"Today, civilized society, the great majority of which has no faith, is entirely positivist in outlook, but even the positivists fail to notice the absurdity of the Marxist thesis that the Universe existst for ever while the earth is merely fortuitous. Contemporary man is unable to hope for the unexpected, for anomalous events that don`t correspond with 'normal' logic; still less is he prepared to allow even the thought of unprogrammed phenomena, let along believe in their supernatural significance. The spiritual emptiness that results should be enough to give him pause for thought. First, however, he has to understand that his life`s path is not measured by a human yardstick but lies in the hands of the Creator, on whose will he must rely."

- Andrey Tarkovsky

Apropos mokkamenn, møkkamenn og deres kvinnelige entourager

Apropos høstens og vinterens merkverdige skue vedrørende tilsynelatende velmenende, men dog fullstendig verdiløse, innlegg til debatten rundt landets overfallsvoldtekter, fikk man et innslag som av og i seg selv oppsummerer essensen i problematikken. Rent de facto peker den nese til den, om det gjelder gjerningsmennenes etnisitet eller kvinners ansvar i den moderne verden. Den vil dermed også lett kunne kategoriseres under akronymet STIHIE (”So This Is How It Ends”) som AlternativeRight lanserte, og som jeg før har vist lokale eksempler av.

"Jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne å fortelle om gårsdagens The Game konsert som var på Kick her i Kristiansand. For det første begynte showet når det egentlig skulle sluttet, han var altså fire timer for sein. Selv ble jeg så forbanna og provosert at jeg valgte å gå før selve konserten startet. Hvorfor kan du lese under. Det jeg så er seriøst noe av det sykeste og med nedverdigende jeg har sett i hele mitt liv.

Det er jo ingen tvil om at rappere er glade i damer, men det er snakk om å ikke dra opp lett påvirkelige jenter på scenen og behandle de som horer. Ei mørk brunette ble dratt opp på scenen og det var ganske tydelig at jenta var veldig full – og åpenlyst var villig til å strekke seg langt. Første gangen dro de opp kjolen på henne, og hylte «pop that pussy» – mens jenta gjorde det de ba om og litt til. Jeg stod seriøst å måpte.

Etterpå var jeg så i sjokk at jeg hadde seriøst frysninger. Kall meg gjerne gammeldags, men jeg gikk hjem. Etter hva jeg fikk høre ble konserten enda villere etter jeg hadde gått. Da ble jenta tatt opp på scenen igjen, og halvveis fingret av The Game sine artister. De slikket henne på puppene, dro av henne strømpebuksa, tok henne på og flashet you know what til hele publikum."

http://www.kristinaandersen.no/?p=11855

 

Postscriptum: det er en rekke blogger som omtaler denne konserten, både før og etter den gikk av stabelen, og påfallende nok er tilnærmet alle skrevet av unge, tilsynelatende ressurssterke kvinner som selv var en del av publikum (en representant for disse uttaler i forkant at aldersgrensen for inntreden til konserten "heldigivis var senket fra 18 til 16 år" slik at de yngre segmentene av befolkningen kunne få den med seg).

Brysomme forfedre

- Funnet er helt unikt i norsk sammenheng, det første som noen gang er gjort på våre breddegrader, sier Preben Rønne ved Vitenskapsmuseet/NTNU i Trondheim, som ledet utgravningene.

Ofret dyreblod

Gudehovet kan ha blitt anlagt en gang rundt eller etter år 400 e.Kr. og således vært i bruk i mange hundre år frem til menneskene utvandret for å unngå kristendommens tvangstrøye. Det besto av et steinsatt "ofringsalter", dessuten sporene etter en stavbygning som trolig har huset gudebilder i form av stokker med utskårne ansikter til Tor, Odin, Frøy og Frøya. Også avdøde slektninger av høy rang ble avbildet på denne måten og dyrket. Rett ved avdekket arkeologene også en prosesjonsvei.


Takket være jordlaget var gudehovet svært velbevart. Selve "alteret" hvor man tilba gudene og bl.a. ofret dyreblod, besto av en sirkelrund steinsetting rundt 15 meter i diameter og nesten en meter høy. Stavbygningen få meter unna var rektangulær, 5,3 x 4,5 meter i grunnplan og reist med 12 stolper som hver hadde et kraftig steinfundament. Den kan ha vært høy og var helt klart ut fra funnene ikke brukt som bolig. Bl.a. hadde det intet ildsted. Inni huset fant man spor etter fire stolper som kan være spor etter et høysete hvor gudebildene sto mellom seremoniene. Prosesjonsveien vest for hovet med kurs rett mot stavbygningen, var markert med to parallelle rekker av store stein, den lengste rekken minst 25 meter lang.


- Under ofringsalteret fant vi en branngrav som faktisk lå direkte opp på det forhistoriske pløyelaget. Trekullet fra denne graven er nå datert til 500–400 før Kristus. Således kan stedet ha vært ansett som hellig eller i det minste hatt en spesiell status lenge før steinalteret ble bygget. I det forhistoriske pløyelaget under branngraven kunne vi tydelig se spor etter pløying med ard, plogens forløper, opplyser Rønne.


Nå skal Ranheims unike helligdom fjernes for alltid for å gi plass til boliger. Det er ikke alle enig i.


- Anlegget vil kunne bli en flott turistattraksjon hvis det samtidig blir opplyst om hva som har skjedd på stedet. Det er unikt i Norge, sier sivilingeniør Arvid Ystad som på privat initiativ har henvendt seg både til Riksantikvaren og Fortidsminneforeningen for å få anlegget fredet.


- Plasseringen av boligene kunne enkelt ha vært tilpasset dette unike kulturminnet, helt uten at man hadde mistet boligmasse. Det kunne ha blitt en attraksjon for de nye beboerne og fortelle dem mye om historien på stedet for over 1000 år siden. Dessverre er boligbyggingen nå i gang, sier Rønne.

Link

Utbyggerselskapet



Varg Vikernes "Sorcery And Religion In Ancient Scandinavia"

Da jeg først hørte om Varg Vikernes` seneste litterære utfoldelse ventet jeg meg en bred og nærmest ensyklopedisk fremstilling av en før-kristen forestillingsverden, med belysning av mindre kjente aspekter som magiutøvelse etc. Vikernes` forrige bok, Germansk mytologi og verdensanskuelse, ville jeg nå gjettet på var en komprimert versjon av det som skulle komme. Dette viste seg fort å være feil, forfatteren har faktisk gått andre veien. Sorcery and Religion in Ancient Scandinavia er snever i tematikk og relativt kort, innholdet derimot er utfordrende nok, med lite belyste aspekter og alternative tilnærminger til mytologien. Den unngår også de mer spekulative, og kanskje intensjonelt provoserende, temaene som den forrige tendenderte til med bakgrunn mer i ideologi enn genuin kunnskapssøken.
Dette er ikke en introduksjon til saksmaterien, dette er en bok for de som kjenner de sentrale temaene, leitmotifene og karakterene i Edda-litteraturen, og som samtidig har en generell kjennskap til allegoriske fremstilinger, symbolbruk i mytologien og som anerkjenner det som ligger bak det umiddelbare i en tekst. Kanskje, men bare kanskje, er denne publiseringen utelukkende for spesielt interesserte.

Noe spesielt, for akademikere og andre fagpuritanere i det minste, er fraværet av kildehenvisninger, noe Vikernes selv forklarer slik: “Academics tend to disregard every book written without references to specific sources. This book is probably such a book, but I have to defend it by saying that I cannot list sources when the ideas are my own, the interpretations my own and the conclusions my own.” Vi vet dermed forutsetningene for det som kommer og vi vurderer det ut I fra dette. Selv med dette forbeholdet hadde jeg satt pris på en mer utfyllende forklaring av enkelte påstander, det hadde for eksempel vært interessant og visst hvordan forfatteren kommer frem til vurderinger som det følgende:

”The oak was the tree that was most often struck by lightning, and because of this it was regarded by the sorcerer as the most sacred tree in the forest. More than any other tree the oak possessed the solar powers.”

Eikens symbolske betydning er ubestridt, men hvorfor, og mer spesifikt, at dette skulle ha med en statistisk større frekvens av lynnedslag i eiketrær er i det minste uklart for de fleste av oss vil jeg tro. En annen innsigelse er det tilsynelatende forventede krav til leseren ved enkelte anledninger om å være inneforstått med tekstens implisitte informasjon:

“My hypotheses in this book are based on the claim that all the tribes of Ancient Europe originally had the same religion, whether they lived in Europe or had emigrated to North-Africa or different parts of Asia. Even though the deities, myths and traditions discussed in this book generally speaking are Scandinavian, it does not mean they are only Scandinavian. I am describing common Ancient beliefs.”

Det er uklart hvilken tidsperiode Vikernes her henviser til og dermed vanskelig å anslå hva som egentlig er hypotesen. Er det en Thule-teori med et felles-europeisk Urheimat tidsangitt til pre-historisk tid? Er det indo-europeisk folkevandring to-tre årtusener før vår egen tidsregning? Vikernes har en tendens til å fremstå som om han forutsetter at slik viten allerede er etablert hos leseren. Likevel, med disse små kritikkpunktene, er det en interessant tilnærming til et område av historien og mytologien som Varg Vikernes her har tatt for seg. Hva omhandler så boken?


Vikernes begynner med Steinalderen og tar oss med i en kronologisk fremstilling av menneskets kosmologi og utvikling av magiutøvelse og religion. I korte trekk: i begynnelsen av perioden opererer mennesket med et animistisk utsyn: kreftene i naturen var en effekt av ånder (”spirits”), steinaldermannen måtte imitere åndene for å få ønsket resultat, og dermed oppsto magikeren. Disse skjønte etter hvert at åndene ikke kunne styres ved hjelp av besvergelser, resultatene uteble ofte, løsningen ble å nå frem til de ved hjelp av bønn. Magikeren ble dermed prest, og åndene ble antromorfisert og fikk navn. Det magiske aspektet forsvant imidlertid ikke og det var ikke unaturlig at den religiøse mannen derfor tok rollen som guddom. Han gikk fra en magiker-konge til en gude-konge. En av de sentrale temaene i boken er hvordan disse kongene og dronningene, i tillegg til prinsessene og prinsene, fikk sin funksjon og posisjon.

Videre omhandles kalenderoppbygningen, hvor Vikernes tar for seg den skandinaviske bronsealderskalenderen som besto av 13 måneder, og hver måned hadde 28 dager. Etymologien for de enkelte dagene og månedene er forklart. De syv dagene er de til da kjente himmellegemene: Sol, Måne, Mars, Merkur, Jupiter, Venus og Saturn. Månedene besto av fire uker noe som samsvarte med månefasene. Navnene på månedene ble bestemt ut i fra guddommene eller de før nevnte åndene som ble tilbedt denne aktuelle måneden.

Runene er også behandlet og det er det eldste runesystemet (24) som Vikernes bruker som utgangspunkt. Dette knytter han opp mot stanzaer i Voluspå, i det som utgjør bokens mest omfattende del og dermed hovedfokus. Før stanzaene og de respektive runene blir gjennomgått får vi imidlertid et kapittel som gir en bredere bakgrunn for denne koblingen.

For i kapittelet The Mysteries utlegger Vikernes årets gang i henhold til bronsealderens kalender, og knytter høytider, festivaler og ritualer til mytologien og dermed også det verdslige: menneskenes avhengighet av naturen og de utfordringene/mulighetene hver sesong representerer. Begge disse aspektene kommer sammen i det Vikernes vier størst oppmerksomhet: Voluspå og hvordan vi forstår denne. For Vikernes omhandler ikke dette kosmogeni eller eskatologi per se, altså en skapelses- og undergangsforestilling, men snarere årets gang med skiftende sesonger med det mytologiske materialet som beskrivelse av dette. Sentralt i Voluspå, og dermed Vikernes` fremstilling, er Balders død (vinteren og mørkets inntreden/Vintersolverv) og forsøkene på å gjenopprette Solen (Balder) og lysets kraft. Dette innebar en rekke handlinger som gjenskapte mytologien. Sentralt er den sykliske/sirkulære oppfatningen av tid, i motsetning til den lineære.


Selv med fravær av kildehenvisninger kan vi i det minste sammenstille materialet med en historiker som John Stanley Martin. Martin henviser (Ragnarok; An investigation into Ols Norse Concepts of the Fate of the Gods) til Theodor Gaster, og stiller seg bak vedkommende i det han sier om myter, ritualer og samfunnet: ”Theodor Gaster has coined the word topocosm to describe the complex ideas around the attitude of a tribal group that sees itself as instrumental in the maintenance of vigour in man, beast, and nature. Life is not conceived as a linear progression but as a series of leases which have to be renewed regularly. These leases are closely related to the seasonal changes, and they are effected by concerted communal activity.” Han skriver et annet sted i sin bok: “On the one hand the complex of myth and ritual, centred on common beliefs, traditions and memories, incarnates the collective ideal of the primitive community and, when periodically performed, regenerates the group. On the other hand the primitive community sees itself as playing a significant role in maintaining and restoring the vigourous forces of life in the external world by periodically performed rituals. This life-force is belived to be given for a limited period of time. Man, then, sees himself as an essential agent in the sustaining of the created order. For this purpose he enacts regularly a programme of seasonal rituals, examples of which can be found from Norway to New Zealand.” Som vi ser sammenfaller dette I stor grad med Vikernes` sin tolkning av basisen for mytene og ritualene som utøves. Således diskuterer han ikke i et vakuum selv om tolkningene uansett skulle være originale. Skepsisen til det akademiske miljøet kan nok derfor modereres, selv om enkeltdetaljer ved tolkningen som Vikernes bestrider har fått en dogmatisk aura.


Det er en rød tråd gjennom dette tilsynelatende løst sammensatte materialet av mytologi, historisk monarkisk utvelgelse, naturforståelse, sesongtilpasning og kosmologi: alt dør, men gjennom anstrengelser og gjenskaping av mytene vil man igjen kunne opprette Livet; våren vil komme med solen og nytt liv spirer. Denne boken kan også tematisk sees i sammenheng med Varg Vikernes` siste (instrumentale) musikalske utgivelser, og spesielt den nest siste: Belus (2010). Her er det nettopp parallelløpet mellom det hellige og profane som utfolder seg: Belus/Balders død (vinterens inntreden) – legges i gravhaugen – Heimdals nedstigning for å bringe Balder (Solen) tilbake – mørkets og vinterens krefter jages og drepes – Eikeånden (Balder) kan bli satt fri:

Solen har fått sin kraft tilbake.

Eikeaanden er foedt paany.

Solen har faatt sin makt tilbake.

Sommeren har kommet.

(Morgenroede – Burzum, Belus)

Er det noe jeg personlig savner så er det en hypotese og diskusjon rundt tripartite konstellasjonen Asgard – Midgard – Hel, med et sideblikk til Yggdrasil (Heimdal) i samme henseende (himmel – jord – substratum, krone – stamme - røtter), som boken i en liten passasje indirekte berører. Dette ville nok imidlertid heller virket malplassert med hensyn til bokens øvrige tematikk, snarere enn utfyllende, siden fokuset i utgangspunktet er så pass snevert.


Bestill boken her

Radix

Paul Fenniak - Early Morning

“In the morning, of course, one would amuse oneself and one's faith would seem to be lost again; and in fact I've noticed that faith always seems to be less in the daytime.”

-  Kapiton Maximitch i De Besatte av Fjodor Dostojevskij.

Ars Moriende