Miljøkonferansen i Rio har forløpt uten de store overskriftene, rent bortsett fra enkelte oppgitte kommentarer hist og pist. Disse har pekt på de resultatløse konferansene tidligere i rekken og de nærmest fraværende ambisjonene som er igjen i panelet av statsledere. Målene man opprinnelig satte seg for omtrent 20 år siden kan man knapt nok ane en bevegelse mot i det hele tatt, selv om våre ledere ynder å fremstille det diametralt motsatt. Miljøspørsmålet, som utviklings- og bistandsarbeidet, har globale implikasjoner, men svarene gir seg ikke selv. Dette til tross for år-tier med erfaringsgrunnlag å bygge på. BI-professoren Jørgen Randers mener imidlertid å vite årsaken til hvorfor: kapitalismen og det demokratiske systemet. I sin nye bok, ”2052”, utpeker professoren disse faktorene som henholdsvis en direkte fiende av miljøet, og den andre en hemsko som legitimerer ineffektivitet. Løsningene, i følge Randers, og disse er interkorrelerte, er en sterkere kontroll med den kapitalistiske økonomien, slik at denne vil bli tvunget til å ha et betydelig lengre perspektiv. Dette gjelder også for nasjonenes myndigheter; et perspektiv som i det minste tar i betraktning flere generasjoner fremover.
Problemet, i følge Randers, er at kapitalkreftene ikke har noen egeninteresse i å gjennomføre slike endringer, og dette gjelder også i stor grad myndighetene, pengene har et kort liv på markedet, det samme har en politiker. Man trenger derfor en styreform, av økonomien og nasjonene, som sørger for forutsigbarhet, handlingskraft, utvidet perspektiv og en evne og vilje til om nødvendig å bruke myk makt. I hverdagstale kunne man betegnet dette som et slags opplyst diktatur, hvor alle andre underliggende nødvendige faktorer for demokratiet, som ytringsfrihet, er ivaretatt så lenge det ikke reduserer mulighetene for nødvendige tiltak. Randers, som de fleste andre samtidige forskere på området, ser videre en direkte sammenheng mellom miljø- og bistandsspørsmålet. Randers` tese er at Vestlig forbruksmønster er ute av kontroll og at de fattige delene av verden må forsynes med fornybare energikilder og tilsvarende teknologi. Dette er noe man vanskelig kan si seg uenig i. Svaret er noe derimot noe oppsiktsvekkende, Randers mener at befolkningen i Vesten må reduseres.
Allerede ved å se på premissene for argumentet ser vi feilkilden siden Vesten har en negativ befolkningsutvikling, den eneste delen av verden som har en positiv befolkningsutvikling er faktisk et kontinent: Afrika, med andre ord de fattige områdene. Samtidig er de innovative landene når det gjelder utvikling av miljøvennlig teknologi nesten uten unntak lokalisert i Vesten. I følge Randers vil det smarteste være i en situasjon hvor et skip har fått en flenge i skroget på grunn av kapteinens beruselse og uvettig navigering, og er i ferd med å synke, å kvitte seg med mannskapet slik at båten vil holde seg flytende lenge nok til at noen kanskje redder ham selv og passasjerene. For en langsiktig og endelig løsning ville mannskapet selvfølgelig tatt over kontrollen av skipet, forsøkt å utbedre skadene og satt skipet på en kurs hvor hjelp kunne oppsøkes. Befolkningen i Vesten har da også vist en vilje til å agere mer miljøvennlig, men som vist i en tidligere artikkel, i den sekulære tidsalderen vi nå befinner oss i har vi satt bort det personlige, moralske ansvaret til staten. Når denne viser seg sørgelig impotent i sin demokratiske kortsiktighet, vil befolkningen dermed mangle ethvert incitament til radikal forandring. Dette er hva Randers selv mente var en årsak til handlingslammelsen og det er forstemmende at han ikke ser forbindelsen (i realiteten beveger han seg her mer og mer mot den han selv har utpekt som en av antagonistene, kapitalisten. Lederen av både Goldman-Sachs International og FNs Global Forum on Migration and Development, Peter Sutherland, tar til orde for å undergrave den homogene etniske sammensetningen av Vesten, dette for at disse skal være sikret en økonomisk velstand også i fremtiden, forutsetningen sier han er at disse statene blir multikulturelle. Om den økonomiske velstanden er tiltenkt befolkningen, eller de globale, økonomiske elitene, vites ikke.).
Selv ikke valg av idealistiske enkeltpersoner vil avhjelpe situasjonen. Vi vet at sosialisering inn i de øvre politiske sjiktene innbefatter, nærmest forutsetter, et personlig hamskifte. Utgangspunktet kan være lovende, men resultatet er alltid det samme: konsensus er imperativt, det politiske spillet er forførende og posisjonen skal forsvares. Hvem som blir valgt er dermed på nåværende tidspunkt uten betydning. Man må se etter modige ledere som har et perspektiv som ikke begrenses av personlige hensyn, samtidig som disse vil måtte operere innenfor et nytt politisk system som sørger for at de har reell påvirkningskraft.
 |
| Sri Rama (Ram), Sita, Hanuman og Lakshman. Rama (transcendental inkarnasjon av Vishnu) som kanskje den mest kjente Chakravartin, verdensherskeren, ufeilbarlig styrende etter Guds prinsipper, som beskrevet i Ramayana. |
Løsningen er derfor en fusjon av disse. For å sikre at disse personlige kriteriene er ivaretatt bør vedkommende ha et transcendentalt utsyn som sikrer mot korrumpering og påvirkning fra flyktige, personlige hensyn. I Hinduismen (Sanatana Dharma) finner man dette eksplisitt uttrykt i betegnelsen "Chakravartin", som finner sin vestlige kultursfæres ekvivalent i Platons "Philosopher King". Dette beskriver en integral åndelig leder som finner sitt virkepunkt i skjæringen mellom den vertikale og den horisontale aksen, utøvelsen skjer på det horisontale planet, med retningslinjer fra det vertikale. Det ateistiske Kina og gudstroforaktende Sovjetunionen er, og var, nok kjennetegnet av alt annet enn en holistisk miljøprofil, her var det ingen Chakravartin; kortsiktige, verdslige og materialistiske hensyn ble overstyrende. Nå har riktignok Kina anlagt noe man kan betegne som positiv holdning vedrørende fornybare energikilder, men dette kan man ikke annet enn å tillegge de et vikarierende motiv for: de ser selvsagt at dette etter hvert vil bli et stort marked. Samtidig vil de selv måtte gjøre overgangen fra fossilt brensel så smertefritt som mulig for seg selv.
Det er imidlertid ikke sikkert noen leder av dette formatet vil materialisere seg med første, vi er ennå bare i overkant 5000 år inn i Kali Yuga, med vel 400.000 år igjen med stadig eskalerende degenerering av samfunn og menneskene som utgjør disse. Alt ligger dermed til rette for det motsatte: våre ledere vil i stadig mindre grad ha prinsipper som er uegennyttige, transcendentale og med evigheten som horisont, og hvor dette utgjør en ledestjerne i utøvelsen av sin gjerning.
Spirituality is the basis of real civilisation. It establishes peace among men. Real civilization will only exist only if people become more spiritual and moral. Happiness and peace must be sought in spiritual life. Spirituality should be mans foremost religion.
The life of a nation cannot enjoy sustained safety or perpetual peace without being canalized and regulated by sublime norms or inspiring spiritual principles. Spiritualise politics – then alone will there be peace in the world. Spiritual regeneration of humanity is the urgent need of the hour.The heritage of spiritual strength is a nations greatest asset. Give always the first place to spiritual values. Not matter but spirit is the essential requisite. Spirit should direct matter. Mere national gains and possessions will not give real and abiding peace or happiness to human beings if they are devoid of moral and spiritual values. Politics infused by spiritual life strengthens the bond of love. Temporal welfare is essential, but not by running down moral and spiritual values.
- Swami Sivananda
