Olav Aukrust og individuasjonsprosessen - Del 1

I forbindelse med et annet skriveprosjekt fikk jeg innblikk i Carl Gustav Jungs teorier vedrørende menneskets psykiske bestanddeler, herunder sinnets utviklingsfaser og ”teleologi”. Samtidig, og uavhengig av skriveprosjektet, fant jeg tilbake til en diktsamling med Olav Aukrust (1883 – 1929) jeg tidligere hadde forsøkt å trenge inn i substansen av, noe jeg til en viss grad hadde problemer med. Aukrust ga ut fire diktsamlinger, som i kronologisk rekkefølge er: Himmelvarden, Hamar i hellom, Solrenning og Norske terningar (de to siste etter sin død) . I tillegg er det blitt utgitt flere samlinger av etterlatte og ikke tidligere utgitte dikt, etter hans død. Tematisk spenner diktningen til Aukrust fra en dyp forankring i tradisjonen med heimstaddiktning, til det allmenne og universelle; fra det natur-, nasjonal- og bonderomantiske, med seterliv og kurtisering av budeier og referanser til lokale navn, sagn og uttrykk, til eksistensielle problemstillinger, med menneskets plass i kosmos, tro og tvil, og skjebnen versus den frie vilje som sentrale temaer. Den første samlingen som Aukrust ga ut, Himmelvarden i 1916, er nok den som utmerker seg ved å ha nesten utelukkende det eksistensielle og de indre spenningene i mennesket som tematikk, de øvrige er i større eller mindre grad jevnere fordelt innholdsmessig. På bakgrunn av dette er det kanskje ikke noen overraskelse at det nettopp var Himmelvarden som har utgjort den største utfordringen i Aukrusts diktning for min del, dette fordi symbolene og bruken av disse i utgangspunktet virket såpass ukonvensjonell. En alternativ innfallsvinkel åpenbarte seg derimot med Jung og hans teori om individuasjonsprosessen og generell symbolbruk hentet blant annet fra alkymien.

Jeg har for øvrig med fullt overlegg valgt å nærme meg Aukrusts diktning med begrenset kjennskap til mennesket Olav Aukrust, ikke fordi jeg anser det som uten relevans, i de fleste henseender vil man tjene på å se dikterens liv i relasjon til hans åndsverk; i dette tilfellet derimot, så er det utelukkende den tekstlige substansen per se som skal undersøkes, hevet over den partikularistiske ånden bak. Dette av to grunner: a) nettopp fordi, som jeg tidligere antydet, det er universalistiske aspekter som er omhandlet b) selv om disse aspektene kan ha flere mulige utviklingsscenarioer og utfall hos ulike individer, så er det anatomien av disse ulike scenarioene og utfallene, eksemplifisert her med diktningen til Olav Aukrust, som vil være fokus. Sagt på en annen måte: dette er ingen tekstanalyse hvor dikterens sjelelige tilstand er tatt med i betraktning, jeg sier heller at Aukrust gir uttrykk for noe i Himmelvarden som hever seg over selv utfallet av hans egen individuasjonsprosess, det han uttrykker er en regelrett litterær disseksjon av prosessen. Dette har sin naturlige forklaring i, vil jeg hevde, at Aukrust med utgivelsen av Himmelvarden (hans første utgivelse, 33 år gammel) befant seg omtrent der Dante beskriver starten på sin sjelelige vandring i Divine Comedy, fra Helvete til Paradiset, som ”Half way along the road we have to go, I found myself obscured in a great forest, Bewildered, and i know i had lost the way.” (Aukrust benytter seg for øvrig av noen av de samme symbolene og bildene som Dante bruker, fjellet som bestiges, den mørke skogen, de ville vekstene etc.)


Dessuten blir det sagt at Jung hevdet den fullstendige individuasjonsprosessen kun var oppnådd av Jesus og Buddha, kun disse to hadde forsonet seg med det ubevisste og blitt ”født på ny”. Kristus-skikkelsen skal dermed være et bilde på den fullstendige individuasjonsprosessen: Jesus blir født, utvikler sin ungdom under foreldrenes oppsyn, etablerer sin ego-bevissthet (”Då dei fekk sjå han, vart dei mest frå seg av undring, og mor hans sa: Kvi for du soleis åt mot oss, barn? Far din og eg hev leita so sårt etter deg! Han svara: Kvifor leita de etter meg? Visste de ikkje at eg lyt vera i huset åt Far min?” - Lukasevangeliet 2:48-49), lider seg gjennom konfrontasjonen med det ubevisste (Golgata), assimileringen av det ubevisste (døden og returen til pre-bevisstheten, ”moren”, med plasseringen i hulen (et bilde som indikerer barnet i morens mage)), før Selvet etableres (Gjenoppstandelsen). Dette er imidlertid en kobling kirken bevisst har unngått I følge Jung: ”That Christ is the Self of man is implicit in the Gospel, but the conclusion Christ = self has never been explicitly drawn. This is an assignment of new meaning, a further stage in the incarnation or actualization of Christ.[…]Every Christian should rejoice, but I fear the theologians will make a sour face.” – Jung I Red. Segal, Robert 1998. Jung on Mythology. Princeton University Press: Princeton, New Jersey.

Grunnen til at jeg tok utgangspunkt i nettopp Aukrust er av den enkle grunn at disse bildene kommer tydelig frem i hans diktning, i motsetning til eksempelvis hans sambygding og samtidige, Tor Jonsson. Hos nevrotikeren Jonsson, men i enda større utstrekning moderne lyrikere, er det det ytre mennesket som blir skildret, kanskje i relasjon til den fysiske verden (Jung ville nok hevde at disse nettopp ikke har forsonet seg med det ubevisste og lider sjelelig for dette). De kan beskrive sjelslivet, men da konkret og umiddelbart, sjelden i transcendentale bilder og symboler (her kanskje med unntak av Jon Fosse som tilsynelatende beskriver menneskets sjelelige irrganger ved hjelp av historier om menneskelige relasjoner, men som samtidig skildrer kampen for å bli et fullstendig og helhetlig individ, hvor det ubevisste er anerkjent og integrert, og hva som eventuelt er utfallet hvis man ikke oppnår dette.)

Det er ikke her snakk om å hengi seg til det ubevisstes tyranni, tvert i mot. Individuasjonsprosessen er menneskets sjelelige utviklingsfaser, fra det pre-bevisste (gjerne illustrert med det ufødte barn) til det bevisste (personen vurderer på selvstendig grunnlag omgivelsene rundt seg), til ego-bevisstheten (individet oppdager skillet mellom seg selv og verden for øvrig). I denne siste fasen derimot har det moderne mennesket helt ignorert det ubevisste, både de ufarlige og de farlige delene av denne. Den sistnevnte går under betegnelsen Skyggen og indikerer de farlige delene av den ignorerte mørke halvdelen av personligheten (som arketype ofte symbolisert med Djevelen etc.) Det er imidlertid på siden av denne artikkelens formål å gjennomgå Jungs individuasjonsprosess, avslutningsvis herunder vil jeg derfor si at målet for det ego-bevisste mennesket blir å anerkjenne og assimilere det ubevisste, med resultat at Selvet etableres. Denne prosessen er det altså som er fremtredende i Aukrusts diktning med hensyn til Himmelvarden. Det er selvsagt bare èn mulig tolkning av flere, men som vi vet kan symboler og bilder ha parallelt inkorporerte betydninger hvor ingen kan sies å være feil, de bare henvender seg til ulike plan av menneskets indre: noe til intellektet, noe til det ubevisste.

Sol Invictus - Against the Modern World

So this is the West, a land we're meant to defend,
Of happy slaves, who will babble to the end,
Beneath the towers, where financers roost,
But above them the sun,
That sings out an ancient truth,

Against, the modern world.
Against, the modern world.

On a hill, that leads down to the sea,
The last batallions, of those who wait to see,
The northern lights, and the midnight sun,
They await their sunrise,
That they know will surely come,

Against, the modern world.
Against, the modern world.

Against, the modern world.
Against, the modern world.

So this is the West, a land we're meant to defend,
Of happy slaves, who will babble to the end,
Beneath the towers, where financers roost,
But above them the sun,
That sings an ancient truth,

Against, the modern world.
Against, the modern world.

On a hill, that leads down to the sea,
The last batallions, of those who wait to see,
The northern lights, and the midnight sun,
They await the sunrise,
They know will one day come,

Against, the modern world.
Against, the modern world.

Against, the modern world.
Against, the modern world.

Hellig geometri og arkitektur

Arkitekt Bodvar Schjelderup gir her i NRKs "Mellom Himmel og Jord" et lite overblikk om hellig geometri og arkitektur, spesielt knyttet til Keops-pyramiden og dets relasjon til hellige byer/steder, også i Norge.

Podcast og streaming

Hayao Miyazaki; den japanske ørnen

Ukkorumpert, stolt, dyktig i sitt fag og med en forkjærlighet for de øvre skylag er bestanddeler som har gjort Hayao Miyazaki til en av verdens mest elskede og prisvinnende tegnefilmskapere. Miyazaki ble født 5. Januar 1941 i Tokyo, Japan, og dannet etter hvert det legendariske filmstudioet Studio Ghibli, men ble likevel ikke kjent utover sin egen verdensdel før i 1997 da Princess Mononoke (som lenge var den mest sette filmen i Japan; denne ble senere slått av Chihiro og heksene, en annen animasjonsfilm av nettopp Miyazaki) ble utgitt på et Vestlig distribusjonsselskap. Sammenligningen med Disney-konsernet, og dets grunnlegger Walt Disney mens han levde, har vist seg uten dekning i virkeligheten; der Miyazaki personlig står for håndverket og ikke inngår kompromisser, har Disney-konsernet etter hvert fått en ledelse blottet for integritet, og som så vel fysisk som i ånden har fjernet seg fra det som blir produsert, firmaets ”økonomiske soliditet” og posisjonering i bransjen er det overordnede. Miyazaki er da også kjent for uttalelsen om at ”vår tid er falsk og overflatisk”, og selv med sitt Marxistiske grunnsyn er brodden mot det moderne og den ”progressive utviklingen” fremtredende. Tegnefilmskaperen har ikke vært uttalt religiøs, tvert imot, men i det siste er det uttalelser som tyder på at Miyazaki har hatt en personlig religiøs tilnærming, og dette har til en viss grad gjenspeilt seg i filmene; selv skylder han for øvrig på alderen. Hans Marxistiske syn har likeledes vært å spore i enkelte av filmene, da gjerne som en hyllest til arbeiderklassen. Dette er imidlertid også noe Miyazaki har gått tilbake på, nå hevder han ”å ha sluttet å se samfunnet inndelt i klasser, da det er en løgn at man skal ha rett utelukkende fordi man er en arbeider.”

Miyazakis filmer har noen gjennomgående temaer og aspekter, blant disse er: innslag av mytologiske temaer som ofte blir et fundament som Miyazaki bygger videre på, og rundt, sterke og selvstendige kvinner, utpreget miljøengasjement, kampen mellom det gode og det onde (der grensene disse imellom ikke alltid er like definerte) anti-militarisme og en handling som ofte utfolder seg med flygende farkoster eller flygende vesener i fokus (denne fascinasjonen for flyging tilskrives det faktum at faren og broren produserte egne Miyazaki-fly og, under andre verdenskrig, flydeler til det Japanske flyvåpenet). En film hvor alle disse er med som bestanddeler er Nausicaä of the Valley of the Wind. Filmen handler om en tilnærmet post-akopalyptisk verden der naturen har vendt seg mot menneskene som en reaksjon på disses overforbruk og ikke-bærekraftige ressursutnytting. Visse typer trær produserer, for mennesket, en dødelig gift man kun kan bevege seg i godt beskyttet, i tillegg har dyrene utviklet en aggresjon mot mennesker. Det finnes imidlertid ”lommer” på planeten som er skånet for de dødelige trærne og deres gift, deriblant en landsby hvor havvinder driver giftskyene bort, og hvor den unge prinsessen, og filmens protagonist, Nausecaä bor. Rent narrativt ligner historieløpet litt på Ringenes Herre – triologien. Men der hvor mennesker, alver og andre arter, forenes i et forsvar for overlevelse, er de høyst splittet og internt fiendtlige mot hverandre i Nausecaä of the Valley of the Wind. To fraksjoner blir etablert: en ledet av den unge prinsessen Nausicaä og landsbyen, denne forfekter en holdning om at menneskene og naturen har felles skjebne og interesser, man må jobbe med naturen i stedet for mot den. Den andre fraksjonen, som støtter seg til moderne teknologi og våpen, mener løsningen er en nådeløs krig mot naturen, inkludert dyrelivet. Måten dette skal gjøres på er gjennom en todelt strategi: man brenner alt av skog, og man vekker til live en av de syv demonene som bidrog til jordens tilnærmet endelikt en gang i tiden. Kort fortalt: Nausecaä, hennes følgesvenner og naturen seirer etter en lang og vanskelig kamp. Filmen starter med en profeti fra japansk mytologi som er forankret i virkeligheten, om en messiansk skikkelse portrettert på et gammelt, vevd tøystykke; i filmens avslutningsfase fremstår Nausecaä som nettopp denne skikkelsen. Selv har Miyazaki benektet at dette skal ha noen konnotasjon til noe messiansk budskap, eller at han har implementert dette i sitt arbeide, men denne koblingen er likevel vanskelig for andre å unngå siden dette tøystykket faktisk eksisterer, og at han i filmen har integrert både selve tøystykket og mytologien bak, i tillegg til den eksplisitte skildringen og oppfyllelse av profetien på slutten.

Dette er bare en av mange filmer fra Miyazakis vidunderlige univers, og stadig nye blir produsert av mesteren selv. Som man etter all sannsynlighet mest trolig har forstått så er ikke dette animasjon etter Vestlig standard, Miyazaki er trygt forankret i Manga-tradisjonen. Historiene er på overflaten tilsynelatende enkle, men ser man nøyere etter kan man finne komplekse karakterer, relasjoner, tematikk og moralske vurderinger. Dette gjør at man til tider kan få inntrykk av at filmene har den voksne delen av befolkningen som det primære og ønskede nedslagsfelt. Det er dermed stor sannsynlighet for at suksessen nettopp kan tilskrives det universelle i filmene, dette lagvise uttrykket hvor alle kan leve seg inn i historiene med sitt nivå av forståelsesgrad.

"Vi er råtne alle sammen!..."

"Vis meg en tanke som binder sammen vår tids menneskehet, om så bare med halvdelen av den styrke som den ledende tanke i disse svunne tider. Og våg å påstå at livets kilder ikke svekkes, ikke tilgrumses under denne "stjernen", under dette nett som omspenner jorden. Og kom ikke trekkende med denne velstanden, disse rikdommene, med sultens tilbaketog og de stadig raskere samferdselsmidler! Rikdommen er større, men kraften mindre. Det finnes ikke lenger noen tanke som forbinder oss, alt er vassent og alle er vasne. Vi er råtne alle sammen!..."

Lebedev - Idioten, Dostojevskij

Bachs elv

I forsøk på å forklare problemene man kan bli konfrontert med i sin tilnærming til middelaldermystikeren Meister Eickharts tekster, fremholder den katolske munken David Steindl-Rast det etablerte synet om at ”poesien er det som går tapt i en oversettelse”, dette siden Eckhart skrev på latin og tysk på en språknorm som til tider best kan betegnes som ”poetisk”. Problemene tilknyttet en oversetting er imidlertid ikke Eckharts skyld, og faktisk heller ikke de uttalige oversetterne som har prøvd seg; problemet er derimot todelt: en teknisk/vitenskapelig, nærmest triviell, årsak; og en årsak tilknyttet selve det guddommeliges vesen og menneskenes væren i forhold til denne. Den tekniske årsaken består av det rent språkvitenskapelige, blant annet med hensyn til det semantiske og etymologiske, og dermed fare for at betydningen av at en tekst/vers helt faller bort (Steindl-Rast bruker et eksempel med ”spirit”, som i bibelsk kontekst beskriver det som inneholder transcendentalt liv, i motsetning til ”the flesh” som riktignok har liv, men som før eller senere vil fysisk og kroppslig dø. Meister Eckhart derimot bruker ”spirit” for å beskriv den ”indre” tilværelsen ved Mennesket, også kjent som ”mind”, mens den dikotomiske motsatsen betegner han som ”body”, det ytre, som i tillegg er ondt og feminint, i motsetning til ”spirit” eller ”mind” som er maskulint og representerer det Gode. For å gjøre mulighetene for frustrasjon total for en eventuel oversetter så refererer og bruker Eckhart nettopp bibelske tekstutdrag for å illustrere eller underbygge sine argumenter). Den andre årsaken som vanskeliggjør en oversettelse av de religiøse mystikerne er selve kjernen, essensen i det som forsøkes formidlet. For hvordan formidler man den ”Ubevegelige Bevegeren” som ligger bak, og i, alt og alle? Dette Altet som innehar alle potensialiteter, men som ikke har en opprinnelse, ingen slutt, ingen form, ingen begrensning? Hvordan uttrykke det ufattbare, som hever seg over menneskelig forstand og fornuft? Meister Eckhart fikk betegnelsen ”the Man from whom God hid nothing”, men kunnskapen kan kun sette kursen for hver enkelt å styre etter, erkjennelsen må vi nå på egenhånd; dette er et sentralt aspekt i Buddhismen (Eks. "You yourselves should make the effort; the awakened Ones are only teachers. Those who enter this Path and who are mediative, are delivered from the bonds of Mara." - Buddha, Dhammapada), og Eckhart er selv inne på det i sitt bruk av bildet på mennesket som må gå ut i ørkenen for å la Gud tale til vår sjel.

Poesien er derimot ikke det eneste kunstneriske uttrykket som billedliggjør språket og forlenger menneskenes evne til formidling; musikk er et annet. Johann Sebastian Bachs Preludium til Suite nr. 1 for cello er velkjent for de fleste, og er dermed opphav til like mange assosiasjoner. Jeg hadde i utgangspunktet fått etablert en assosiasjon til et menneskes livssyklus, ikke nødvendigvis med en fødsel og død, men med en sjels reise gjennom et liv som blir levd. Senere har jeg imidlertid blitt gjort oppmerksom på assosiasjonen til den evige bevegelse, ikke-kondisjonalisert og uten en fortid eller fremtid; nærmere definert som en elv. Straks dette ble etablert i min forestilling ble følelsen av et fullendt og komplett uttrykk total og som en tilnærmet åpenbarelse, forestillingen av en elvs løp gjennom landet, mot sin essens, mot sin opprinnelse, havet. Elven som et bilde på menneskets forløsning og oppvåkning finner man særskilt utbredt innen Buddhismen (for de av dere som er kjent med romanen Spring Snow av Yukio Mishima vet at elven har også blitt brukt som et bilde på det motsatte: nemlig etableringen av tidsbegrepet, dette gjennom ideen om Karma, eller fra Sanskrit: Alaya. Dharmaene, bevisstheten, eksisterer bare i øyeblikket før den blir avløst av en ny: død/gjenfødelse, akkurat som en frådende elv. Betegnelsen Alaya er imidlertid kompleks og uten relevans for denne artikkelen, bortsett fra at man bør ha kjennskap til at lignelsen ”elv” kan brukes for å beskrive to tilsynelatende diametralt ulike begreper. Det bør også tillegges at det innen Mahayana-buddhismen ikke eksisterer noe essensielt skille mellom Nirvana og Samsara, opplysthet er ikke bare involvert der hvor Nirvana er oppnådd, opplysthet eksisterer også immanent i alle mennesker (sistnevnte kan muligens ha en tilsvarende betydning som Eckharts "Guddommelige Gnist" som ligger immanent i alle, som lengter tilbake til Gud og som Gud føder seg selv gjennom). Det ene ekskluderer heller ikke automatisk den andre, mener jeg, å billedligjøre et konsept eller lignelse er en verdinøytral beskjeftigelse, det er selve poenget med bilder: at de er allmenne og universelle slik at de lettere kan gjøre det de representerer forstått.)

For det vestlige orienterte mennesket har denne kunnskapen kanskje kommet gjennom Herman Hesse og hans Siddhartha. Siddharta er en ung mann som i sin søken etter den absolutte og sanne realitet legger ut på en indre og ytre reise med hindringer, sanselig nytelse, tvil og spørsmål med få svar. Veien til erkjennelse blir
imidlertid antydet av fergemannen Vasudeva. Før dette er det derimot noe i Siddhartha selv som forteller ham om elvens betydning:

“Tenderly he gazed at the streaming water, at the transparent green, at the crystalline lines of its mysterious pattern. He saw bright beads rising from the depths, silent bubbles drifting on the surface, sky blue reflected there. The river gazed at him with thousand eyes. How he loved the water, how it delighted him, how grateful he was to it! In his heart he heard the voice speaking, the newly awakened voice, and it said to him: “Love this water! Stay with it! Learn from it!””[…]”But of the secrets of the river, he saw only one today: it seized his soul. He saw the water running and running, constantly running, and yet it was always there, was always and forever the same, and yet new every instant! Who could grasp this, who could fathom this? He did not grasp or fathom it, he felt only an inkling stirring, a distant memory, godly voices.”

Siddhartha forstår ikke betydningen av sin erkjennelse, men søker en bekreftelse I Vasudeva:

”Did the river,” he [Siddhartha] once asked, ”also teach you this secret: that time does not exist?” Vasudevas face lit up with a bright smile. “Yes Siddhartha,” he said. “Is this what you mean: that the river is everywhere at once, at its source and at its mouth, at the waterfall, at the ferry, at the rapids, in the sea, in the mountains, everywhere at once, and only the present exists for it, and not the shadow of the future?” “That is it,” said Siddhartha. “And when I learned that, I looked at my life, and it was also a river, and the boy Siddhartha was separated from the adult Siddhartha and from the old man Siddhartha only by shadow, not by substance. Nor were Siddharthas earlier births the past, and his death and his return to Brahma are no future. Nothing was, nothing will be; everything is, everything has being and is present.” “Siddharta spoke ecstatically, this illumination had made him deeply blissful. Oh, were not all sufferings time? Were not all fear and self-torment time, were not all difficulty, all hostility in the world over and overcome as soon as time was overcome, as soon as time could be thought away?”

Sentralt I Buddhismen er tidsbegrepet (både det kvantifiserbare tidsbegrepet og Samsara, gjenfødelse), dets avgjørende effekt på vår lidelse og hvordan vi unnslipper dette. Poenget er vår stadig søken etter bekreftelse på vårt Selv, noe mennesket søker i tiden, enten som tilbakeskuende nostalgisk i fortiden, eller med frykt og/eller annen forventning til fremtiden. I stedet burde vi se og lære av elven: essensen er den samme for hele elven, det eksisterer ingen fortid, ingen fremtid. Dette altså selv om formen er ulik, akkurat som mennesket.

Bach forsøkte å knytte et bånd til det guddommelige gjennom sin musikk, selv om det altså kan være vanskelig å utlede direkte fra dets uttrykksform, likevel er det ikke vanskelig å ane at denne ikke befatter seg med jordiske ubetydeligheter. Straks vi begynner å tenke i disse baner vil kanskje nye erkjennelser gjøre seg gjeldende, erkjennelser som hver enkelt altså må ta konsekvensene av selv, og ”gå ut i ørkenen og la Gud tale til vår sjel”.

Cellisten her er Paul Tortelier. Dette er det eneste opptaket jeg fant på veven som kunne deles, og som samtidig yter full rettferdighet til Bach og stykkets bakenforliggende aspirasjoner: assosiasjon til en enhetlig strøm av uendelige øyeblikk, uten begynnelse eller en definitiv slutt. Eneste ankepunktet er tempoet som virker noe oppjaget til tider, men som en helhet fungerer det.
Preludiumet i sitt fulle lengde kommer på slutten av videoen.


Dixi et animam meam liberavi

Menneskeofringer blant vikingene?

En, i utgangspunktet, spekulativ og sensasjonspreget arkeologisk og historisk tilnærming, men vel verdt å se nærmere på hvis intensjonen er et genuint ønske om å utvide vår kunnskap om perioden og dets religiøse og sosio-/kulturelle uttrykk. Fullstendig utenkelig er dette ikke; vikingenes kosmologi var nært knyttet opp mot det re-generative ved mennesket og verden, tiden var syklisk, ikke lineær. Det re-generative er særdeles utpreget i det kosmogeniske ved den norrøne forestillingen: verden oppsto ved drapet og oppstykkingen av kroppen til jotnen Ymir. Dette re-generative aspektet, med gjenskapelsen av verdens opprinnelse, er dermed noe som er tenkelig med hensyn til vikingene og teorien om eventuelle menneskeofringer.

"OFRING AV MENNESKER har pågått i en rekke kulturer opp gjennom historien, og det finnes flere skriftlige kilder som hevder at også vikingene drev med dette, selv om det nok var sjelden. De ofret antakelig heller dyr.

- Jeg vil ikke avise dette, men hele tiden skal ting tolkes. Det er et vanskelig spørsmål. Vi har for eksempel kirkemannen Adam fra Bremen som forteller om de forferdelige menneskeofringene i hedendommen. Nyere syn på dette er at det ikke
var noen generell menneskeofring i vikingtiden. Men det var et veldig brutalt og voldelig samfunn og folk ble drept. I krisetider kan en liten samfunnsorganisasjon gripe til ganske ekstreme midler, sier religionshistorieprofessor Gro Steinsland til Dagbladet.no. Hun har skrevet boken Norrøn religion, myter, riter, samfunn.

Den nevnte Adam von Bremen var en tysk kronikør som på 1000-tallet skrev at vikingene ofret mennesker til Odin i et tempel i Uppsalla. Handlingen beskrives også i Gesta Danorum og blant annet Ynglingesagaen.

- Ynglingesagaen, for eksempel, ble skrevet da folk hadde vært kristne i 200 år. Hedendommen var tilbakelatt, og man hadde fått "den kristne sannheten", sier Steinsland.

- Arkeologene har hatt litt vanskelig for å tro at dette med menneskeofring kan ha vært annet enn kristenpropaganda for å vise de mørke sidene ved hedendommen. Menneskeoffer kjenner man generelt fra den tidligere del av jernalder, men det er nytt at vi kan se at det går så langt frem i tid. Resultatene fra de siste 10 - 15 års utgravinger begynner å bekrefte ting som står i middelalderkildene, sier Lars Jørgensen.

Den arabiske forfatteren Ahmad ibn Fadlan skrev i 921 om norrøne krigere som av og til ble begravet med slavekvinner, og hensiktet skal ha vært at krigerne skulle få med seg koner til Valhall."

Dagbladet