William Seward Burroughs II (1914 - 1997)Hvis en skulle forestille seg en herionavhengig ville man være tilgitt om man ikke umiddelbart knyttet dette opp mot noen form for seriøs litteratur eller filosofisk tenkning, spesielt idag når alle kjendiser og “artister” ser ut til å legges inn til avrusing etter litt røyking av tvilsom tobakk eller inntak av en halvliter øl. Burroughs derimot så ut til å unngå å bli mer kjent for sin rusavhengighet enn sitt litterære arbeide, noe som er vel fortjent. Til tross for karaktertrekk som mange ville ha vurdert som usmakelige etterlot Burroughs seg noen fantastiske litterære verker som rev bort den glatte fasaden som lå over det moderne samfunnet, og fremstilte det som det virkelig var.
INTRODUKSJON
William S. Burrough (II) ble født I St. Louis, Missouri I 1914, sønnesønn av William S. Burroughs I, oppfinneren av “the Adding Machine.” (Les. en type regnemaskin, tidlig kalkulator) Overraskende nok kanskje var Burroughs` barndom ikke preget av noe utenom det ordinære. I sin introduksjon til Junky (hans første litterære verk, semi-autobiografisk), tenker Burroughs tilbake på en oppvekst som mest trolig er veldig lik mange tusen andre: hverken briljant eller undermåls på skolen, og en aversjon mot matte og gym. Han husker imidlertid å ha hatt mareritt som barn og å ha overhørt voksne som snakket om hvordan det å røyke opium forårsaker behagelige drømmer. Slik bestemte han seg: “Når jeg blir voksen skal jeg røyke opium.”
Etter uteksaminasjonen fra Harvard levde Burroughs av understøttelse fra foreldrene. Han reiste til Europa, studerte en kort tid medisin I Wien, og giftet seg med en jødisk kvinne slik at hun kunne få innreise til USA (de skulle selvsagt skilles senere). Burroughs returnerte imidlertid til hjemlandet ettersom han ikke hadde noe interesse av å jobbe. Etter å ha ha blitt kategorisert som stridsudyktig av militæret forsøkte Burroughs seg på flere obskure jobber, før han endte opp I New York, og det var hendelser basert på dette som var grunnlaget for innholdet I Junky. Det var også I New York som fundamentet for “Beat-bevegelsen” ble lagt, og hvor han møtte sin kone Joan Adams som han senere skjøt I alkoholrus mens de lekte William Tell. Burroughs erkjente senere at “jeg er tvunget til den avskyelige konklusjonen at jeg ville aldri ha begynt å skrive hvis det ikke var for Joans død.” Senere ville Burroughs igjen forlate USA for å leve flere steder I Europa, Tanger og Mexico. Han returnerte etterhvert hjem, først til New York, og senere Lawrence, Kansas, hvor han døde av hjertekomplikasjoner I 1997.
BEAT-GENERASJONEN
“Beat-generasjonen” var en amerikansk, litterær bevegelse på 1950/-60-tallet som var preget av navn som Kerouac og Ginsberg. Det var ingen felles “stil” som bandt de sammen, noen skrev historier, andre dikt, og skrivestilen varierte fra skriv-som-man-snakker, stakkato setninger til spontan prosa og “cut-up” (som vi kommer tilbake til). Hvis man ser på den fra en noe mindre kynisk vinkel (å observere den fra et etterpå-klokskapens ståsted forutsetter et kynisk perspektiv) skulle Beat-bevegelsen oppnå det hippiene prøvde på det påfølgende ti-året. Kjente fjes innen bevegelsen (uavhengig av deres politiske ståsted) distanserte seg fra de allment aksepterte ideene på den tiden. Istedet fokuserte de på frihet, ikke en frihet til å eie hvor mange biler man ville eller til å tjene mest mulig penger, men en mer fundamental, menneske-orientert frihet (en type som appellerer til de fleste mennesker uten den vonde ettersmaken av “politisk frihet”). Med andre ord, en frihet som kommer innenfra, ikke som er gitt av eksterne politiske instanser. Slike friheter er blant annet representert I Kerouacs fritt omreisende, innadskuende “galninger”, eller Burroughs` lovbrytende, jobbskye hovedperson Lee.
Mens de fleste litterærvitere vil klassifisere Burroughs som en del av denne bevegelsen, er det kanskje en noe forfeilet slutning. Som Hunter S. Thompsom en gang kommenterte om seg selv “jeg var for ung til å være en Beatnik, og for gammel til å være en hippie.” Uansett Burroughs alder sammenlignet med de andre “beatnikene”, det som er avgjørende er ulikheten I ideologier mellom resten av gruppen og Burroughs. Dette kan godt være hvor Beat-bevegelsen feilet; en mangel på en sammenbindende ideologi utover det mest basiske. De som var involvert I Beat-generasjonen klarte derimot det de fleste andre mot-kulturelle bevegelser klarte, nemlig å ta et skritt tilbake og si: “Herre Gud, jeg tror vi slo inn på feil kurs et sted.” Å identifisere problemet er imidlertid ikke nok. Den avgjørende oppgaven er å identifisere årsakene og ikke symptomene på disse selvsamme årsakene. Beat-bevegelsen klarte å identifiserte bare symptomene: det er galt å invadere et fremmed land for ingen åpenbar grunn; det er galt å utnytte mennesker for selv å tjene mer penger og så videre – alt som ikke er veldig “høyre” I det moderne samfunnet.
Ginsberg ser ut til å ha vært fornøyd med å forbli på venstresiden av gjerdet. Samtidig som han ikke tok fullstendig feil, gjorde han ikke mye utover å kalle den amerikanske regjeringen ved ulike nedsettende betegnelser og foreslå problemløsninger gjennom å holde hender, med håp om at alt kom til å ordne seg; samme type mennesker som blant andre Lennon ville inngå I – en type som Burroughs ville ha spydd av når sant skal sies. I On The Road av Kerouac kan vi lese om en noe dypere mening under øyeblikkets forgjengelighet i jakten på et “kick”, antakelig fremhvet ved Dean Moriartys søken etter “Det”. Kerouac, en katolikk, hevdet at hans karakterers søken I On The Road var innadrettet og religiøs, noe som er plausibelt. Når alt kom til alt derimot kokte Beat-bevegelsens filosofi ned til å gjelde helt enkelt “la meg være I fred.”
Burroughs derimot, hadde en mer moden filosofi. Det kan ha hatt sammenheng med hans alder, men ingen ser ut til å ville etterfølge Burroughs, istedet forble de ved sine gamle ideer, lot seg lure av New Age spiritualisme eller døde I ung alder. I Kerouacs On The Road er det bemerket hvordan alle sitter, I New Orleans, ved føttene til Old Bull Lee (et pseudonym for Burroughs brukt I boken) som om han var en lærer. Kerouac forteller oss om en mann som har et ønske om å bygge et bord, et gjerde og en hylle “som vil vare I tusen år.” Kanskje er dette ved første øyekast bare en bemerkning for å fremheve Burroughs eiendommelige karakter, leser man imidlertid dypere er det et vindu til en livsfilosofi.
THE JOHNSON FAMILY
“To say someone is a Johnson means he keeps his word and honors his obligations. He's a good man to do business with and a good man to have on your team. He is not a malicious, snooping, interfering self-righteous trouble-making person . . . . A Johnson minds his own business. But he will help when help is needed. He doesn't stand by while someone is drowning or trapped in a wrecked car.” ---William S. Burroughs, The Adding Machine
Mens flere har tolket dette som en form for erke-libertarianisme, pro-individualisme filosofi, må jeg si meg uenig. Burroughs kan muligens ha funnet tilfredsstillelse I sin egen individuelle identitet, men jeg vil ikke kalle ham en individualist. Å foreslå noe slikt ville implisere at Burroughs trodde på modernitet, demokrati og ideen om at hvert individ er istand til å ta fornuftige valg. Bare ved en rask titt på noe av det han har skrevet eller sagt er nok til å fastslå at dette er langt fra virkeligheten.
Det Burroughs innså var den paranoiaen og feigheten som var så fremtredende ved det moderne samfunnet. Så til de grader at vi er oppmuntret til å spionere på våre naboer for å se om de begår noen minimale forseelser, som å jobbe for svarte penger eller røyke ”jazztobakk”, for så å løpe til de relevante myndighetene når vi tror slikt har forekommet. Slikt handlingsmønster appellerer til en spesiell mennesketype I vårt samfunn. De tror de er helter ved å fjerne slike onde fiender av fellesskapet; fryktelige trusler som mener at regjeringen ikke har retten til å ta deres penger eller regulere bruken av naturlig voksende substanser som er mindre farlige enn lovlige medisiner. Disse menneskene er imidlertid ikke heroiske overhodet, når det kommer til virkelig handling: hvis det foreksempel foregår et innbrudd I huset til den skattesnyltende, potrøykende naboen, er de de siste til å sette en kule mellom øynene på tyven eller i det minste å legge ham I bakken til politiet kommer. Det ville utsette dem for fare, og de kan ikke skjønne behovet for å ofre seg I et forsøk på å hindre at byen blir overtatt av kriminelle.
En "Johnson" kan bedre beskrives som et ordinært skikkelig menneske, kanskje som dine foreldre, dine venner eller partner. I sin ambivalens for absolutter som “individualisme” eller “kollektivisme” er de opptatt av det seriøse og ikke-seriøse. De innser at en person har rett til å definere sitt eget liv uten ekstern inngripen, men det å se saker utelukkende fra den individuelles sfære er kollektivt selvmord.
Verden opererer ut ifra symboler, ikke virkelighet. Vi lever I en merkelig tidsalder hvor politiet er bedømt ut ifra tall, ikke virkelige resultater. Det er egentlig ikke politiets skyld, men arrestasjonene av 100 relativt harmløse narkotikamisbrukere er vurdert som bedre enn arrestasjonen av en morder/barneovergriper/voldtekstforbryter. Ikke på et moralsk nivå, men på et statistisk (symbolsk) nivå. En "Johnson", ulikt befolkningen forøvrig, er kapabel til å skille symboler fra realiteten og er ikke opptatt med den falske versjonen av virkelighet som blir oss presentert av myndighetene og deres byråkrater.
JUNKY
Dette var Burroughs første publiserte verk, og hadde opprinnelig et tilleggshefte med vitnemål fra en narkotikaetterforsker. På overflaten kan det se ut som “bare” nok en beskrivelse av heroinavhengighet, jeg sier “bare”, men en slik dokumentasjon kan vise seg å være mer nyttig for “profesjonelle” å ta råd fra istedet for en sneversynt person som mener at det å ta en øl etter jobb kan klassifiseres som alkoholisme. Uansett, innholdet I Junky er mye mer enn en beskrivelse av heroinavhengighet.
Man kan sammenligne Junky med for eksempel Sartres Nausea, en historie om noen som sliter med å tilpasse seg verden og finne mening. Der hovedkarakterenes fokus I Nausea er en historisk bok og en kvinne, er hovepersonen I Junky I all hovedsak opptatt av heroin og kriminalitet.
“The question, of course, could be asked: Why did you ever try narcotics? Why did you continue using it long enough to become an addict? You become a narcotics addict because you do not have strong motivations in any other direction. Junk wins by default.”
Dette sitatet tidlig I boken gir en indikasjon på den Moderne Sykdommen.. sagt rett frem: å be verden om å dra til helvete er en løsning. Alternativet til den livsstilen som blir beskrevet I boken er skole-jobb-kjæreste-kone-TV-unger-forstadshus scenariet (ikke nødvendigvis I den rekkefølgen). Selv om det kanskje er mer akseptert enn et liv med kriminalitet og avhengighet er det ikke så ulikt. Det var en gang normen, nå mer som unntaket, at lysten til å stifte en familie kom fra et trygt fundament skapt sammen med en du ville dele livet med. Nå ser det mer ut til at mennesker tilfeldigvis og I forbifarten får barn med personer de ikke elsker, men som de knullet for å ta bort noe av kjedsomheten I sine liv.
Burroughs fant aldri ut hva han ville jobbe med (som beskrevet gjennom fortelleren I Junky) og trengte heller ikke å jobbe takket være understøttelsen fra sine foreldre. Han tar tilsynelatende sjanser på å miste denne friheten; full og snublende på undergrunnstogene, salg og misbruk av heroin osv. Nesten som om fengsel er å foretrekke til fordel for ikke-eksistensen I et liv uten erfaring, bare jobb og andre distraksjoner.Mens andre romaner bruker “cut-up” – teknikken, er Junky skrevet mer rett frem som en ordinær fortelling, med bruk av korte setninger som går rett til poenget, lignende eksempelvis Ernest Hemingway. I tillegg til å være kun en måte å skrive på ser vi et formål med en slik stil. Til tross for at karakterene gjør “spennende” ting er disse handlingene beskrevet enkelt og uten betydning, en indikasjon på et meningsløst liv, uten en dypere, rikere mening.
THE NAKED LUNCH
Enkelte grindcore-grupper( Les. aggressiv og fysisk musikkform ) har utfordret folks syn ved å hamre løs med en ekstremt og komisk parodi i sine låter. Naked Lunch gjør mye av et samme ved å nådeløst angripe de ideene som det moderne samfunnet har så kjært: demokrati, likhet og så videre. Men mer enn bare å være et underholdende aggressjonesutløp for folk som finner de politiske doktrinene kjedelige så dykker Naked Lunch dypere ned I problemene til det moderne samfunnet, istedet for bare å kritisere åpenbare symptomer.
Som I andre bøker er narkotika (spesielt heroin) et gjennomgangstema, men dets metafor er brakt lengre enn I tidligere romaner. Heroin er brukt som symbol på kontroll I Naked Lunch, ikke på den paranoide liberale forestillingen om at regjeringen dumper narkotika I byene for å kontrollere befolkningen. Burroughs strekker det lengre: myndighetene I de moderne samfunnene fungerer på samme måten som heroinbransjen (Burroughs fremhevet at han selv aldri hadde fått noe positivt ut av heroinavhengigheten, men hans erfaringer med narkotiske stoffer gav ham utrolig innsikt I samfunnets mekanismer, hevdet han selv).
The Dependency Pyramid
"The pyramid of junk, one level eating the level below (it is no accident that junk higher-ups are always fat and the addict in the street is always thin) right up to the top or tops as there are many junk pyramids feeding on peoples of the world and all built on the basic principles of monopoly."
Enkelte grindcore-grupper( Les. aggressiv og fysisk musikkform ) har utfordret folks syn ved å hamre løs med en ekstremt og komisk parodi i sine låter. Naked Lunch gjør mye av et samme ved å nådeløst angripe de ideene som det moderne samfunnet har så kjært: demokrati, likhet og så videre. Men mer enn bare å være et underholdende aggressjonesutløp for folk som finner de politiske doktrinene kjedelige så dykker Naked Lunch dypere ned I problemene til det moderne samfunnet, istedet for bare å kritisere åpenbare symptomer.
Som I andre bøker er narkotika (spesielt heroin) et gjennomgangstema, men dets metafor er brakt lengre enn I tidligere romaner. Heroin er brukt som symbol på kontroll I Naked Lunch, ikke på den paranoide liberale forestillingen om at regjeringen dumper narkotika I byene for å kontrollere befolkningen. Burroughs strekker det lengre: myndighetene I de moderne samfunnene fungerer på samme måten som heroinbransjen (Burroughs fremhevet at han selv aldri hadde fått noe positivt ut av heroinavhengigheten, men hans erfaringer med narkotiske stoffer gav ham utrolig innsikt I samfunnets mekanismer, hevdet han selv).
The Dependency Pyramid
"The pyramid of junk, one level eating the level below (it is no accident that junk higher-ups are always fat and the addict in the street is always thin) right up to the top or tops as there are many junk pyramids feeding on peoples of the world and all built on the basic principles of monopoly."
Høres det ut som arbeidsplassen din? Byen du lever i? Det er meningen. Mange mennesker fryser på ryggen av forestillingen om at folk selger heroin I deres byer mens de gråter for alle meneskene som har blitt ødelagt og brukt kun som et middel for profitt. Så går de til jobben for å få samme behandling. Forskjellen er at det å selge dataprogramvare er lovlig.
Burroughs refererer også til behov; myndighetene skaper alltid nye behov, om det er ubetydelige som større hus, raskere bil eller betydelige som beskyttelse mot Onde Terrorister eller et nytt dødelig virus. Resultatet er det samme; nemlig at kontrollen forsterkes.
Ved siden av bare narkotika er flere situasjoner og parodier fra den virkelige verden brukt for å sette fokus på den kontrollen som utøves I vår moderne verden.
The Talking Asshole
The Naked Lunch består av flere situasjoner og rutiner. Et segment I boken omhandler en mann som lærte opp rasshølet sitt til å prate, som et ledd I en stand-up-forestilling. På grunn av at dette innbrakte vedkommende en del penger tenkte ikke mannen så mye over sitt snakkende rasshøl, men med tid og stunder fikk han lære konsekvensene av sin ignoranse.
“After a while the ass started talking on its own. He would go in without anything prepared and his ass would ad-lib and toss the gags back at him every time. Then it developed sort of teeth-like little raspy in-curving hooks and started eating. He thought this was cute at first and built an act around it, but the asshole would eat its way through his pants and start talking on the street, shouting out it wanted equal rights. It would get drunk, too, and have crying jags nobody loved it and it wanted to be kissed same as any other mouth. Finally it talked all the time day and night, you could hear him for blocks screaming at it to shut up, and beating it with his fist, and sticking candles up it, but nothing did any good and the asshole said to him: 'It's you who will shut up in the end. Not me. Because we don't need you around here any more. I can talk and eat and shit.'”
Mange parasitter lever blant oss idag I samfunnet, og de fleste mennesker synes synd på disse og vil hjelpe. De ønsker mer styring over samfunnet til de marginaliserte fremmede, de ønsker tilbakestående til å bli involverte I MENSA, fødte fysisk utviklingshemmede til å trene sprintere etc. De gjør ikke dette fordi de virkelig tror at disse menneskene var forutsett til å utføre disse oppgavene, men ble forhindret av en ond og urettferdig makt. De gjør det for å bedre selvfølelsen; til å begynne med er det ikke mer enn en form for veldedighet for å føle seg bedre og se bedre ut overfor andre.
Men, som det heter I ordspråket, veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Folk forventer at man en dag etter å ha hjulpet disse menneskene vil fuglene synge, solen vil skinne og en tilbaketsående vil gå ut I verden med et MENSA-skilt festet til jakken, alt oppnådd gjennom godt, gammeldags hardt arbeide. Det er imidlertid ikke realitetene. Et helt samfunn er holdt som gisler av disse parasittene som har fått lov til mer og mer og derfor forventer mer og mer. Det vi trodde var harmløst og trengte en hjelpende hånd vil styrte oss, og kun med tanke på seg selv ta mer og mer.
Det Snakkende Rasshølet er et symbol på retningsmangel i samfunnet. Fordi vi ikke lengre har noen mål, og dermed har stagnert, setter vi vår lit til veldedighet og konsentrerer oss om betydningsløse distraksjoner for å opprettholde fokuset og underholdningen uten at vi ser hvordan disse aspektene vokser og tar over våre liv – ikke av en ond vilje i seg selv, men gjennom vår egen misforståtte trang til ”gode gjerninger” som igjen er et produkt av mangel på en sunn kultur.
Naked Lunch ble tiltalt i rettsapparatet anklaget for obskønitet på 1960-tallet. Mens mange vil anta at dette var på grunnlag av referanser til sodomi og det generelt grafiske innholdet, kan det kanskje ha mer med det utfordrende angrepet denne hadde på myndighetenes og kirkens ideer.
“The end result of complete cellular representation is cancer. Democracy is cancerous, and bureaus are its cancer. A bureau takes root anywhere in the state, turns malignant like the Narcotic Bureau, and grows and grows, always reproducing more of its own kind, until it chokes the host if not controlled or excised. Bureaus cannot live without a host, being true parasitic organisms. (A cooperative on the other hand can live without the state. That is the road to follow. The building up of independent units to meet needs of the people who participate in the functioning of the unit. A bureau operates on opposite principle of inventing needs to justify its existence.) Bureaucracy is wrong as a cancer, a turning away from the human evolutionary direction of infinite potentials and differentiation and independent spontaneous action, to the complete parasitism of a virus.”
WILLIAM S. BURROUGHS - ET CORRUPT PERSPEKTIV
Som nevnt tidligere skal man kanskje ikke forvente store bedrifter fra en tilsynelatende degenerert heroinmisbruker, men til tross for et slikt ”image” er det ingen tvil om at Burroughs skrev fantastiske bøker med stor innsikt i det moderne samfunnets mislykkethet, noe som binder ham til personer som ellers ikke har noe med ham å gjøre.
Burroughs arbeid var langt forut sin tid. En av de tingene han introduserte til den litterære verden var den såkalte cut-up teknikken.
Burroughs beskrev cut-up-teknikken som en måte å forandre virkeligheten på. Ideen er å skive noe (eller finne en allerede skrevet side), skjære den opp og arrangere den på nytt slik at historien eller artikkelen forandres. Enkelte har avskrevet dette som søppel og hevdet at det er et klart tegn for mangel på kunstnerisk kvalitet. Disse menneskene er trolig de samme som så på cut-up-teknikken som en ordinær roman-teknikk. Det Burroughs forsøkte på var å gå utenom den lineære virkeligheten; han hevdet for eksempel at The Naked Lunch kunne ha sin begynnelse hvor som helst i teksten og likevel være fullt ut forståelig. Det er en refleksjon av realiteten i seg selv. Mens enkelte vil hevde at ”realiteten” er absolutt og ikke kan forandres, så er ikke dette sant. Hallusinogener ser ut til å vise at sansebasert realitet (som vi alle kan oppleve) kun er data som kan bli matet gjennom hvilken som helst fortolkningsmekanisme, her hjernen. Hjernen er ikke ufeilbarlig, så hvem kan hevde noen objektiv realitet basert kun på sine sanser og oppfatninger?
Burroughs refererer også til behov; myndighetene skaper alltid nye behov, om det er ubetydelige som større hus, raskere bil eller betydelige som beskyttelse mot Onde Terrorister eller et nytt dødelig virus. Resultatet er det samme; nemlig at kontrollen forsterkes.
Ved siden av bare narkotika er flere situasjoner og parodier fra den virkelige verden brukt for å sette fokus på den kontrollen som utøves I vår moderne verden.
The Talking Asshole
The Naked Lunch består av flere situasjoner og rutiner. Et segment I boken omhandler en mann som lærte opp rasshølet sitt til å prate, som et ledd I en stand-up-forestilling. På grunn av at dette innbrakte vedkommende en del penger tenkte ikke mannen så mye over sitt snakkende rasshøl, men med tid og stunder fikk han lære konsekvensene av sin ignoranse.
“After a while the ass started talking on its own. He would go in without anything prepared and his ass would ad-lib and toss the gags back at him every time. Then it developed sort of teeth-like little raspy in-curving hooks and started eating. He thought this was cute at first and built an act around it, but the asshole would eat its way through his pants and start talking on the street, shouting out it wanted equal rights. It would get drunk, too, and have crying jags nobody loved it and it wanted to be kissed same as any other mouth. Finally it talked all the time day and night, you could hear him for blocks screaming at it to shut up, and beating it with his fist, and sticking candles up it, but nothing did any good and the asshole said to him: 'It's you who will shut up in the end. Not me. Because we don't need you around here any more. I can talk and eat and shit.'”
Mange parasitter lever blant oss idag I samfunnet, og de fleste mennesker synes synd på disse og vil hjelpe. De ønsker mer styring over samfunnet til de marginaliserte fremmede, de ønsker tilbakestående til å bli involverte I MENSA, fødte fysisk utviklingshemmede til å trene sprintere etc. De gjør ikke dette fordi de virkelig tror at disse menneskene var forutsett til å utføre disse oppgavene, men ble forhindret av en ond og urettferdig makt. De gjør det for å bedre selvfølelsen; til å begynne med er det ikke mer enn en form for veldedighet for å føle seg bedre og se bedre ut overfor andre.
Men, som det heter I ordspråket, veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Folk forventer at man en dag etter å ha hjulpet disse menneskene vil fuglene synge, solen vil skinne og en tilbaketsående vil gå ut I verden med et MENSA-skilt festet til jakken, alt oppnådd gjennom godt, gammeldags hardt arbeide. Det er imidlertid ikke realitetene. Et helt samfunn er holdt som gisler av disse parasittene som har fått lov til mer og mer og derfor forventer mer og mer. Det vi trodde var harmløst og trengte en hjelpende hånd vil styrte oss, og kun med tanke på seg selv ta mer og mer.
Det Snakkende Rasshølet er et symbol på retningsmangel i samfunnet. Fordi vi ikke lengre har noen mål, og dermed har stagnert, setter vi vår lit til veldedighet og konsentrerer oss om betydningsløse distraksjoner for å opprettholde fokuset og underholdningen uten at vi ser hvordan disse aspektene vokser og tar over våre liv – ikke av en ond vilje i seg selv, men gjennom vår egen misforståtte trang til ”gode gjerninger” som igjen er et produkt av mangel på en sunn kultur.
Naked Lunch ble tiltalt i rettsapparatet anklaget for obskønitet på 1960-tallet. Mens mange vil anta at dette var på grunnlag av referanser til sodomi og det generelt grafiske innholdet, kan det kanskje ha mer med det utfordrende angrepet denne hadde på myndighetenes og kirkens ideer.
“The end result of complete cellular representation is cancer. Democracy is cancerous, and bureaus are its cancer. A bureau takes root anywhere in the state, turns malignant like the Narcotic Bureau, and grows and grows, always reproducing more of its own kind, until it chokes the host if not controlled or excised. Bureaus cannot live without a host, being true parasitic organisms. (A cooperative on the other hand can live without the state. That is the road to follow. The building up of independent units to meet needs of the people who participate in the functioning of the unit. A bureau operates on opposite principle of inventing needs to justify its existence.) Bureaucracy is wrong as a cancer, a turning away from the human evolutionary direction of infinite potentials and differentiation and independent spontaneous action, to the complete parasitism of a virus.”
WILLIAM S. BURROUGHS - ET CORRUPT PERSPEKTIV
Som nevnt tidligere skal man kanskje ikke forvente store bedrifter fra en tilsynelatende degenerert heroinmisbruker, men til tross for et slikt ”image” er det ingen tvil om at Burroughs skrev fantastiske bøker med stor innsikt i det moderne samfunnets mislykkethet, noe som binder ham til personer som ellers ikke har noe med ham å gjøre.
Burroughs arbeid var langt forut sin tid. En av de tingene han introduserte til den litterære verden var den såkalte cut-up teknikken.
Burroughs beskrev cut-up-teknikken som en måte å forandre virkeligheten på. Ideen er å skive noe (eller finne en allerede skrevet side), skjære den opp og arrangere den på nytt slik at historien eller artikkelen forandres. Enkelte har avskrevet dette som søppel og hevdet at det er et klart tegn for mangel på kunstnerisk kvalitet. Disse menneskene er trolig de samme som så på cut-up-teknikken som en ordinær roman-teknikk. Det Burroughs forsøkte på var å gå utenom den lineære virkeligheten; han hevdet for eksempel at The Naked Lunch kunne ha sin begynnelse hvor som helst i teksten og likevel være fullt ut forståelig. Det er en refleksjon av realiteten i seg selv. Mens enkelte vil hevde at ”realiteten” er absolutt og ikke kan forandres, så er ikke dette sant. Hallusinogener ser ut til å vise at sansebasert realitet (som vi alle kan oppleve) kun er data som kan bli matet gjennom hvilken som helst fortolkningsmekanisme, her hjernen. Hjernen er ikke ufeilbarlig, så hvem kan hevde noen objektiv realitet basert kun på sine sanser og oppfatninger?
Det beste med verkene til Burroughs og det synet han forfektet i intervjuer er hans evne til å se gjennom svindelen som kalles modernitet. Mens hans samtidige i beat-bevegelsen ble lurt av snakk om revolusjon eller en mer komfortabel livsstil med tilbøyeligheter som var mindre stigmatiserende, så Burroughs dette som det brød-og-sirkuset som det var.
Burroughs hadde også suksess der mange andre “politiske aktivister” feilet. Han greide å differensiere mellom symptom og årsak. Mens enkelte angrep jødene, andre kapitalister, andre myndighetene, andre ”venstresiden” og andre ”høyresiden”; innså han derimot at:
“I feel there is some hideous new force loose in the world like a creeping sickness, spreading, blighting. Remoter parts of the world seem better now, because they are less touched by it. Control, bureaucracy, regimentation, these are merely symptoms of a deeper sickness that no political or economic program can touch. What is the sickness itself?”
Politikere av idag gir oss enkle svar: problemet er Kapitalisme/Nazister/Kommunister/Negrer/Terrorister/Amerika, og så videre. Denne enkle løsningstesen er allestedsnærværende i det moderne samfunnet. Det Burroughs innså var at individer eller ideer ikke var problemet, men at eksistensen av særskilte individ eller ideer innenfor kontekster var resultatet av feilene til de enkelte samfunnene. Problemet er i oss selv som en kollektiv enhet, ikke i symptomene som har oppstått på grunn av våre feiltrinn.
Skrevet av David Brooks, oversatt av Lighthouse Meru 2008.
Burroughs hadde også suksess der mange andre “politiske aktivister” feilet. Han greide å differensiere mellom symptom og årsak. Mens enkelte angrep jødene, andre kapitalister, andre myndighetene, andre ”venstresiden” og andre ”høyresiden”; innså han derimot at:
“I feel there is some hideous new force loose in the world like a creeping sickness, spreading, blighting. Remoter parts of the world seem better now, because they are less touched by it. Control, bureaucracy, regimentation, these are merely symptoms of a deeper sickness that no political or economic program can touch. What is the sickness itself?”
Politikere av idag gir oss enkle svar: problemet er Kapitalisme/Nazister/Kommunister/Negrer/Terrorister/Amerika, og så videre. Denne enkle løsningstesen er allestedsnærværende i det moderne samfunnet. Det Burroughs innså var at individer eller ideer ikke var problemet, men at eksistensen av særskilte individ eller ideer innenfor kontekster var resultatet av feilene til de enkelte samfunnene. Problemet er i oss selv som en kollektiv enhet, ikke i symptomene som har oppstått på grunn av våre feiltrinn.
Skrevet av David Brooks, oversatt av Lighthouse Meru 2008.
