Kontemplativ vs. deltakende; et motsetningsforhold?

Den esoteriske innsikten i Philosophia perennis viser til de felles, evige verdiene som uttrykkes i ulike religiøse og filosofiske retninger. Denne kunnskapen har imidlertid i stor grad vært begrenset til sine respektive disipliner, og sub-disipliner, hvor en komparativ tilnærming kanskje hadde vært mer fruktbart. Sikkert er det at erkjennelsen dermed ville vært lettere tilgjengelig. Nå er det ikke de evige verdiene med felles opphav som er temaet for min diskusjon per se, men snarere hvilket ansvar som hviler på de opplyste få, hvilken praktisk betydning skal dette ha for disse personlig og i sin relasjon til omverdenen? Her er det mulig for oss å innta en inter-disiplinær holdning ved å se på det hellige konseptet med Boddhisvata, og det filosofiske, tilsynelatende mer profane, gjenspeilt i Platons hulelignelse. Utgangspunktet er problemstillingen knyttet til Tradisjonalismens, og spesielt Evolas, noe tvetydige forhold til sivilisasjonens endelikt og hvordan tilhengere av den integrale tradisjonen skal forholde seg til denne, skal man stille seg passiv utad og heller foredle seg selv, eller fordrer kunnskapen vi har tilegnet oss en mer aktiv og deltakende rolle? Jeg vil med dette imidlertid ikke hevde at Platons idèlære eller de ulike erkjennelsesteoriene direkte eller indirekte er påvirket av konseptet om Boddhisatva, ontologiske betraktninger har vært et av menneskenes mest utbredte tankevirksomheter, uavhengig av tidsalder, geografi, sosial status, kjønn etc. Funderinger over tingenes realitet og om det eksisterer noe metafysisk, bak det sanselige vi opplever rundt oss, er noe allmengyldig og universelt. Det er imidlertid videre klart at akkurat som innen naturvitenskapene har man også i dette tilfellet utviklet en form for fagdialektikk hvor kunnskaper om studieobjektet utvikles gjennom en kontinuerlig påvirkning og integrering av idèer og tanker, bevisst eller ubevisst.



Den ontologisk filosofiske, representert ved Platon, og den religiøse, representert ved de hellige, buddhistiske Boddhisatvaene, og deres respektive erkjennelseslære, er altså diskusjonsgrunnlaget. Jeg forutsetter i det påfølgende at man er inneforstått med konseptene rundt Platons lære om idèverdenen og forholdet mellom det sanselige og det metafysiske, og termen ”Boddhisatva”. Et grovt riss av de to kan imidlertid være på sin plass for å ha hovedlinjene klare, muligens overvurderes kankje også kompleksiteten i materialet slik at det er lettere tilgjengelig enn hva det umiddelbart fremstår som.


Gjennom Platons idèlære og Boddhisatva-konseptet blir vi kjent med tingenes egentlige realitet, hvordan man oppnår denne innsikten og hva den personlige innsikten man har tilegnet seg skal ha som konsekvens for ens forhold til omverdenen. Begge gir eksplisitt uttrykk for at den erhvervede innsikten skal initiere den opplyste til aktivitet og deles med ”menneskeheten”. Måten denne innsikten oppnåes på er som følger: Platon skisserer gjennom en lignelse tilværelsen i en hule hvor en gruppe mennesker er født og oppvokst, lenket til berggrunnen med ryggen til åpningen. Sin oppfatning om tilværelsen har de dannet seg på grunnlag av skyggebilder på veggen. Disse bildene er skygger av figurer, reflektert av et brennende bål, bak ryggen og utenfor synsvidde for huleboerne. Dermed er ”realiteten” for disse egentlig bare kopier av kopier av virkeligheten. Hvis så en i hulen ble satt fri ville han først bli blendet av lyset fra åpningen, dernest oppleve en følelse av forvirring over å se opphavet til skyggene på veggen. Selv når han kom helt ut av hulen ville lyset sørge for at forvirringen vedvarte, det sterke lyset fra solen ville samtidig forårsake at vedkommende kun ville se speilbilder av virkeligheten, for eksempel i reflekterende overflater som vann etc., disse speilbildene ville imidlertid være bilder av realitetene og dermed mer ”sanne” enn skyggene i hulen. Til slutt ville øynene være tilstrekkelig tilpasset lyset og direkte blikk på solen mulig.


Det er ingen tvil om at Platon her gir et bilde på hvordan han oppfatter den konkrete menneskelige tilværelsen, et bilde som da indikerer at den reelle virkeligheten ikke er kjent av menneskene, kun gjengivelser av gjengivelser av det virkelige; ingenting som omgir oss er reelt. Denne læren kalles Idèlæren og henspeiler på at det er ideer som er det bestandige og virkelige, og som dermed gir de sanselige objektene sin form og essens. De sanselige objektene er derimot flyktige og gjenstand for misoppfatninger som følge av hjernens feilbarlighet; et sett togspor vil for eksempel se ut tilå gå sammen sett på avstand. Solen er da å forstå som et bilde på den mest fundamentale og ytterste idè (Platon kan med dette synes å hevde at det eksisterer en grunnleggende og overordnet idè bak de enkelte idèene igjen; idèen om idèene, en arkeidè. Dette er imidlertid på siden av hva jeg ønsker å diskutere her og ser dermed ingen grunn til å bidra med forvirrende digresjoner).


Så er spørsmålet: etter å ha tilegnet seg denne erkjennelsen, hvor går veien videre? Platon mente at veien gikk naturlig tilbake til hulen:


”- Then our job as lawgivers is to compel the best minds to attain what we have called the highest form of knowledge, and to ascend to the vision of the good as we have described, and when they have achieved this and see well enough, prevent them behaving as they are now allowed to.


-What do you mean by that?


-Remaining in the upper world, and refusing to return again to the prisoners in the cave below and share their labours and rewards, whether trivial or serious.


-But surely, he protested, that will not be fair. We shall be compelling them to live a poorer life than they might live.


-The object of our legislation, i reminded him again, is not the special welfare of any particular class in our society, but of the society as a whole; and it uses persuasion or compulsion to unite all citizens and make them share together the benefits which each individually can confer on the community; and its purpose in fostering this attitude is not to leave everyone to please himself, but to make each man a link in the unity of the whole.”



- The Republic



Her ser vi hvordan Platon knytter erkjennelsen opp mot en moralsk innsikt som gir grunnlag for moralsk og rettferdig styre av samfunnet, denne sammenkoblingen skal vi forbigå her, mer relevant er det at Platon mener denne innsikten er tilgjengelig for oss alle og ligger latent i hver enkelt:


”-But our argument indicates that the capacity for knowledge is innate in each man`s mind, and that the organ by which he learns is like an eye which cannot be turned from darkness to light unless the whole body is turned; in the same way the mind as a whole must be turned away from the world of change until its eye can bear to look straight at reality, and at the brightest of all realities which is what we call good.


-Yes


-Then turning around of the mind itself might be made a subject of professional skill, which would effect the conversion as easily and effective as possible. It would not be concerned to implant sight, but to ensure that someone who had it already was not either turned in the wrong direction or looking the wrong way.”


Den uttalte oppgaven er dermed klar, menneskene for øvrig skal ikke med makt slepes ut av ”hulen” (den sanselige, imaginære verden), men stimuleres for selv å reflektere seg frem til et personlig glimt av en ”verden utenfor”, glimt som vil virke selvforsterkende og umulig å stoppe når først satt i bevegelse: har man først hatt den radikale mentale opplevelsen av at ens tilværelse er basert på illusjoner og dårlige kopier av realitetene er det ingen vei tilbake.


”-You must therefore each descend in turn and live with your fellows in the cave and get used to seeing in the dark; once you get used to it you will see a thousand times better than they do and will distinguish the various shadows, and know what they are shadows of, because you have seen the truth about things admirable and just do good. And so our state and yours will be really awake, and not merely dreaming like most societies today, with their shadow battles and their struggles for political power, which they treat as some great prize.”



Bodhisattva


For de som er fullstendig ukjent med Buddhistisk lære vil jeg først trekke frem hva jeg anser som de mest relevante hovedtrekkene med hensyn til vår diskusjon. Veldig forenklet kan man si at Buddhismen er læren om å innse at livet er lidelse, hva grunnen til disse er og hvordan vi skal overkomme lidelsene.


Betegnelsen "Bodhisattva" er brukt både innen retningene Theravada og Mahayana i Buddhismen med den forskjellen at mens den førstnevnte med Bodhisattva refererer til en som er på vei til opplyst tilstand, er den innen Mahayana brukt for å betegne de som allerede har oppnådd en viss grad av oppvåkning. Innen Mahayana er det videre oppfordret til at man går inn på veien til Bodhisattva for så å avlegge de ulike løftene forbundet med dette, løfter hvor essensen er at man påtar seg å hjelpe de uinnvidde, dødelige av oss ut av Samsara (gjenfødelsen) og inn i Nirvana. Altså, man streber mot full oppvåkning, Buddha-tilstand, samtidig som denne avlegger løfte om å hjelpe menneskeheten inn på samme vei og dermed mot samme mål (løftene er en integrert og nødvendig del for en Boddhisatva på vei til å bli en Buddha). Det eksisterer for øvrig flere måter å utøve sin Bodhisattva-gjerning på med henhold til det å hjelpe de som virrer uvitende rundt om i Samsara: enten ved først å oppnå full oppvåkning og bli en Buddha for derpå å hjelpe andre med det samme. Eller, man streber mot Nirvana paralellt som man hjelper andre for øvrig med det samme. Det tredje alternativet innebærer å avstå fra å bli Buddha før alle jordbundne individer er frigjort.


Eksempler fra en Sutra, en nedtegnelse av Siddharta Gautamas (Buddha) muntlige lære:


”Apparent phenomena, all of them
Are fabrications of mind;
The innate nature of mind
Is separate from minds fabrications
Having seen this,
To be uninvolved with dualistic
Perception
Is the practice of a bodhisattva”

”When you happen on beautiful objects,
The practice of a bodhisattva
Is to forgo attachment by viewing them
As lovely but unreal as summer rainbows”

”Taking illusory appearances as real
Are exhausting, like going through
The death of one`s own child
In a dream –
Our many sufferings are like that.
Thus, to regard as fantasy
The unlovely happenings of life
Is the practice of a bodhisattva.”

Buddhismen (i hvert fall innen Mahayana) opererer med et dualistisk syn på tilværelsen lignende den platonske; den relative, jordbundne tilværelsen er kalt Samvriti Satya, mens den absolutte sannheten, realiteten, er kalt Paramartha Satya. Likevel er ikke dette noe fremtredende aspekt ved Buddhismen, det avgjørende er erkjennelsen av at livet er lidelse, dukkah. Disse lidelsene oppstår ved at mennesket begjærer og knytter seg til foranderlige, sanselige og flyktige ”ting”.


Komparativt sammendrag


Både Bodhisattva-begrepet og Platons idèlære har respektivt to sammenfallende funksjoner: a) å oppnå en personlig oppvåkning og ontologisk innsikt for derpå å formidle dette videre b) denne innsikten har en bakenforliggende, moralsk implikasjon: hos Platon er innsikten synonymt med det Gode, en innsikt som ”kvalifiserer” til en styrende funksjon i samfunnet. I buddhismen skal Bodhisattvaene fungere som gode eksempler med en Samsara-forløsende livsstil, altså en normativ funksjon gjennom eksempelets makt. Begge søker derfor det de definerer som det ”Gode”, dette ”Gode” oppnåes gjennom en erkjennelse av den illusoriske virkeligheten man inngår i, den sanselige verdens feilbarligheter.

For de med populærkulturelle tilbøyeligheter av oss er en mulig parallell å finne i filmen Matrix, med Neo, den desillusjonerte og fremmedgjorte papirflytteren som etter hvert, delvis gjennom personlig innsats og delvis ved veiledning utenifra, når erkjennelsen av at den fysiske verden er en illusjon; den tilsynelatende virkeligheten er opprettholdt av krefter som slavebinder menneskeheten for sin eget sadistiske formål. Etter å ha oppnådd den fullstendige innsikten om tingenes tilstand returnerer Neo til den sanselige verden for å føre kampen videre og redde menneskeheten. Det meste er sagt og skrevet om Matrix` religiøse og filosofiske referanser, hentydninger er gjort til de fleste religioner og de fleste filosofiske retninger som befatter seg med ontologiske spørsmål og eksistensielle problemstillinger tilknyttet individualitet og ”Jeg”-et. La det bare være en påminnelse om at dette er aspekter av den menneskelige tilværelse som aldri vil slutte å oppta oss, da det også er en del av det som definerer oss som menneske. Distraksjonene og vår stadig sterkere tilknytning til det sanselige gjør derimot at både evnen og ønsket om frigjøring svinner hen for en stadig større andel av befolkningen, det materielle binder oss til jorden med all dens begjær og påfølgende bekymringer som et anker; et anker som hindrer oss i å heve vår bevissthet oppover, bakenfor og utenfor.

Dixi et animam meam liberavi