Det store hamskifte; ekspander eller dø

Når man nå er vitne til nok et ny-imperialistisk eventyr fra Vesten kan man i det opphvirvlede støvet likevel skimte konturene av den største elefantene i den samtidige verden av både progressive politiske ideer og etablerte ideologier: det faktum at den vestlige tradisjonelle venstresidens søken mot sentrum/høyre har gjort de konturløse og knapt lar seg skille fra sistnevnte. I fremste rekke av imperialistene finner vi nettopp sosialister, liberal-demokrater og sosial-demokrater, som nå bruker ”the usual suspects” som påskudd for å få et fotfeste på det mørke kontinent, som i sin tur skal avføde en front og oppdemming av kinesisk og iransk innflytelse. Ingen skal forledes til å tro at disse noen gang var i mot imperialisme og kolonialisme per se, det er kun motivene som ha vært feil, og selvsagt at de selv ikke har vært i posisjon til å gjennomføre det samme. Utbytting, krig, død, krenkelse, ensretting og utslettelse av verdens mangslungne etniske, kulturelle og sivilisatoriske uttrykk er galt bare når de andre gjør det. USA har hatt fokus på kontinentet lenge, og Obama bruker neppe nasjonens stadig sterkere tilstedeværelse på å gjøre seg kjent med sitt opphav:

"Under President Obama, in fact, operations in Africa have accelerated far beyond the more limited interventions of the Bush years: last year’s war in Libya; a regional drone campaign with missions run out of airports and bases in Djibouti, Ethiopia, and the Indian Ocean archipelago nation of Seychelles; a flotilla of 30 ships in that ocean supporting regional operations; a multi-pronged military and CIA campaign against militants in Somalia, including intelligence operations, training for Somali agents, a secret prison, helicopter attacks, and U.S. commando raids; a massive influx of cash for counterterrorism operations across East Africa; a possible old-fashioned air war, carried out on the sly in the region using manned aircraft; tens of millions of dollars in arms for allied mercenaries and African troops; and a special ops expeditionary force (bolstered by State Department experts) dispatched to help capture or kill Lord’s Resistance Army leader Joseph Kony and his senior commanders. And this only begins to scratch the surface of Washington’s fast-expanding plans and activities in the region."

Momentumet og hegemoniet som har vært Vesten til dels er truet og det kjempes nå om smulene på verdenskartet, ikke ulikt hvordan den kalde krigen utspilte seg rundt om i verden. På 1960- og -70 tallet var den uttalte beveggrunnen derimot ideologi: kommunisme og sosialisme mot liberalisme og demokrati. Paradoksalt nok er legitimeringen for de vestlige krigsherrene denne gangen den samme, minus ideologi-delen. Nå er det demokratiaspektet som skal fremheves, Lyset versus Mørket, frihet versus ufrihet. Grunnen til at ideologi denne gangen ikke er nevnt er naturligvis at venstresiden har erkjent at dette ikke passer inn i fiendebildet man presenterer, derfor det universelt anerkjente ”demokrati” å samle styrkene rundt. Når den afrikanske utgaven av ”koalisjonen av villige” skal etableres må kodeordet være allmenngyldig. Etter hvert skal jo stafettpinnen overtas av lokale krefter og således "out-sources", en ny ondskapens akse skal tilpasses kontinentet, og credoet: ”enten er du med oss, eller så er du med terroristene” ligger under alle interaksjoner med aktuelle myndigheter. Således er anslaget mot gassanlegget i Algerie utført av en gruppe skapt og brukt av den algeriske etterretningstjenesten en himmelsendt gave for kolonialistene, nesten for god til å være sant. Nå kommer lakmustesten på hvem som er med på en ny runde ørken-ekspedisjon, som skal betales med blod og penger av en stadig mer marginalisert europeisk etnisk befolkning.

Det var dette de vestlige trotskier og marxistiske agitatorene, som demonstrerte og kjempet mot det de omtalte som ”vestlig imperialisme” under den kalde krigen, erkjente og assimilerte i sitt uttrykk. Nå er disse kjent som ny-konservative og er selv årsaken til de fleste intervensjonene vesten er involvert i, inkludert understøttelser til ulike opprørsgrupperinger og revolusjonskrefter hvor en direkte linje tilbake til kilden vanskelig kan spores. Man må derfor bare slå fast at i mørket er alle katter like og geo-politisk er hele det politiske spektrum innhyllet i en beksvart evig natt; den globalistiske mafia kjenner naturlig nok ingen landegrenser, men den er ei heller avgrenset av politisk farge.

De franske styrkene som nå utgjør spydspissen av dette eventyret, ved sine eskapader i Mali, hadde nok gjort mye større nytte for seg i de franske forstedene (hvor også mange av emigrantene fra landene Vesten nå skal intervenere i, havner. Dette er erfaringsmessig en sikker oppskrift på masseforflytning av mennesker og en sikker forsyningslinje av nye ”franskmenn”). Et av de bitreste spørsmålene deres barn vil stille er: hva gjorde nord-afrikanerne i Frankrike og hva gjorde Frankrike i Nord-Afrika?