Monday, April 09, 2012

Det som må sies



Nobelprisvinner i litteratur og en av de fremste intellektuelle stemmene i etterkrigstidens Europa, Günter Grass, har over natten blitt detronisert og fratatt sin tidligere posisjon som Tysklands semi-offisielle, men uuttalte betrakter og formidler av nasjonens traumer med hensyn til den konfliktfylte mellomkrigstiden, fremveksten av de totalitære ideologiene og den andre verdenskrig, med de konsekvensene disse strømningene og hendelsene fikk. Sin tidligere posisjon ble gitt i kraft av Grass som et tidsvitne, som sammen med de litterære kvalitetene, hvor prosaen alltid har et anstrøk av historisk realisme, uttrykte litterært det som lå uartikulert som en svøpe over det meste av tysk samfunnsliv og diskurs. Glansbildet holdt lenge og Grass var et sikkert referansepunkt for tysk intelligensia, kultursfære og politiske etablissement, og etter hvert ble han den stemmen og pennen som andre nasjoner forholdt seg til i sine tilnærminger til, og vurderinger av, den sosioøkonomiske uroen og påfølgende krig og senere mistro og forsoning som først og fremst Europa gjennomlevde, og til dels gjennomlever den dag i dag. Dette formidlet av øyne som var der, et sinn som ble påvirket av opplevelsene og et intellekt som evner å uttrykke dette i bilder som gir oss noe utover den kjølige og analytiske historieskrivingen.

Første betydelige sprekk i dette bildet kom etter avsløringen om Grass` fortid som SS-soldat. Førstestemmen for den bearbeidede tyske samvittigheten post-Nasjonalsosialisme og post-konsentrasjonsleire hadde selv vært en del av årsaken til de nasjonale traumene, reelle eller kreerte (ref. den Jungianske Skyggen som et bilde på Tysklands undertrykte underbevissthet). Det var en veritabel sprekk som for alltid ville minne folk på at denne mannen var merket og hans meninger og ytringer måtte vurderes etter dette, men en total meningskastrering og umyndiggjøring var det like fullt ikke, noe l`infant terrible var det ikke snakk om. Grass gjorde det situasjonen krevde og i en tilnærmet selvutslettende forklaringsorgie ble noe av statusen gjenopprettet. Dette skyldes selvsagt også at hendelsene som foranlediget oppstyret lå 60 år tilbake i tid og vanskelig kunne vurderes å ha noen innvirkning på samtiden.

Da stiller det seg annerledes når Grass nå i form av et enslig dikt, "Det som må sies" ("Was gesagt werden muss") kritiserer Israel og stiller spørsmålstegn ved Vestens tilbakeholdenhet i forhold til den åpenbare krigshissende agendaen anført av Israel og USA. Tekstens essens er en polemikk mot intervensjon av Iran, kritikk av u-båt salg fra Tyskland til Israel og en Vestlig unnfallenhet i de samme spørsmålene. Grass gjør også et poeng ut av slike sentimenter mest trolig vil bli kategorisert som "anti-semittiske" og at dette er bakgrunnen for mye av unnfallenheten, frykt for å bli betegnet som ekvivalenten til "nazistsomvilgasseseksmillionerjøder". Holocaust og jødeforfølgelsene er dermed benyttet (utnyttet?), hevder Grass, i dagens krigsretorikk, både for å samle støtte, men også for å stilne potensielle eller reelle motstandere av intervensjoner. Disse er selvsagt sjelden artikulert, men ligger implisitt, som en gammel familiehemmelighet ingen snakker høyt om. Teksten går dermed inn i høyst aktuelle geo-politiske, og for Grass også nasjonale, spørsmål, noen av disse bare i emning mens andre kan vi til og med bare så vidt forestille oss.

Den sterke kritikken av Grass denne gangen har sitt utspring i flere faktorer: Grass er tysk og dermed de facto umyndiggjort fra ethvert kritisk utfall mot Israel; kritikken mot salg av u-båter fra Tyskland til Israel blir oppfattet som et potensielt og gryende ønske om ansvarsoppheving for jødeforfølgelsene; kritikken mot salget av u-båter betyr også at kritikken har beveget seg fra et syn på Israel-spørsmålet som en lokal, høyst regional, disputt om landområder, til å anerkjenne at dette har internasjonale implikasjoner. Dette gjelder også kritikken av Vestens unnfallenhet: de tidligere venstreradikale som sloss med politiet i Vestens hovedsteder på -60 og -70 tallet for sosial rettferdighet og global solidaritet og som senere ble innvalgt i de Europeiske parlamentene, fant fort en fanesak i Palestinernes skjebne. Dette gjaldt blant annet den tidligere tyske utenriksministeren Joschka Fischer. Noen reel og varig løsning på problemet har man derimot ikke oppnådd, til tross for posisjonene disse individene og gruppene har gått inn i, det er ikke innflytelseskanaler som har skortet. Grunnen er enkel: disse har hele tiden ansett problemet som et lokalt, høyst regionalt, spørsmål om landegrenser og demografi.

At Israel ikke utelukkende er en fysisk entitet begrenset av en nasjonsgrense, men også er et prinsipp, er en realitet Israel og dets forsvarere (som fysisk landområde og prinsipp) vil unngå fokus på (dette gjelder alt fra de kristen-konservative og evangeliske kristne, til de sekulære zionistene og nykonservative først og fremst i USA). Felles for de er overbevisningen om at Israel, som USA begynte å definere seg selv på begynnelsen av 1900-tallet, representerer det fullstendige gode med en misjon i historien, basert på gudegitte forutsetninger. For en sekulær forsvarer av Israels gjøren og laden vil de geo-politiske aspirasjonene ha forrang, men disse skiller seg ikke nevneverdig fra de religiøse argumentene og selv om ingen av de to er ortodokse kan man kalle de "messianske". De skuer mot og har et endemål der en universell gylden tidsalder vil regjere etter enten religiøse eller særskilte politisk-ideologiske prinsipper (uttrykt blant annet gjennom det Judaistiske Tikkun olam, "å reparere/ordne verden"). I denne dikotomien, den ekstreme polariseringen (den opprinnelige og den som opprettholder verden, i følge disse), vil Grass` antydinger bli vurdert som noe tilnærmet satanisk, man går i mot Guds påbud til menneskene, eventuelt en reaksjonær som opponerer mot den nye tid, den historisk-materialistiske lovmessighet. Potensielt utfall er det som er betegnet som the Samson Option, et totalt-nukleært alternativ hvor Israel tar med seg resten av menneskeheten i fallet, eller en mer bibelsk tilnærming hvor Israel og jødene utgjør det siste forsvar mot kaos-kreftene, det ytterste mørket og intetheten; underforstått: verden består ikke uten Israel. Og siden de fleste av de nykonservative er tidligere Marxister vil en "reaksjonær" ikke ha et langt liv i landet, eller som Aftenposten betegner situasjonen: "Et intellektuelt selvmord". Hvorfor dette skulle kvalifisere til en selvmordsallegori er ukjent, men hvis Aftenposten nå mener at Grass er umyndiggjort fra å ha en legitim stemme i tysk og internasjonal åndsliv på bakgrunn av dette diktet bør de stille seg spørsmålet om hvorfor det er slik. Hvorfor er man paria når landet heter Israel og mulig utfall er en illegitim regional krig med ufattelige lidelser, mens man var en modig åndshøvding verdt internasjonale priser når det gjaldt kritikk av Sør-Afrika under apartheid?