Demokratiets Giljotiner

«Noen vil mene at man står overfor den historiske logikk som det ensidig frihetlige demokratiet er underlagt. Den franske revolusjon endte med giljotinen.» - Bern Oftestad

Professor Bernt Oftestad

 Tidligere professor ved Det Teologiske Menighetsfakultetet i Oslo, Bernt Oftestad, fikk ved sin avtredelsestale tidligere i år en oppmerksomhet få aspirerende pensjonister forunt. Talen hadde som hovedtese at staten Norge utviklet seg mot et totalitært sekulært styre, et ”moderne teokrati” eller ”konfesjonsstat”, hvor prefikset multi- synes å være den røde kluten for Oftestad. Multikulturalisme og multireligiøsitet er to av eksemplene som den tidligere professoren bruker for å forklare og eksemplifisere sin utlegning. Oftedal går videre med å hevde at alle som ikke omfavner disse begrepenes praktiske konsekvenser med velvilje, vil bli konfrontert av disse totalitære tendensene etablert av staten. Dette er påtakelig ikke minst i forsøkene på diskurs i etterkant av massakren på Utøya vedrørende islam, innvandring og integrasjonspolitikk, hevder Oftestad. Diskursen finnes, men dens aktører blir marginalisert og stigmatisert, og dette har sin bakgrunn i en bevisst ideologi. Denne har sitt utspring i fremveksten av den politiske liberalismen, individualismen og sekulariseringen på slutten av 1700-tallet. Tradisjonene skulle utslettes og i stedet skulle individet skulle finne sin frihet innen det sekulære og institusjonløse kollektivet, som i Marxismen senere. I dag er ideologien videreført og opprettholdt, i følge Oftestad, av en løst definert ”elite” av politikere og journalister, og av politikere gjelder dette hele den politiske venstresiden.

Med sin tunge faglige teologiske bakgrunn er det heller ingen overraskelse at Oftestad påpeker sekularismens fortrengning av religion. Menneskerettigheter og demokrati dyrkes ved alteret nå med samme intensitet og overbevisning der religionen hadde sitt hegemoni tidligere. Religion blir tolerert, men som en personlig, subjektiv opplevelse, ikke som en absolutt og metafysisk sannhet som står over menneskenes virke på jorden. Som en kuriositet kan det nevnes at det i disse dager planlegges et ateistisk ”tempel” i London som skal fremvise og hylle universets historie og livets utfoldelse i denne. Riktignok vil ikke bønn være en del av opplevelsen, hevder initiativtakeren, og hva som da skiller dette fra et ordinært museum fremgår ennå ikke av planene. En viss form for sakral tilnærming og ansporing til tilbedelse må det likevel ligge an til skal det utgjøre er signifikant forskjell.

Bernt Oftestad kan nok best beskrives som kristen-konservativ, gitt hans tilknytning til det konservative menighetsfakultetet og spesielt hans fokus på teologiske spørsmål vedrørende abort og eutanasi. Det gjenspeiler seg også når han retorisk sammenligner myndighetenes agering overfor de berørte på Utøya og Regjeringskvartalet, og overgrep mot kristne globalt. Professoren hevder en ambivalens fra myndighetenes side overfor sistnevnte, mens de fleste av oss har ikke er i tvil om den fokus og omtanke som de etterlatte og berørte etter 22. Juli har blitt til del.

Det er betimelige problemstillinger som professoren bringer til torgs, men selv om dette ble aktualisert med 22. Juli er det likevel grunn til å spørre hvorfor Oftestad først nå påpeker sakskomplekset. Som han selv fremhever har denne ideologien, spirene til den moderne totalitær-sekulære staten, gjort seg gjeldende i over 300 år allerede. Man ville tro at med den bakgrunnen og innsikten Oftestad har ville disse aspektene vært mulig å utlede langt tidligere. Én plausibel forklaring er selvsagt at en av tesens bestanddeler faktisk har rot i virkeligheten: at de sosiale mekanismene ville ha virket negativt på Oftestads person og karriere. Selv uten ugjerningene forrige sommer er dette imidlertid en realitet som har vært åpenbare for samtidens dissidenter lenge. Man står dermed igjen med en forklaring som inkluderer Oftestads kristne-konservative grunnsyn og den økende problematiseringen som har vokst frem det siste ti-året rundt aspekter av Islam. Så selv om motivet og den avgjørende årsak til Oftestads utspill har sitt utspring i hans religiøse overbevisning og med denne som målestokk for hans vurderinger, så overskygger ikke dette på noen måte spørsmålene eller gjør argumentene illegitime.

Det man imidlertid savner er en bredere, men også grundigere belysning av hele materien. I tillegg kan man hevde at beveggrunnene til Oftestad ved noen spørsmål får ham til å trekke konklusjoner av liten relevans og betydning. Til sistnevnte hører påpekningen av den angivelig manglende intervensjonen fra norske myndigheter på vegne av utsatte kristne i utlandet, som han mener blir neglisjert. Det er ikke tradisjonen Oftestad dermed er mest bekymret for, men den kristne religionen og de som bekjenner seg den, tilsynelatende uansett hvor lite disse skulle besitte av vertikal aspirasjon og åndelig integritet.


 

Venstreorienterte Republikanere i Spania,
under borgerkrigen 1936-1939

1700-tallet var Opplysningstid, med fokus flyttet fra Gud til Mennesket. Vitenskapene vokste frem, det relative overtok for det absolutte og kun det kvantifiserbare var gyldig. Utledet fra dette igjen fikk man humanismen, og frihet, likhet og brorskap som ledet like inn i giljotinen, som antydet av Oftestad. Så det historiske bakteppet er identifisert. Likeledes linjene som fører de samme sentimentene inn i vår tid, ideologibærerne, fra intelligensian i Frankfurter-skolen til de motkulturelle strømningene; fra populærkulturen i Hollywood til den praktisk utøvde politikken på Løvebakken. Han maler imidlertid med såpass bred pensel at mange av de finere linjene blir obskurliggjort. Påfallende er det blant annet at miljøet Oftestad selv tilhører ikke blir nevnt i hans analyse av den framvoksende totalitær-sekulære staten. Hvor paradoksalt det enn kan fremstå har nettopp kirken og religionen vært aktive pådrivere i så måte. Og selv om representantene ved det andre Pavekanselliet i 1962 ikke var erklærte Marxister utøvde det Hans Fredrik Dahl betegner som ”kulturradikalismen” en allerede stor innflytelse på mange samfunnsområder, også overfor kirken og dens ledere, allerede på dette tidspunktet. Siden vet vi alle hvor utviklingen har brakt denne institusjonen (kirken har ennå ikke evnet å se at det er nettopp tradisjonen, det bestandige, det absolutte og det evige, i en flyktig og omskiftelig verden, som mennesket søker. Den har imidlertid sveket sin oppgave og blitt en del av det relativistiske og forgjengelige. Derfor står gudshusene tomme, derfor er de ikke bare uten relevans, de er selvutslettende og blitt et instrument for sine fiender. Det blir dermed en misforstått altruisme å skulle beskytte og redde en gren på et tre hvor stammen og røttene allerede er døde og råttnet). Likevel finner Oftestad det oppsiktsvekkende at nettopp kirkerommet ble en samlende arena i forbindelse med 22. Juli. Det var imidlertid ikke gjennom, og med, en ordinær liturgi pekende mot metafysiske prinsipper, men snarere var det en sekulær, ikke-sakral samling, blant annet med opplesning av Nordahl Grieg. Sistnevnte som Sovjet-dyrkende Stalinist og aktiv deltakende i den Spanske borgerkrigen sammen med landets elite og den urbane delen av befolkningen, mot Franco og det rurale, klerikale, konservative og bøndene. Hvem som ble brukt, eventuelt misbrukt, i etterkant av 22. Juli er dermed høyst diskutabelt.

Som sagt har Oftestad legitime poenger, spesielt når det gjelder mekanismene bak den framvoksende totalitær sekulære staten og de praktiske konsekvensene dette har fått. Den tidligere professoren burde imidlertid dra bjelken ut av øyet, for å bruke en terminologi han er inneforstått med, og se at den korrumperte og degenererte moderne kirken ikke har noe å bidra med i vår samtid, bortsett fra mer desillusjonisme og håpløshet. Den må gå, og vi med den.

Et intervju med Bernt Oftestad i Verdibørsen fra 11.03.2012