvarsminister, skrev Rumsfeld et nytt memo etter en konferansetelefonsamale med militære analytikere: «Snakk om Somalia, Filippinene, etc. Få det amerikanske folket til å forstå at de er omgitt i verden av voldelige ekstremister.»

Etter diskusjoner med militære analytikere mente forsvarsministeren at Iran måtte kobles til Irak-krigen.

«Iran er det amerikanske folks bekymring, og om vi feiler i Irak, vil det styrke Iran,» skrev han i april 2006."

Link

Securing the Northern Border

"Syria challenges Israel on Lebanese soil. An effective approach, and one with which American can sympathize, would be if Israel seized the strategic initiative along its northern borders by engaging Hizballah, Syria, and Iran, as the principal agents of aggression in Lebanon, including by:

striking Syria’s drug-money and counterfeiting infrastructure in Lebanon, all of which focuses on Razi Qanan.

paralleling Syria’s behavior by establishing the precedent that Syrian territory is not immune to attacks emanating from Lebanon by Israeli proxy forces.

striking Syrian military targets in Lebanon, and should that prove insufficient, striking at select targets in Syria proper.

Israel can under these conditions better cooperate with the U.S. to counter real threats to the region and the West’s security. Mr. Netanyahu can highlight his desire to cooperate more closely with the United States on anti-missile defense in order to remove the threat of blackmail which even a weak and distant army can pose to either state. Not only would such cooperation on missile defense counter a tangible physical threat to Israel’s survival, but it would broaden Israel’s base of support among many in the United States Congress who may know little about Israel, but care very much about missile defense. Such broad support could be helpful in the effort to move the U.S. embassy in Israel to Jerusalem."

Participants in the Study Group on "A New Israeli Strategy Toward 2000:"

Richard Perle, American Enterprise Institute, Study Group Leader
James Colbert, Jewish Institute for National Security Affairs
Charles Fairbanks, Jr., Johns Hopkins University/SAIS
Douglas Feith, Feith and Zell Associates
Robert Loewenberg, President, Institute for Advanced Strategic and Political Studies
Jonathan Torop, The Washington Institute for Near East Policy
David Wurmser, Institute for Advanced Strategic and Political Studies
Meyrav Wurmser, Johns Hopkins University

Link

Unheilig - Freiheit

2007-10-30T12:50:00.000-07:00

Selverkjennelse, men til hvilken nytte?

2007-10-26T04:52:00.000-07:00

"A few days ago, the Nobel Laureate, Dr James Watson, made a remark that is now generating worldwide uproar, especially among the blacks.

He said what to me looks like a self-evident truth. He told The Sunday Times of London in an interview that in his humble opinion, black people are less intelligent than the White people.

Since then, some of us cannot hear anything else but the outrage of black people who feel demeaned by what Watson has said. So many people have called the man names. To be expected, some have said he is a racist. Some even wonder how a "foolish" man like Watson could have won the Nobel Prize. Even white people who, deep in their heart, agree with Watson want to be politically, correct so they condemn the man.

Why are we blacks becoming so reactive, so sensitive to any remarks, no matter how well-meaning, about our failure as a race? Why are we becoming like the Jews who see every accusation as a manifestation of anti-Semitism? I do not know what constitutes intelligence. I leave that to our so-called scholars. But I do know that in terms of organising society for the benefit of the people living in it, we blacks have not shown any intelligence in that direction at all. I am so ashamed of this and sometimes feel that I ought to have belonged to another race.

Nigeria my dear country is a prime example of the inferiority of the black race when compared to other races. Let somebody please tell me whether it is a manifestation of intelligence if a people cannot organise a free, fair and credible election to choose who will lead them. Is it intelligence that we cannot provide simple pipe-borne water for the people? Our public school system has virtually collapsed. Is that a sign of intelligence? Our roads are impassable. In spite of the numerous sources that nature has made available to us to tap for energy to run our industries and homes, we have no steady supply of electricity. Yet electricity is the bedrock of industrialisation. When you agree with the school of Watson, some say you are incorrect because all these failures are a result of poor leadership. Why must it be us blacks who must always suffer poor leadership? Is that not a manifestation of unintelligence?

In the name of international trade, bilateral co-operation, globalisation and other subterfuges, the norm in the world today is for smart people to appropriate the wealth of other people for themselves and their countries. But more among the blacks than any other race, the practice is to steal from their own country and salt away to other people's country. Is it intelligence that our leaders steal billions of naira and hide in other people's country?

Anywhere in the world today where you have a concentration of black people among other races, the poorest, the least educated, the least achieving, and the most violent group among those races will be the blacks. When indices of underdevelopment are given, black people and countries are sure to occupy the bottom of the ladder. If we are intelligent, why do we not carry first when statistics of development are given?

Look at the African continent. South Africa is the most developed country because of the presence of whites there. This may be an uncomfortable truth for many of us but it exists nevertheless. If the whites had been driven away after independence, we would have seen a steady decline of that country.

In terms of natural endowment, Africa ought to be the richest of the continents but see the mess we have made of the potential for greatness which God in his infinite wisdom has bestowed upon us. We have proved totally incapable of harnessing the abundant natural resources to become great. Today, there is a renewed scramble for the wealth of Africa. China, our new "friend", does not bother about the genocide against fellow blacks in the Sudan by the Arabs who control the affairs of that country. They say they do not want to interfere in the internal affairs of any country. All they want is the oil in Sudan to run their industries. Yet, we blacks have not seen the Chinese action as an affront to our sensitivities. Every race takes us for granted because we are so weak and so foolish, if you permit me to say it.

I am really pained by our gross underachievement as a race. Instead of regarding bitter truths expressed by the likes of Watson as a wake-up call for us to engage in sober reflection, we take to the expression of woolly sentiment. For me, this type of reaction is a further evidence of our unintelligence. A man of intelligence recognises genuine criticism against him and takes steps to improve himself in order to prove his critics wrong. But for us blacks, our reaction is to abuse the man who expresses worries about our backwardness.

Other races are deeply worried about us because we are a problem to the world. We suffer from the five Ds: disorderliness, debts, diseases, deaths and disasters. Our disorderliness affects others or else they won't be too bothered about us. Many are afraid because our diseases could infect them. Polio has been eradicated all over the world yet it is still found in Nigeria here. When they give us money to help us eradicate it, our thieving officials will embezzle the money; the virus will spread and endanger the health of not only our people but other people as well.

Out of a shared sense of humanity, some cannot bear to see how we die in thousands almost every day from clearly preventable diseases and causes. For years now, our people die extremely painful but perfectly preventable deaths from buildings which collapse because they were poorly constructed. How can you tell me we are as intelligent as others when we set traps for ourselves in the name of houses and others do not do so? Some people are extremely frustrated about us. If they have a way of avoiding us, they will be too glad to do so because we are a problem.

As I write this, I do so with great pains in my heart because I know that God has given intelligence in equal measure to all his children irrespective of the colour of their skin. The problem with us black people is that we have refused to use our intelligence to organise ourselves socially and politically.

It should worry us that we do not invent things. We do not go to the moon. Our societies are not well-organised. We have the shortest lifespan of all the races. Something must be wrong with us. Why are we not like others? Our scholars will be quick to say that these are not the only ways of measuring intelligence. They will quote other scholars to adumbrate their point, but the fact remains that we are not showing intelligence. Others are showing it more than we're doing. If they are not more intelligent than we are, let someone tell me how to put it. God himself must be frustrated with his black children. They must be an embarrassment to him. He has given us everything he has given to other of his children; why are his black children not manifesting their own gift?

A few years ago, the whites used to contemptuously call the Japanese "little Japs". Today, the Japanese and other Asians have pulled themselves up by the bootstrap and have arrived. No one speaks of the Japanese or Asians with contempt anymore. When people like Watson speak about us in unedifying terms, we should take it as a challenge to prove them wrong by sitting down to plan how we can become world-beaters.

If our political leaders are the reason for our backwardness, we should resolve to get the kind of leaders who will be instrument for our rapid progress. I may not know how intelligence is measured but my limited knowledge of intelligence is that it can also be measured by the kind of leaders a people decide to have. If, for instance, our professors preside over the massive rigging of elections, it means that we do not have very intelligent professors. Such rigged elections will no doubt produce unintelligent leaders. Such unintelligent leaders will do stupid things which will prove that we are not as intelligent as other races. Do I sound confusing or intelligent?

I am ready for some of our 'patriotic' intellectuals who will write and abuse me for the 'outrage' I have expressed here but I stick to my guns: we lack intelligence and as stated in the Bible, anyone who lacks intelligence should cry unto God who is the custodian of wisdom to bestow some upon him. We should go on our knees today and ask God why we do not appear as intelligent as our other brothers. I am confident God will reveal to us what we must do, and urgently too, to change our terribly unflattering circumstances."

LINK

Death in June - Rose clouds of Holocaust

2007-10-25T23:46:00.000-07:00

FUNDAMENTALT: Litt om Tradisjon og Aksjon

2007-10-13T02:53:00.000-07:00

En artikkel om tradisjonalisme fra bloggen Autonom

Remember that you have remembered and pass on the tradition, skriver Ezra Pound i sine Cantos, og uttrykker slik noe av essensen i det tradisjonelle; minnet. Et kollektivt minne som forklares dels mytologisk, dels legendarisk og dels historisk, den kamp som har vært ført faktisk og metafysisk for den tradisjon som kollektivet omfatter og det kollektivet som tradisjonen omfatter. Tradisjonalisme handler derfor om mer enn ytre fakter, tegn og symboler, selv om det er vesentlig for å kunne manifestere tradisjonen bevisst og ubevisst.

Forts.

Vår vidunderlige nye verden

2007-10-10T03:46:00.000-07:00

Kronikk i Dagbladet:

"Et vennepar fra Tsjetsjenia, som for tida er bosatt i Norge, ble både forbløffet og irriterte da de erfarte at det var staten, gjennom helsestasjonen, som skulle gi råd om hvordan de skal oppdra barna sine. Samtidig stusser de over bokhyllene i norske hjem som bugner over av foreldre- og barn litteratur. Hvorfor skal noen andre, til og med ukjente, oppdra barna våre? spør de. Når vi forsøker å forklare vårt behov både for bokhylla og barselgruppa, forteller de at da de fikk sitt første barn, fikk farmor sitt siste. Mor og svigerdatter var gravide samtidig. Dermed blir det selvfølgelig overflødig å skulle søke kunnskap andre steder. Da vår egen bestemor ble mor for første gang, i Vik i Sogn i 1942, fødte hun sin sønn hjemme. Dagen etter var svigermor, søster og nabokjerringer på plass med barselgrøt, hjelp til husstell, og sikkert veldig mange gode råd. Ikke bare trådte bestemor inn i et fellesskap av kvinner som hadde egne erfaringer å dele, hun realiserte også sin identitet som kvinne. Hun var blitt mor og hadde levd opp til mye av det som omgivelsene forventet av henne.

I dagens Norge er det naturlige fellesskapet rundt foreldre og barn utarmet, og de nettverkene som finnes er gjerne flyttet inn i institusjoner. Vi har kanskje verdens beste økonomiske permisjonsordning, og det er et stort gode, men de emosjonelle støtteordninger er det verre med. Ofte sitter mormor opptatt i et møte, naboene er på jobb, søster befinner seg på andre kanten av landet, mens bestevenninna reiser jorda rundt. Far skal erstatte mye av det kvinnefellesskapene ivaretok tidligere. Og far er ikke bare viktig, han er unik og uunnværlig. Men det at staten har kjøpt far fri i en 14 dagers periode i begynnelsen av foreldrekarrieren, kan likevel ikke erstatte erfarne kvinner som står oss nær, som vil oss vel, og som selv har vært gjennom det samme. Våre nye sosiale felleskap er barselgruppa og helsestasjonen. Dette er ordninger som på sitt beste kan være arenaer for kunnskapsoverføring, informasjon, bekreftelse og støtte. Men samtidig er dette konstruerte sosiale felleskap, bestående av mennesker som man ikke nødvendigvis har noe til felles med utover den nye rollen. Fellesskapet kan derfor også bli en arena for sammenligning, konkurranse, trange normer og mye moral."

Link

von Helvete bekymret for moralsk forfall

2007-10-09T08:11:00.000-07:00

- Spesielt med tanke på at den vestlige, kristne verden er under konstante angrep fra ekstreme muslimer. Hvis vi har null filsofisk, moralsk og åndelig forsvar mot en milliard, enhetlig tenkende folk, ja, da står vi lagelig til for hogg. Hvis det skal være sånn at den ene skal drive med trommereiser og den andre skal snakke med engler, ja, så må du nesten regne med at en skikkelig skjerpa og motivert islamistisk soldat kommer og tar deg i ræva. Vi trenger et felles verdigrunnlag i Norge, og det fort, sier rockestjernen.

Link

"Hertis" har rett i at Islam, uavhengig av om den er i moderat eller fundamentalistisk form, utgjør en trussel mot de såkalte "Vestlige" verdier. Dette er verdier grunnet i opplysningstidens rasjonalisme og humanisme, i tillegg til å være basert på den jødisk-kristne troslære. Han feiler imidlertid i sin tiltro til at et kristent verdigrunnlag skal utgjøre noen hinder for denne trusselen, idet det er nettopp disse verdiene som i snart 600 år har preparert grunnen for et tankesett og en mentalitet som, først, har gjort befolkningen i Vesten selvutslettende altruistiske gjennom sitt fokus på humanisme og toleranse, dernest som en beveggrunn for å intervenere i land som utgjør en trussel mot Israel og USAs interesser, og hvor "demokratispredning" blir brukt som påskudd. Kristendommen har råtnet på rot og vil utgjøre samme mengde motstand som innbyggerne i Hiroshima mot Fat Boy som kom dalende fra oven. Hva vi trenger er en mentalitet hvor Jihad gjøres til det fremste uttrykket, Jihad da som en ekvivalent til de teutoniske ridderne, korsfarerne, vikingene, samuraiene og de nord- og sør-amerikanske indianerne. Jihad er da her forstått som en livsholdning basert på en indre kamp som kommer til uttrykk gjennom ytre handlinger, som fysisk kamp. Ikke en kamp om territorier eller konkrete verdigjenstander, men en kamp mot fiender av sannheten, rettferdigheten og det gudommelige, spirituelle. For å tilegne oss dette må det imidlertid en fundamental mentalitetsendring til, en mentalitetsendring som i omfang vil måtte være uten sidestykke i verdenshistorien. Den vil derfor heller ikke komme. Det burde være åpenbart for alle at det finnes krefter sterkere enn noen på alle plan i samfunnet som har i sin interesse å jobbe mot alle aspekter av det vi forstår som "Vestlig", til fordel for det formløse, troløse, anti-tradisjonalistiske og degenererte. Det vokalisten i Turboneger ikke innser er at han selv er en bestanddel av disse kreftene, Islam er det ikke. Islam er den eneste gjenværende tradisjonalistiske verdensanskuelsen av betydning og den eneste filosofisk/moralske tankeretningen som forener menneskene med det spirituelle, ikke som den samtidige kristendommen hvor Gud og mennesket er to atskilte sfærer, og hvor krigene er begrunnet materialistisk. Hovedessensen i Islam representerer dermed bedre kontinuiteten fra våre forfedres verdigrunnlag (det paternalistiske, levende åndelige, hierkaiske, kollektivistiske og spirituelt og fysisk kjempende) enn hva den degenererte, råtnende kristendommen har "utviklet" seg til:
http://www.geocities.com/integral_tradition/islam.html

Kannibalismens natur

2007-09-19T00:53:00.000-07:00

De vestlige nasjoner begynner å bli desperate på vegne av sin Gullkalv, bedre kjent som demokrati, og under valgkampen ble det nærmest antydet at verden ville gå under om ikke stemmeretten ble benyttet (må ikke forveksles med det kuriøse begrepet "borgerplikt"). Folk forstår selvfølgelig at den såkalte "stemmeretten" kun er et middel for politikere til å kjøpe seg legitimitet for sine posisjoner og gjerninger, og tanken om demokrati er et illusorisk begrep uten reel mening. De fleste vet at selv om man som enkeltindivid gir sin stemme til FRP på valgdagen, er det ingen garanti for at bensinprisene dagen etter valget vil gå ned (som om det var noe trakte etter). Sjansene for at det motsatte skulle skje er faktisk like store, grunnet hestehandel og kompromisser for posisjoner. Nå har vi imidlertid fått en ny realitet i og med innvandrere med en ukompatibel kultur og tradisjon, noe som gir en ny hverdag med hensyn til begrepet demokrati. Demokratiet vil i de nærmeste årene bli undergravet til det meningsløse, ironisk nok på grunn av seg selv, det vil råtne på rot og bli hult og betydningsløst, for til slutt å forsvinne.

"Personer i rusmiljøet i Drammen fikk tilbud om en femtilapp for å stemme på Arbeiderpartiet i årets valg.

I tillegg til velgere i byens rusmiljø som ble forsøkt kjøpt for å avgi forhåndsstemme til Ap, fikk andre tilbud om gratis kebab ved enkelte av byens gatekjøkken for å gjøre det samme, skriver Drammens Tidende i dag.

Blant de som fikk tilbudet, var Else Marie Romset. Hun fikk torsdag 6. september utdelt en stemmeseddel for Arbeiderpartiet ved Kirkens Bymisjons «Møtestedet».

-Dette strider mot alt jeg er opplært til. Norge skal være et fritt demokrati, men jeg trengte de 50 kronene jeg fikk for å stemme, sier hun.

Romset gikk til stemmelokalet i rådhuset, krøllet sammen stemmeseddelen, og la merke til at den var ferdig utfylt med et kryss for personstemme til bystyrepolitiker Yousuf Gilani (Ap)."

Yousuf Gilani (Ap)

VG

Intervju med Dr. Tom Sunic

2007-09-13T22:16:00.000-07:00

Her er en serie på tre av et intervju Dr. David Duke har gjort med Dr. Tomislav Sunic, forfatteren av den meget informative og reflekterte Homo Americanus

Del 1

Del 2

Del 3

Kjøp boken Homo Americanus Her

"The Israel lobby" i bokform

2007-08-31T07:40:00.001-07:00

Walt og Mearsheimers grundige analyse av den israelske lobbyen i USA som blant annet har gitt oss økt amerikansk innflytelse i Midt-Østen og dermed en fremvekst av det radikale islam, som igjen førte til terror i New York, London og Madrid, i tillegg til invasjon av Irak, Afghanistan og sabelrasling nå senest mot Iran.

"I've been reading the book this August and have three preliminary impressions: Serious, cold and stunning. The seriousness of the book is conveyed on every page. The arguments are calm and earnest, stripped of metaphor and coyness. These are mature men engaged in every sinew with a giant squid of an issue; and their 106 pages of endnotes are overwhelming, and give the lie to anyone who accuses these scholars of "shoddy scholarship."

Link

Hør Dr. David Dukes tidligere kommentarer om saken:

Dukeradio1

Dukeradio2

Dukeradio3

Multikultens falitt

2007-08-24T14:42:00.000-07:00

"IT HAS BECOME increasingly popular to speak of racial and ethnic diversity as a civic strength. From multicultural festivals to pronouncements from political leaders, the message is the same: our differences make us stronger.

But a massive new study, based on detailed interviews of nearly 30,000 people across America, has concluded just the opposite. Harvard political scientist Robert Putnam -- famous for "Bowling Alone," his 2000 book on declining civic engagement -- has found that the greater the diversity in a community, the fewer people vote and the less they volunteer, the less they give to charity and work on community projects. In the most diverse communities, neighbors trust one another about half as much as they do in the most homogenous settings. The study, the largest ever on civic engagement in America, found that virtually all measures of civic health are lower in more diverse settings.

"The extent of the effect is shocking," says Scott Page, a University of Michigan political scientist.""

International Herald Tribune

Nordmans sang

2007-05-27T09:41:00.000-07:00

Af Norges svundne Herlighed
kun matte Glimt vi skue,
en døsig Taage ruger ned,
som Kraft og Mod vil kue:
O elskte Land, nær er dit Fald,
hvis Oldtids Lue slukkes skal!-
Nei Brødre! Gnisten i vor Barm
maa blusse høit til Flamme!

Saa sværger, Brødre, Haand i Haand!
Den Pagt os hellig være:
At hævde Norges gamle Aand!
At leve for dets Ære!
Til Nastrond med den usle Træl,
hvis Barm ei slaar for Norges Held!
For gamle Norge kan vi dø!
For Norge vil vi leve!

- Johan Storm Munch

Vår vidunderlige nye verden

2007-05-26T09:23:00.000-07:00

"Schools with large numbers of white pupils may be taken over or closed if they fail to promote race relations and links between different religious groups, according to Government guidance.

Those in rural areas or leafy suburbs should be twinned with ethnically mixed schools in the inner city, it suggests.

Christian faith schools should strike up partnerships with Muslim and Jewish institutions, while other community schools should organise more trips to churches, mosques and synagogues. In a move designed to stop children drifting toward extremism, all schools will have a legal duty from September to break down barriers and promote "community cohesion"."

Link

2007-05-22T07:12:00.000-07:00

Tak ditt vigde vilje-sverd!-
Lat det skine blankt og loge!-
Hogg deg ut ein inngangs-boge,
høg som all din hug og lengt,-
inkje er deg meire stengt.
Likesælt kor langt du når,
berre at du går og går,
trakkar truge, aldri tvile,
evig uro utan kvile!
Lagna`n slær deg slag på slag,
til han trøytnar ut ein dag!
Men du sjølv må aldri slakne,
meir og meire må du vakne!-
Um det endå skulde hende
at han slær deg ned for fot,
bøyg deg og tak blindt imot.

- Tore Ørjasæter

Blessed are the ignorant?

2007-05-12T09:12:00.000-07:00

Forlagsdirektør Pål Steigan og Pol Pot. Sammen med Professor i journalistikk ved Universitetet i Oslo, Sigurd Allern, var Steigan en av forgrunnsfigurene i AKP(ml-) som idag har sterke bånd til de fascistiske selvhaterne i SOS Rasisme

"Less than fifteen years after the last Soviet troops pulled out of the Baltic States, a new survey has shown that young Swedes are still in the dark about the fate of its neighbours behind the Iron Curtain.

A poll carried out by Demoskop on behalf of the Organization for Information on Communism (Föreningen för upplysning om kommunismen - UOK) found that 90 percent of Swedes between the ages of 15 and 20 had never heard of the Gulag. This can be contrasted with the 95 percent who knew of Auschwitz.

Of the 1004 young Swedes involved in the nationwide poll, 43 percent believed that communist regimes had claimed less than one million lives. A fifth of those surveyed put the death toll at under ten thousand. The actual figure is estimated at around 100 million.

The poll also found that 40 percent of young Swedes believed that communism contributed to increased prosperity in the world; 22 percent considered communism a democratic form of government; 82 percent did not regard Belarus as a dictatorship."

Link

Helter i historien

2007-04-26T22:23:00.000-07:00

Andre, og avsluttende del om Karl Martell.

På den sjuende dagen angrep den Umayyadiske hæren som besto for det meste av Berbiske og arabiske hestesoldater, og var ledet av Abdul Rahman Al Ghafiqi. Under kampen bekjempet frankerne den islamske hæren og emiren ble drept. Selv om de vestlige beskrivelsene av dette er mangelfulle er de arabiske detaljerte i sine beskrivelser av hvordan frankerne dannet store firkanter og kjempet imponerende defensive slag. Rahman tvilte veldig før slaget om hans menn var klar for et slikt kampbilde, og ville ha dem til å forlate tyvegodset som hadde forsinket dem, men valgte å stole på sitt hestekavaleri som aldri før hadde feilet ham.det var vurdert som umulig på den tiden for infanteri å motstå pansret kavaleri.

Martell klarte å inspirere sine menn til å stå grunnen mot en styrke som må ha fortonet seg som uovervinnelig for dem, store væpnede ryttere, som også mest trolig var overtallig. I en av de få episodene hvor infanteri i middelalderen sto imot angrep av kavaleri, sto den veldisiplinerte frankiske hæren grunnen, selv om det ifølge arabiske kilder Umayyadisk kavaleri flere ganger brøt igjennom den frankiske firkanten. En slik episode er beskrevet i en oversettelse fra en arabisk kilde av slaget, fra Medieval Source Book:
”Og i kampens forvirring så mennene fra Nord ut som en sjø som ikke kunne beveges. Fast sto de der, den ene tett til den andre, med form som en vegg av is; og med kraftige slag med sverdene sine hogg de ned araberne. De sto rundt sin leder, de Austrasiatiske mennene bar alt foran seg. Deres utrettelige hender drev sverdene ned til fiendens bryst.”
Det var på det kritiske tidspunktet i slaget at Karl kom på den ideen om å mislede det umayyadiske kavaleriet. I et forsøk på å stoppe det som så ut som en tilbaketrekning, ble Abdul Rahman omringet og drept av frankerne og det som startet som et listig knep endte opp som en reell tilbaketrekning idet den umayyadiske hæren flyktet fra slaget den dagen. Frankerne samlet infanteriet igjen og slo seg til ro der de var, de forventet at kampene ville fortsette umiddelbart dagen etter.

Den følgende dagen, når umayyadene ikke tok opp igjen angrepene fryktet frankerne et bakhold. Karl trodde først at muslimene forsøkte å lure ham ned fjellsiden og ut i det åpne terrenget, en taktikk han for enhver pris ville unngå. Bare etter ekstensiv rekognosering av de frankiske soldatene av umayyadenes leir - som forøvrig hadde blitt forlatt i en slik hast at til og med teltene sto igjen, etter som umayyadene flyktet tilbvake til Iberia med de smulene de måtte ha igjen – ble det oppdaget at muslimene hadde trukket seg tilbake i løpet av natten.

Som arabiske krøniker senere avslørte hadde generalene fra de ulike delene av kalifatet, berbere, arabere, persere og mange andre, vært ute av stand til å enes om en leder til å etterfølge Abd er Rahmans posisjon som Emir, eller til og med en leder til lede dem den følgende dagen. Bare emiren, Abd er Rahman hadde en fatwa fra kalifatet, og dermed absolutt autoritet over de troende under sin kommando. Med hans død, og med de ulike nasjonalitetene og etnisitetene fra alle delene av kalifatet som hæren besto av, kom alt av politisk, rasemessige og etnisk konfrontasjoner til overflaten. De usikre generalenes mislykkede forsøk på å få valgt en leder resulterte i en total tilbaketrekning av en hær som hvis styrke kunne ha opptatt kampene og bekjempet frankerne.

Martelles evne til å få Rahman drept gjennom et listig knep som han planla ville skape forvirring i kampens avgjørende øyeblikk, og hans år med trening av mennene, ble kombinasjonen til det som var tenkt umulig: Martells frankere som besto nesten utelukkende av infanteri uten panser, motsto både væpnet tungt kavaleri med 20 fots lanser, og bueskytende lett kavaleri, uten hjelp av bueskyttere eller skytevåpen. Dette var en krigshendelse som ikke hadde sidestillelse i middelaldersk historie, og gjorde Martell til en unik personlighet i historien om befrieren av Europa.

I det følgende tiåret ledet Karl den frankiske hæren mot de østlige fyrstedømmene, Bayern og Alemannia, og de sørlige fyrstedømmene, Aquitaine og Provence. Han tok seg av de pågående konfliktene med friserne og sakserne i nordøst med en viss suksess, men full erobring av sakserne og deres inkorporasjon i det frankiske riket måtte vente til hans barnebarn Karl den Store, først og fremst fordi Martell konsentrerte seg og sine krefter om den muslimske ekspansjonen.

Så istedet for å konsentrere seg om erobring østover, fortsatte han ekspansjonen vestover og forhindret Emiratene av Cordoba fra å få et feste i Europa utover Al-Andalus. Etter sin seier i Tours fortsatte Martell sine militære kampanjer i 736 og 737 i å drive andre muslimske armeer fra baser i Gallia, etter de igjen hadde forsøkt å få et feste i Europa utover Al-Andalus.

I 736 invaderte umayyadene Provence igjen med en sjøflåte ledet av Abdul Rahmans sønn. Den gikk i land i Narbonne i 736 og beveget seg fort for å forstreke Arles for deretter å fortsette innover landet. Karl gikk til angrep på befestningene i Provence, og i 736 gjenerobret han Montfrin, Avignon, Arles og Aix-en-Provence med hjelp fra Liutprand, Lombardenes konge.

Nimes, Agde og Beziers, i islamske hender siden 725, falt også for Karl Martell, og deres befestninger ødelagt. Han knuste en av umayyadenes hærer ved Arles, etter den hæren forsøkte å flykte fra byen. Han tok så byen med et direkte og brutalt angrep, før han brente denne ned til grunnen for å forhindre at denne igjen ble brukt til ekspansjon av den umayyadiske hæren. Han forlot Narbonne, som var isolert og omringet, hans sønn derimot ville senere komme tilbake og befri denne. Provence derimot, lyktes han med å befri for alle fremmede okkupanter, og knuste alle fremmede armeer som var istand til å spre Islam videre.

Rahamns sønn angrep på nytt i 737, for siste gang skulle det vise seg, for å knuse Karl og frankerne. De gikk i land ved kysten rundt Narbonne i 736, og det tunge arabiske kavaleriet beveget seg innover landet.karl hadde imidlertid i mellomtiden bygget opp sitt eget tunge kavaleri, og muslimene var overrasket over å befinne seg i jevnbyrdighet på slagmarken for første gang. Den ander invasjonen ble avskåret i Slaget ved elven Berre, nær Narbonne i 737.

Innen 737 var Karl anerkjent som den legitime herskeren av frankerne, selv om han aldri tok kongstittel. Hans makt og autoritet hadde blitt etablert gjennom hans egne gejrninger, og til og med i hans egen tid forsto folket betydningen av hans seire over muslimene. Når han døde i Oktober 741 ble hans områder delt mellom sønnene, som da ble konger med egne rettigheter, men ingen kunne måle seg med støtten og makten deres far hadde hatt.

Helter i historien

2007-04-20T07:28:00.000-07:00

Kameratfellesskap Dalegudbrand vil fremover presentere personligheter som har utmerket seg ved å være avgjørende for vårt folk, vår rases overlevelse. Først ut er Karl Martell.

Helter for vår rase: Karl Martell. Oversatt fra National Vanguard November/Desember 2006 www.natvan.com

De Moriske troppene forberedte dødsstøtet: de kunne se den berømte hvite, frankiske lederen, omgitt i en firkant av sine lojale riddere med desperasjon i sine ansikter. Kampen gikk ikke bra: de frankiske linjene hadde blitt brutt av det arabiske kavaleriet, og seier for disse var innen rekkevidde. En seier som ville bringe det islamske flagget inn i hjertet av Europa. Året var 732 og allerede var den Iberiske halvøy og det meste av Sør-Frankrike under hælen til de ikke-hvite invasjonsstyrkene.

De hvite ridderne med sine tunge sverd dratt, forberedte seg på angrepet. Mann mot mann, stål mot stål, og den frankiske lederen som kastet seg inn i striden med både sverd og hammer. Det moriske angrepet feilet og med et siste angrep blir de tvunget til å trekke seg tilbake med over trefjerdedeler av angrepsstyrken utryddet av de frankiske forsvarerne.

Den frankiske lederen visste at situasjonen var alvorlig. Undertallige, slitne, og på defensiven visste han at troppene ikke ville holde i evig tid. Han fikk imidlertid en ide: med en visshet om den grådige naturen til sine rasemessige fiender beordret han sine speidere rundt flankene til den moriske hæren, infiltrere leiren deres og fri slavene og ta krigsbyttet som de hadde tatt fra uheldige hvite som de allerede hadde nedkjempet.

Så snart nyheten om hva som skjedde i leiren nådde det muslimske hovedkavaleriet, brøt de opp fra kampene og galloperte tilbake til leiren for å sikre sitt tidligere tilkjempede tyvegods. Da den øvrige delen av den moriske hæren, som var bredt sammensatt rasemessig, så at Umayyadkavaleriet (Umayyadene var tilknyttet det muslimske riket som ble styrt fra Damaskus) tilsynelatende trakk seg fra striden, gjorde de det samme. Dette utnyttet de frankiske styrkene og gjorde morernes strategiske tilbaketrekning til et panisk nederlag, den ikke-hvite hæren flyktet hals over hode. Europa var reddet og den frankiske lederen Karl, ble kjent som Karl Martell, eller på engelsk, Karl Hammeren. Han hadde sikret en av de viktigste seirene i hele vår rases historie.

Karl Martell ble født inn i frankernes styrende klasse i august 686, men han ble unnfanget utenfor ekteskap og var dermed ikke direkte i arverekkefølgen til sin fars stilling som leder for en av de største frankiske stammene som bodde i det nåværende sentrale Frankrike. Utenomskapelige fødsler i en arverekke er alltid en kilde til konflikt, slik at når Karls far døde ble hans legitime sønn av sin mor Plectrude utnevnt til etterfølger, selv om gutten bare var åtte år gammel. Det lokale aristokratiet protesterte på utnevningen av en åtteåring og oposisjonen økte. Plectrude arresterte Karl og kastet ham i fengsel i Cologne, en handling som forøvrig ikke hindret et opprør mot hennes barnehersker.

Karl rømte fra fengslet og ble utnevnt som leder av aristokratiet. En annen frankisk stamme, Neustrianerne, hadde valgt sin egen kandidat. En blodig borgerkrig brøt dermed ut mellom støttespillerne av Plectrude, Karl og neustrianernes kandidat, Chilperic 2. I allianse med friserne marsjerte med neustrianerne inn i Austrasia mot Karl. Karl hadde liten tid til å samle menn og forberde seg, resultatet var dermed det eneste nederlaget i hans liv. Faktisk trakk han seg tilbake, så fort han innså at han hadde verken tid eller menn til å motstå, til fjellene i Eifel.
Etter å ha brukt tid på å forberede styrkene sine skikkelig innledet Karl et overraskelsesangrep på den naustrianske hæren nær Malmedy, og drev den tilbake i Slaget ved Ambleve, flere ting utmerket seg ved dette slaget som skulle gå igjen i Karls militære karriere: først, han angrep der fienden minst av alt ventet det, mens de marsjerte hjem og var var ham langt overlegen antallsmessig. Han angrep også når fienden minst ventet det, på ettermiddagen, når hærene på den tiden vanligvis hvilte. Til sist angrep han på den måten fienden minst ventet det, ved å simulere en tilbaketrekning for å få fienden inn i en felle. Den simulerte tilbaketrekningen som var bortimot ukjent i Vest-Europa på den tiden, krevde både ekstarordinær disiplin av troppene og eksakt timing av deres leder. Karl hadde i dette slaget demonstrert sitt miltiære geni som ville betegne hele hans styringsperiode, i det han aldri angrep fiendene hvor, når og hvordan de forventet det, og resultatet var en ubrutt seierslinje som varte til hans død.

Fra 717 til 724 var Karl dermed involvert i en bitter serie med interne kriger mot konkurrerende frankiske og saksiske stammer, samtidig som han utvidet sitt rike fra Paris til bayern. Etter å ha bekjempet Plectrude og hennes befestede Cologne, tillot han overraskende både henne og hennes sønn å leve og behandlet de begge med omsorg, noe som var en uvanlig handling i middelalderen. I 730 hadde Karl sikret sitt rike som strakk seg fra Tyskland til dagens Nederland, og fra Sør-Frankrike til Østerrike. Det var et rike han hadde bygget på kraftfull personlighet like mye som erobring, og han var kjent for å ha total påvirkning på hele territoriet. Men rundt denne tiden hadde en ny og langt dødligere trussel oppstått: de ikke-hvite morerne hadde invadert den Iberiske halvøy fra over Middelhavet, og marsjerte nå nordover mot Frankrike.

Karl var overbevist om, riktig skulle det vise seg, at muslimene ville slå til langt inne i Frankrike, og mens han sikret sine egne territorier forberedte han seg på krig mot Umayyadene. Han mente han trengte en tilnærmet fulltids hær, en han kunne trene, som en kjerne av veteraner som skulle inngå i den regulære hæren av utskrevne som frankerne innkalte i krigstid. I middelalderen var tropper bare tilgjengelige etter at kornet hadde blitt sådd og før det skulle høstes. For å få trent det type infanteri som kunne motstå Umayyadenes tunge kavaleri trengte Karl soldater året rundt, og han måtte betale de så deres familier kunne kjøpe maten de ellers ville ha produsert selv. For å skaffe penger beslagla han dermed kirkeland og eiendom og brukte dette til å betale sine soldater.

I 732 marsjerte dermed muslimene inn i Sør-Frankrike og bekjempet der den frankiske lederen Odo i Slaget ved elven Garonne, hvor vestlige krøniker forteller:”Bare Gud vet hvor mange som ble slaktet,” og byen Bordeaux ble inntatt og erobret. Odo flyktet til Karl for å få hjelp. Karl lovte å hjelpe Odo hvis han til gjengjeld anerkjente Karl og hans familie som sitt overhode, noe Odo umiddelbart aksepterte. Karl var pragmatisk; Odo utgjorde den høyre flanken av Karls hær i Slaget ved Tours som fulgte. Slaget ved Tours fant sted mellom Tours og Poitiers (derfor det andre navnet som ofte er brukt om dette slaget: Slaget ved Poitiers). Den frankiske hæren under Karl Martell besto for det meste av veteran-infanteri, mellom 15000 og 75000 menn. Han hadde noe kavaleri men de hadde ingen fotstøtte for bedre balanse, han beordret de derfor av hesten for i stedet å forsterke fottroppene.

Odo og hans Aquitaniske adel var også ordinært kavaleri, de steg og ned fra hestene ved slagets begynnelse for å forsterke fottroppene. I respons på den Umayyadiske invasjonen hadde frankerne unngått de gamle romerske veiene i håp om å overraske fienden. Martell var overbevist om at det ikke bare var essensielt at han overrasket fienden, men at han og fikk velge hvilket område slaget skulle stå, ideelt ville det være på et høyt hevet og skogkledt område hvor de muslimske hestesoldatene ville, allerede etter å ha båret rustninger, være utmattet av å storme oppoverbakke.

Videre ville skogene hjelpe frankerne i deres defensive firkant ved å delvis forhindre de Umayyadiske hestesoldatene fra å angripe samlet. Fra de muslimske beretningene om kampene vet vi at de faktisk ble overrasket av å finne et større antall fiender som motsto deres plyndring av Tours, og de ventet i seks dager for å speide på fienden og samle troppene så disse var ved maksimal styrke i slaget.

Emil Abdul Rahman var en dyktig general som ikke satte pris på det ukjente i det hele tatt, og han likte ikke tanken på å angripe i oppoverbakke mot et ukjent antall fiender som så ut til å være veldisiplinerte og klare til kamp. Men været var og en faktor. De germanske frankerne i sine ulve- og bjørnepelser var mer vant og kledd til kulden, og selv om de ikke hadde telt, noe muslimene hadde, var de forberedt på å vente så lenge som nødvendig, dette mens våren stadig ble kjøligere.

Del to, og avslutningen følger.

So long ei tid.

2007-04-16T07:19:00.000-07:00

So long ei tid,
so long ei strid;
og enno stend me midt deri!
Men utan sut
den norske gut
vil halda striden ut.

Det hev meg lært
er møda verdt:
Å stri`for det som vart oss kjært!
Og mann for mann
me segja kan:
Me elskar dette land.

Knapp grøde bar
vår norske gard;
men heim er heim, kor trong han var.
For heimlaus sjel
og framand-træl
vart verdi altfor fæl.

Og er det smått,
og gjeng det trått,
so skal me endå få det godt.
Frå dag til dag
i småe slag
me slit oss fram i lag.

Det verdt nok stridt;
men litt om litt
det gjeng, når kvar vil gjera sitt.
Tek kvar og ein
sin vesle stein,
er snart vår åker rein.

So long ei tid,
so long ei strid, -
og endå lenger skal han bli!
Men uredd stend
i by og grend
ei vakt av norske menn.

- Arne Garborg

Moderne kjettere

2007-04-15T07:13:00.000-07:00

MORE seriously, the German Government has quietly admitted that over the last twelve months it prosecuted over 18,000 Germans for offences of "right-wing extremism," of which only a few hundred involved actual violence: i.e. they prosecuted over seventeen thousand thought-crimes -- people unwitting displaying the old swastika emblem, or even worse, National Socialist ideas, and perhaps even "denying the H."
As the Frankfurter Allgemeine Zeitung recently pointed out in a courageous editorial, most of these new criminal records have been sprung on ordinary citizens blissfully unaware of the criminality of their actions and thoughts, because the tame German media are too cowardly to report any of these cases --

More than once my chosen Austrian lawyer, Dr Herbert Schaller arrived in the Vienna prison with fresh horror tales from Zündel's Mannheim courtroom -- the judge Meinertzhagen had warned him that if he asked certain questions of the court, or made certain defence motions, he too would be arrested.
I remember that in January 1993, when I was tried in Munich under Germany's laws for the suppression of free speech, one of my three lawyers turned up apologetically on the morning of the hearing apologizing that he could not continue to act for me, as the Munich Bar Association had threatened him with dismissal -- i.e. the end of his career -- if he did. He showed me their actual letter. I was fined thirty thousand deutschmarks, around twenty thousand dollars, for uttering a single sentence which the Polish authorities now belatedly admit was true.

I NOTICED when I was in Viennese prison that the jailhouse, built to hold eight hundred malfeasors, currently held 1,400 inmates, a quarter of them Blacks. It was a tight fit but it was possible, provided we did not all breathe at the same time.

This morning I have received a letter from Frau K., an elderly Viennese lady in her nineties. Exercising what is the constitutional right of every citizen in most other countries, on September 27 of last year she had written a personal letter to the President of Austria, one Herbert Fischer -- a small, straw-haired gentleman of even smaller character and endowed with all the intellect and bearing of Lady Chatterley's gardener -- to protest against my arrest, trial, and imprisonment. "What D. I. said was right," she wrote in one passage of this incriminating letter.

She received no presidential reply? Right. -- She heard no more? Wrong.

On March 8 the Austrian criminal authorities sent her a letter fining her the sum of 200 euros under penalty of jail for having written these seditious words to their august president. No trial, no hearing, no defence -- no lawyer would have dared to defend her anyway.

This is the new Europe, coming soon to a jailhouse near us. I for one shall do my damndest to prevent it.

Link

Homo Americanus, Child of the Postmodern Age

2007-04-13T12:30:00.000-07:00

Tomislav Sunic har her skrevet en opplysende bok om påvirkningen de jødisk inspirerte Marxist-liberale tankeretningene har hatt på de vestlige (og nord-amerikanske) samfunnene, med hensyn til multikulturalisme, synet på nasjonal egenart og sosialbiologi. Konklusjonen er like grim som den er enkel: vi har frivillig ikledd oss en mental tvangstrøye som forhindrer oss fra intellektuell frihet.

""Political correctnes" is a euphemism for intellectual censorship whose legal and cultural origins can be traced to America and Europe, immediately after the Second World War. For the first time in European history, a large scale attempt was made by the victorious United States of America, the Soviet Union and their allies, to condemn a large number of thinkers and writers from defeated Germany and its allies to intellectual oblivion. Social engineering, channeled thorough various forms of intellectual self-policing and self-censorship, became mandatory after 1945. Although Fascism, as an organized political system, no longer poses a threat to Western democracies, any criticism-however mild it may be-of egalitarianism and multiculturalism can earn the author or politician the stigma of "fascism," or even worse, of "anti-Semitism." Any revision of the intellectual heritage linked to nationalism and racialism is severely reprimanded.

The modern thought police in both the USA and Europe are hard to spot. They make themselves invisible as they seek to cover under soothing words such as "democracy" and "human rights." While today each member state of the European Union likes to show off the beauties of their constitutionals paragraphs, seldom do these constituent states attempt to tackle the ambiguities of their criminal codes. At issue is the enactment of ever new legislation whose objective is to counter the growing suspicion about the viability of a multiracial America and European Union. In addition, following the terrorist attacks on America on September 11, 2001, and in the wake of occasionally veiled anti-Israeli comments bu American and European mainstream journals, the wish of the European Commission is to exercise maximum damage control via maximum thought control. This became visible when the European Commission sponsored legislation regarding legal provisions against "hate crimes" - which was meant to be the best tool for muzzling free speech.

The ideology of antifascism became by the late 20`th century a form of negative legitimacy for the entire West. It implied that if there was no "fascist threat," the West would cease to exist in its present form. Therefore, the simulacra of ever-resurgent fascism and anti-Semitism needed to be kept alive. Shortly after 1945, and largely due to the process of reeducation of German society, Marxist theoreticians and militants in Western Europe implanted themselves as a "counter-power" in places of opinion making, although legally speaking, the West had never embraced communist ideology. Western European and American universities, particularly in the fields of social sciences, were thus in a position to field more true Marxist believers than their communist fellow travelers in Eastern Europe. In the following decades Western European political elites went a step further: in order to show to their American sponsors democratic credentials and their philo-Semitic attitudes, they introduced strict legislation forbidding historical revisionism of the Second World War and any critical study of negative socio-economic consequences of multiculturalism and multiracialism."

KJØP BOKEN HER

HØR INTERVJU MED SUNIC

Begrenset blasfemi mot de moderne religioner

2007-04-10T11:11:00.000-07:00

"Hur bör vi se på 1900-talet, det århundrade då så mycket i grunden förändrades? För mig är 1900-talet det mörkaste seklet i Europas historia, inte endast för att det är under detta århundrade som den europeiska civilisationen byts ut mot amerikansk masskultur, intellektuell konformism och en ny religiositet med Auschwitz som pilgrimsmål, utan även för att så många civilisationsbärande institutioner går under före, under och efter det andra Världskriget.

Att vi idag, efter det andra världskriget, fått en ny religion som vi kan kalla förintelsekulten, är endast en fortsättning på detta “profan-humanistiska” arv. I Frankrike och Tyskland, som förr var den västerländska kristendomens starkaste pelare, kan man idag öppet häda och förneka Gud, men inte förintelsen. Man kan spotta och skända en kyrka, men inte “minnet av förintelsens offer”. Detta är vår nya tro på en humanism med mänskliga rättigheter vars främsta symbol är de nya martyrerna i form av sex miljoner döda judar.

Den nya religionen har en egen eskatologi, en egen lära om de yttersta tingen. Denna lära går väsentligen ut på att all form av traditionell europeisk kultur, alla uttryck för europeisk identitet och all form av icke-liberal “höger” potentiellt kan orsaka en “ny förintelse”. Att därför inte vilja gå med på massinvandring är att ge uttryck för en åsikt som i förlängningen kan leda till “det som aldrig får hända igen”. Detta är den nya religionens budskap. Detta är den nya religionens tyrranni över våra sinnen, våra åsikter och våra medvetanden. Den nya religionen kan endast leda till åsiktskonformism och förtryck. Och den är ytterst intolerant mot de värden och instutitioner som byggt Europa.

Theodor Adorno som tillhörde de judiska intellektuella i den marxistiska Frankfurtskolan, skrev t.ex. att det är den kristna kyrkan som orsakat fascismen (d.v.s. förintelsen) i Europa. Vidare menade samma skolas judiska lärde att den västerländska kristna mannen bär skulden för förtryck av kvinnor (feminism), andra raser (mångkultur), homo, trans och bisexuella (queerteori) och barn."

FAS

Vårtru

2007-04-09T10:52:00.000-07:00

Og det møter meg atter og takkar for sist
alt livet som fyrr kvar vår,
so jublande kjent at eg veit ikkje visst
om vi skildest i fjor hell i går,
men eg ber på eit minne om haustbleike strå
og nedblåse lauv som eg trødde på.

Lat meg gløyme alt sårt i ditt fangtak av ville
frygd over solvigd land,
eg veit du er sterkar`enn alt som er til
om so draumen om hausten er sann,
ja, eg kann og eg vil berre tenkje og tru
at allting og alle e slik som du.

Og so lenge som skogstjernur lyser meg veg
i nattstemnd og bartung fred,
og vegraset kviskrar kring steinar og stig
under blundande fuglar og tre,
og so lenge mitt hjarta er slikt som det er,
eg høyrer deg til og lyt ha deg kjær.

- Kåre Bjørgen

Call that humiliation?

2007-04-08T10:00:00.000-07:00

Den britiske komikeren Terry Jones, best kjent som en av Monty Python-gjengen, gjør seg betraktninger om ulike fremstillinger av moralsk like saker.

"No hoods. No electric shocks. No beatings. These Iranians clearly are a very uncivilised bunch

I share the outrage expressed in the British press over the treatment of our naval personnel accused by Iran of illegally entering their waters. It is a disgrace. We would never dream of treating captives like this - allowing them to smoke cigarettes, for example, even though it has been proven that smoking kills. And as for compelling poor servicewoman Faye Turney to wear a black headscarf, and then allowing the picture to be posted around the world - have the Iranians no concept of civilised behaviour? For God's sake, what's wrong with putting a bag over her head? That's what we do with the Muslims we capture: we put bags over their heads, so it's hard to breathe. Then it's perfectly acceptable to take photographs of them and circulate them to the press because the captives can't be recognised and humiliated in the way these unfortunate British service people are."

Guardian

The Israel Lobby, del 1 av 6

2007-04-07T07:32:00.000-07:00

Den første fullengdes episoden av den hollandske dokumentaren, The Israel Lobby.

Den omtalte Mearsheimer/Walt rapporten - PDF

Lumsk tonesetter Hamsun

2007-03-07T04:00:00.000-08:00

Tonesatt fremføresle av Knut Hamsun sitt dikt Om hundrede Aar er alting glemt. Ubeskrivelig vakkert!

Om hundrede Aar er alting glemt
Knut Hamsun, Det vilde Kor, 1904

Jeg driver i aften og tænker og strider,
Jeg synes jeg er som en kantret Baad,
og alt hva jeg jamrer og alt vad jeg lider
saa ser jeg mig ingen Raad.
Men hvi skal jeg være saa haardt beklemt?
Om hundrede Aar er alting glemt.
Saa stanser jeg virkelig heller Striden
og ganger tilsjøs med min pinte Sjæl.
Der finder nok Verden mig engang siden
saa bitterlig druknet ihjæl.
Men hvi skal jeg ende saa altfor slemt?
Om hundrede Aar er alting glemt.