Wednesday, April 25, 2012

Quo Vadis, Johan Galtung?



Pasifisten, buddhisten og fredsforskeren Johan Galtung har hengt bjellen på katten gjennom et innlegg i Humanisten, og katten er som ventet motvillig til vedhenget, men som vi også vet, kreaturet ender som regel opp med en sirkelorientert, men ufruktbar jakt på objektet. Det menneskene derimot har lært, i motsetning til katten, er å gå etter de som plasserer det uønskede elementet, i håp om at dette vil avskrekke fra gjentakelser av handlingen. Galtung har gjort det unevnelige, det er på ingen måte så prosaisk som en majestetsfornærmelse, men dog ikke så prinsipielt ulikt heller. Det er subjekter som definerer seg/blir definert som et mellomledd mellom det guddommelige og det jordiske, enhver kritikk dit hen er samtidig en kritikk av Gudsaspektet. Galtung er den bortkomne sønn som ønskes tilbake i folden, hvis så ikke skjer er det allerede varslet et mord.

Som sedvanlig fremvises det ingen empirisk argumentasjon mot Galtungs påstander, det er handlingen, selve den grenseoverskridende blasfemiske handlingen, som blir fordømt. Bare det at noen våger! Man refererer til dokumentasjonen av eierskapet til mediekonglomeratene i USA, og velger å fokusere på at dette er publisert av Dr. William Pierce (mediene har, sikkert uforvarende, unnlatt å titulere Pierce med sin akdemiske tittel, for ordens skyld kan det opplyses om at Pierce var assisterende professor i fysikk og innehadde en doktorgrad) og dermed skal av en eller annen udefinert grunn ha begrenset kredibilitet, som om eierskapene ville vært annerledes om noen andre hadde publisert materialet. Galtung blir også kritisert for å anbefale lesning av det famøse verket "Zions Vises Protokoller". En anbefaling ikke nødvendiggjort av ektheten, det er irrelevant hevder Galtung, men fordi innholdet angivelig passer med de samtidige geo-politiske forholdene. Et poeng flere før ham har påpekt:

”The only statement i care to make about the Protocols is that they fit in with what is going on. They are sixteen years old, and they have fitted the world situation up to this time. They fit it now.”

Henry Ford, New York World, 1921.

Selvsagt fremlegges det heller ikke her empiriske grunnede argumenter, hverken mot ektheten eller innholdets påståtte profetiske natur. Det blir betegnet som en ”forfalskning”, akkurat som et trykk eller avtegning av den originale ”Mona Lisa”.

Galtungs surmagede kritikere, opinionsdannende mørkemenn med pinlig forventede reaksjoner, bør lytte til eldre menn med hvitt hår som har viet sitt liv til fredsarbeid, når denne forteller hvor bjellekimingen har sitt opphav. Den kan bli så overveldende etter hvert at det ville være åpenbart for alle, hva som da vil skje kan åpenbart ryste en pasifist som Galtung.