Juan Evo Morales Ayma ble født 25. Oktober 1959, og ble 18. Desember 2005 valgt som leder for Bolivia, den første i følge ham selv med bakgrunn fra det som blir omtalt som urbefolkning i landet (i Morales` tilfelle: Aymarene), siden spanjolenes ankomst på begynnelsen av 1600-tallet. Partiet han ble valgt inn for heter Sosialistbevegelsen (Movimiento al Socialismo, med akronym MAS, som betyr ”mer”), et parti som for øvrig ikke bare utelukkende er geskjeftiget med tradisjonelt politisk arbeid, men som også fungerer som en sosial bevegelse agerende på flere områder og med ulike midler. Disse har som uttalt mål å gi mer makt til urbefolkningen og de fattige ved hjelp av landreformer og redistribusjon av rikdommer tjent på gassforekomster. For videre å understreke sin bakgrunn deltok Morales i 2006 på en seremoni ved Tiwanaku, et åndelig senter for en pre-Inka kultur, lokalisert vest for hovedstaden La Paz. Det er ingen tvil om at mange av presidentens ytre handlinger og ytringer er et ledd i en konsolidering av makten, realpolitikk handler ofte om å definere en klart avgrenset demarkasjonslinje, og spesielt i samfunn preget av fragmentering og polarisering langs etniske og sosiale skillelinjer, som i Bolivia med det rurale og generelt fattige nord (forbundet med urbefolkningen) og de øverste sosiale og økonomiske klassene i sør (forbundet med etterkommerne av europeerne). Det er likeledes hevet over enhver tvil at Morales har en genuin omtanke for det han hevder var det opprinnelige og tradisjonelle Bolivia, som han i tillegg mener er blitt utnyttet og undergravd gjennom nesten 500 år. Et uttrykk for dette var å sidestille flagget brukt av de sosialt marginaliserte gruppene, Whipalaen, med nasjonalflagget, ved offisielle seremonier.
Den nasjonale Whipalaen består av 49 likesidede ruter i syv ulike farger, mens de ulike etniske gruppene i landet har sine distinkte versjoner (den nasjonale er sagt å skulle inkorporere alle). På grunn av MAS` ideologiske basis og presidentens utvetydige mål for nasjonen, har mange i Vesten feilaktig tolket Whipalaens symbolverdi som tilsynelatende å skulle uttrykke et multietnisk budskap. Dette er i beste fall en betydelig overforenkling av virkeligheten.
Fargene som er brukt i Whipalaen er: Rød, oransje, gul, hvit, grønn, blå og fiolett, og har sitt opphav i solens brytning i et prisme eller en gjenskapning av regnbuen, og ble brukt av kulturer i Andes-regionen som referanse på flere nivåer, akkurat som sammensetningen av de 49 rutene.
Rød representerer Jorden (aka-pacha) og er et uttrykk for mennesket i Andes, og dets intellektuelle utvikling.
Oransje er samfunnet og kulturen, i tillegg til opprettholdelsen av menneskeheten.
Gul er energi og representerer den moralske basisen for menneskene i denne regionen.
Hvit er en farge som representerer tid, og dermed også progresjon og transformasjon. I tillegg uttrykker den spesifikt utviklingen av teknologi og vitenskapene.
Grønn er for økonomien og produksjonen, jordens rikdom, territoriet, jordbruket, flora og faunaen.
Blå representerer verdensrommet og uendeligheten, stjerner og planeter og den påvirkningen disse har på jordiske forhold, i tillegg er den et uttrykk for astronomi og naturvitenskapene.
Fiolett er fargen som uttrykker den politiske og ideologiske basisen i Andes-regionen, med dets kollektive og harmoniske krefter; den er en farge som uttrykker staten og de sivile delene av et samfunn: organisering, sosiale spørsmål, økonomien og det kulturelle, og administrering av både mindre enheter, i tillegg til nasjonen som helhet.
Whipalaen opererer imidlertid med et større symbolspekter enn kun gjennom fargene, da knyttet til de 49 rutene som den er inndelt i. Disse har en filosofisk (PACHA-KAMA (et prinsipp; av den Universelle Orden), og en verdslig (PACHA-MAMA(mor, kosmos) betydning, i tillegg til en transcendental og mystisk. Den verdslige og filosofiske delen gir uttrykk for opprettelsen og organiseringen av fire opprinnelige områder i Andes-regionen (skapt av fire mytologiske skapninger), og som en feiring av de fire sesongene som året er inndelt i: JUYPHI-PACHA(den kalde perioden), LAPAKA-PACHA(den varme perioden), JALLU-PACH-A (regntiden) og AWTI-PACHA(tørkeperioden).
Videre har den blitt brukt til matematiske og astrologiske målinger og utregninger. Til slutt representerer den filosofisk de fem periodene av PACHA-KUTI (den kosmiske revolusjon); ifølge AMAWT'AS-kulturen må man hvert 500`de år ha en revolusjon eller en større omvelting økonomisk, sosialt og politisk, i Andes, så vel som i verden for øvrig.
Det ovennevnte gir oss et bilde av den filosofiske doktrinen bak Whipalaen basert på det som utgjør Tid, Rom, Energi og planeten vår; kosmos som helhet. I tillegg har den en kosmologisk funksjon som integrerer både den verdslige og den transcendentale, knyttet til den kosmiske kalenderen basert på stjernenes konstellasjon og årets sykluser. Det er også denne delen som er den essensielle i, og basisen for, hele Whipalaen, selv om dette ikke lar seg umiddelbart utlede fra å observere Whipalaen; man må vite om det i utgangspunktet.
Når de første dagene av mai kommer til den Sørlige halvkule innledes perioden hvor naturen går til ro, mens i Nord er det omvendt, her livner naturen til og ting gror nettopp i mai. Og akkurat som i de nordiske og germanske områdene ved inngangen til høst og vinter, vil man i Sør også finne forestillinger om at grensene mellom ulike verdener blir obskure, noe som gir grunnlag for kontakt mellom vår verden og andre som for oss ikke er kjente (det er ikke her snakk om fysiske paralellverdener eller andre New-Age utlede konsepter, men snarere transcendentale prinsipper som knytter menneskene til det guddommelige, og forholdet mikrokosmos/makrokosmos). Man har imidlertid ikke holdt ved like kunnskapen og i dag feires offisielt både grotidens slutt (i Nord) og grotidens begynnelse (i Sør) på samme dag: Allehelgens Natt/Day of the Dead. Dagen hadde stor betydning, og det var her, og ikke ved vintersolverv, at en ny syklus tok til, akkurat som hos kelterne og deres Samhain. Det som feires i Sør derimot er den siste fjerdedelen, eller den åttende fasen, av Livshjulet, og blir referert til som Korsfeiringen. Dette skal henspeile på, og følger konstellasjonen til, The Southern Cross eller Crux (lat.), en gruppe på fire stjerner som utgjør et kors pekende ned mot den magnetiske Sydpol akkurat på de første dagene av mai.
“Hvis vi kunne observer dets bevegelse døgnet rundt, ville vi legge merke til et annet aspekt. Det ville se ut som om hovedaksen sveipet himmelen som en gigantisk urviser, og det er faktisk hva Southern Cross er, en enorm klokke på himmelen, uansett måned eller år. Linjen som går fra hovedstjernen og ut til enden av korset, er et evig uttrykk for Sydpolen, akkurat som Polarstjernen indikerer Nordpolen i den nordlige halvkule.”Rent geografisk indikerer de fire stjernene også fire pre-Inca regioner, med enten Cusco eller Tiwanaku som ”navle”. I tillegg symboliserer stjernene (og korsets fire punkter) de fire elementene jord, luft, vann og ild, og de fire kompassretningene.
Et annet navn som ble brukt I Andes-regionene på Crux eller Whipalaen, er Chakana, noe som betyr ”bru”, ”stokker i kors” eller ”Sør”, og følger man rektanglene som utgjør korset får man de åtte punktene i Livshjulet. Det er, som noen sikkert nå har skjønt, Chakanaen som gjenfinnes i Whipalaen, og deres betydning er i høyeste grad inter-relaterte. For begge gjelder det at de har en horisontal, en vertikal og en diagonal funksjon, i kombinasjon med de syv fargene.
Den horisontale er basert på vinter- og sommersolverv, den vertikale indikerer de øvre lag med himmelen (det guddommelige) og den nedre delen med jorden (inkludert menneskene), den diagonale er den som gir oss de tre stegene. De tre stegene indikerer de tre verdenene som man mente eksisterte: Den øverste (Hainan Paca) med stjernene, himmelske vesener og gudene; Den midtre (Kay Paca) er for menneskenes liv og laden; den nedre (Uqhu Pacha) er underverdenen og Døden. Disse hadde også sine respektive dyr som representasjon: kondoren, pumaen og slangen.De til sammen tolv stegene på de fire sidene utgjør på det umiddelbare forståelsesnivået årets tolv måneder. Åndelig sett representerer de imidlertid en form for innvielse og opplyst bevissthet. Toppen av korset representerer Gud, eller Wiracocha, som et bilde på den øverste form for bevissthet. Moder Jord, Pachamama, er bunnen av korset, og sammen utgjør disse en vertikal utligning av den horisontale linjen, noe som fører til frembringelsen av det Hellige Korset.
I essens kan vi si at den utvidede Chakanaen er Andes-kulturenes axis-mundi, det vertikale båndet som binder mennesket til det Absolutte, det guddommelige, og samtidig, på et mikrokosmisk nivå, er uttrykk for menneskets seier over sitt ego og oppnåelsen av Selvet. Akkurat som Jesus` kors og Yggdrasil; Jesus tok opp korset, gikk opp til Golgata, ble korsfestet og sto opp den tredje dagen; han hadde overkommet sin jordbundethet og knyttet seg til det guddommelige. Dette gjenspeiles også i Andes-kulturenens forståelse av Chakanaen, ikke bare som materielle objekter i firmamentene, utelukkende til bruk som navigeringspunkt, og i ytterste fall kanskje en betraktning av menneskets plass i kosmos. Som andre både før og etter dem ble åndelige eller psykiske projekteringer manifestert i den fysiske verden og disse kunne dermed få både en symbolsk og transcendental betydning. Som det forhåpentligvis har gått frem er Chakanaen/Crux og i utvidet forstand, Whipalaen, et komplekst symbol som henvender seg til hele menneskets forståelsesregister og nivåer av bevissthet. Ikke bare et symbol på verdslige aspekter som landets samtidige etniske sammensetning etc.
“Our Wheel of Life that takes us into Appeasement now
with the Southern Cross upright in heavens
reminds us that in our origins we will find our reason of being
and in our fractality the sense of reproducing life.”
Sitatene og mye av bakgrunnsinformasjonen er hentet fra: www.losbosques.net/?=1085
