Et 11-hodet troll av en europeisk intelligentsia ytret nylig
sin bekymring gjennom noen av de største avisene og tidsskriftene i Europa, for at
Europa som idé og begrep, men også den faktiske konkrete politiske
sammenslutningen, står for fall. Og dette skal vi, i følge disse, av en eller
annen grunn frykte. Salgsargumentene er
lite overbevisende: alternativene vi står overfor er enten et tettere integrert
Europa eller kaos og barbari: ”Det Europa
som våre foreldre bygget, et nytt konsept som skjenket etterkrigstidens
mennesker fred, velstand og et demokrati – goder som savnet sidestykke. Dette
Europa er igjen i ferd med å smuldre opp rett foran øynene våre.” Det er
tre faresignaler denne gruppen har plukket opp: Europa viser seg usolidariske i
forhold til det Hellas nå går igjennom; populisme, her underforstått nasjonalisme
og andre uttrykk for partikularisme med hensyn til folk, nasjon eller etnisitet
trer frem; konsensus rundt en samstemt europeisk økonomi eroderer (og det er ikke
her snakk om et ønske om enighet rundt en samstemt økonomisk politikk, utøvd av
uavhengige og suveren stater i akutte krisetider. Gruppen gjør det uttrykkelig
klart at modellen de forfekter er et føderasjonenes Europa, USE.)
Ét poeng er at disse premissene er de facto feil. Demokratiet er nå et degenerert avvik kalt liberal-demokrati,
viss hovedformål er å fremme abstrakte rettigheter for individet og
minoritetsgrupper, og ikke nødvendigvis samfunnets/kollektivets interesser; velstand måler kun det som kalles ”standard of living” og ikke
”standard of life” hvis da ikke disse kloke hodene med en omskriving av det utilitaristiske etikk-prinsippet mener at størst mulig rikdom, høyest akkumulering av
penger og materielle goder, for flest mulig mennesker, er en verdi i seg selv.
Mest trolig resonnerer man ut i fra et feilaktig premiss om at det ene vil
automatisk avføde det andre: er man rik blir man lykkelig.; Europa har opplevd krig etter den andre
verdenskrig, og den balkanske vårens Kalashnikover lød lenger enn våpnene i begge
verdenskrigene. Videre, Europa er i en kontinuerlig tilstand av krig, i en
eller annen ørken er det menn med skjegg og sandaler som vi har latt oss
overbevise om vil oss vondt. Ikke bare en fysisk trussel på våre liv, men de
truer visstnok selve fundamentet for vår sivilisasjon, våre ”verdier” må vite.
Freden er dermed bare illusorisk og en negasjon i det den her er definert som
fravær av krig, nærmere bestemt fravær av krig på europeisk territorium (krig
her forstått i sin mest elementære og primitive form: bombefly, soldater med
våpen, tanks, raketter etc. som rettes og brukes mot fienden med mål om mest
mulig død og terror). Vi ser derimot en stadig mer utvisket demarkasjonslinje
mellom det sivile og militære samfunnet også nasjonalt (som for øvrig har vist seg Grunnlovsstridig), man kan ikke risikere at befolkningen utvikler en følelse av
trygghet og dermed miste mye av legitimiteten for implementering av radikale
endringer og utøvelsen av geo-politiske eskapader.
Fokuset og oppskriften på løsning er en våt drøm for alle
Jagland-spirer der ute: sterkere overnasjonal styring, mindre selvråderett, styrking
av de liberale, demokratiske institusjonene hvor særinteresser og individet trumfer
over det kollektive, som oftest nasjonale. Sagt på en annen måte: det lokale,
regionale, nasjonale, det identitetsdefinerende og -skapende, skal underkastes
det globale, det obskure, det flytende; profitt skal være målet, drivkraften og
målestokken for menneskenes og samfunnenes suksess.
Beveggrunnene for de enkelte bidragsyterne
bak kronikken er vanskelig i å utlede, profesjonsmessig inkluderer gruppen alt
fra feminister, litteraturkritikere, sosiologer, til mediemagnater og
psyko-analytikere og andre, i hvert fall i egne øyne, uvurderlige
samfunnspilarer. Her finner vi en dandy som forfatteren Sir Ahmed Salman Rushdie,
sist sett på en rød løper i en eller annen verdensmetropol med en pur ung jente
under armen. En annen dandy, Bernhard-Henri Levy, fransk jøde, født i Algerie, kanskje
mest kjent for å ha ringt President Sarkozy i Frankrike fra Benghazi, hvor han beordret sistnevnte om å sette i gang bombekampanjen mot Libya. Også kjent for
offentlig å støtte uforbeholdent det Israelske militæret, og IMF-sjefen Dominique Strauss-Kahn mot
voldtektsanklagene. Her er feministen Julia Kristeva, psykoanalytiker og
Marxist, som har et formål om å forene de to materialistiske retningene. Hun
har også markert seg også ved å hevde at politisk tilhørighet etter etnisk
og/eller religiøse identitetslinjer er de facto totalitære, og at kollektiv
identitet fremfor en individuell identitet er farlig. Og slik fortsetter det.
Visse fellestrekk finnes blant denne moderne Elverbanden: de har alle en fortid på den radikale venstresiden; de
fleste er offentlig selverklærte ateister eller agnostikere; omtrent halvparten
er sekulære jøder. Blant annet. Har dette så noe å si?
Implisitt
indikerer de selv en bitterhet over manglende entusiasme og tilgang på
barrikadestormere, få er de som i dag lar seg kalle til noe som helst utover
der den personlige sfære er berørt. Tekstens oppfordring og målet for denne
tilhører gårsdagen, meningene og menneskene bak er alle et utslag av
sivilisasjonens høst, og kronikken er derfor ikke å anse som utslag av
voksesmerter, men snarere en dødsralling. Det er et eksistensielt skrik i
mørket, som en fremmedgjort Obstfelder på en fremmed klode. Man forstår ikke
omgivelsene, man er gått vill og eneste desperate alternativ som gjenstår er
et forsøk på å skape terrenget etter kartet. Dette er, som vi vet, en garanti
for desperasjon, irrasjonalitet og til sist, død. Vi, morgendagens barn, skal
sitte taust og kontemplativt på en høyde i distansen og overvære forestillingen
der nede, knapt bry oss, knapt ense utfallene, skrikene; som man uten
sentimentalitet ville betraktet enhver dødskamp av evigheten i naturen. Her vil
vi avvente solens omfavnelse og gjøre oss klare til å bryte jorden på nytt.
