Det var ikke uten et visst snev av undring at nyheten om
dette prosjektet ble mottatt: en film med den tilsynelatende i overkant
ambisiøse fortellingen hvor ”Varg Vikernes embarks on a spiritual journey back
in time, to the Stone Age (around 30 000 BC), to a previous life. He sees the distant past through the
eyes of his former self, and doing so understands the meaning of the forgotten
bear cult rituals, that still influences the modern mind. He discovers that
these age-old rituals are the roots to all philosophies, traditions and
religions.” Til tonene av egen musikk, bilder fra sitt hjem I Frankrike
og tekst fra The Egyptian Book of the Dead starter Vikernes på det som både er
en fysisk reise, såvel som åndelig, og vi får bli med. Dette er imidlertid ikke
Vikernes` prosjekt. Det er kona Marie Cachet som har skrevet historien og hun
har i tillegg en fremtredende plass i visse segmenter av filmen, likevel er det
ektemannen som er utgangspunkt for fremdriften av historien.
The Book of the Dead har en fremtredende rolle i dette
prosjektet og er en av de tre
hovedkomponentene for denne filmens uttrykk og ide (de to andre er da bildene og musikken), og en kort innføring er
dermed på sin plass. The Book of the Dead er ikke én enhetlig tekst, verken i
innhold eller fysisk sett, den består av mange separate tekster skrevet og
tegnet både på objekter og papyrus over en tidsperiode som strekker seg fra
omtrent 1500 fvt. og frem til år 0 i følge vår tidsregning. Innholdet av disse
tekstene er magiske formularer som har som hensikt å hjelpe nylig avdøde med en
sikker reise til det hinsidige, eller å gi de særskilte fysiske eller mentale fortrinn i sitt etterliv. Noen stringent struktur har de
tidligste tekstene ikke hatt, men senere mener man å kunne skjelne visse klare
repeterende trekk, noe som også er overført til Forebear, med den døde som reiser til en hule/gravkammer og videre
til underverden, han lærer om gudene og deres funksjon, for siden å leve sitt
liv om igjen, bevege seg blant skyene og til slutt ta sin plass blant gudene.
Kosmologien som den kommer til uttrykk i den egyptiske Book of the Dead og som var den allmenne
oppfatningen i det gamle Egypt sammenfaller i hovedtrekkene med mange av de
religiøse tradisjonene vi ellers kjenner. Her er den materielle Jorden (Geb),
med sine guder på landjorda, i luften (Shu) og blant skyene (Nut). Det er en
underverden og en verden bakenfor himmelen (Nu; kaos-regionen), og en ukjent,
mystisk region (Duat). Gudene er ikke like etablert og endelige som i eksempelvis
Sanatana Dharma (Hinduismen) og den norrøne gudelære, men kan endre både
funksjon og tilholdssted etter myten den blir fortalt gjennom. Det essensielle
kan imidlertid i svært overflatisk, og med fare for oversimplifisering,
forstand utlegges som en syklisk forståelse av tilværelsen hvor verden, i
utvidet forstand, fødes, dør og blir gjenskapt i en satt frekvens.
Gjenskapelsen, oppstandelsen, derimot, er ofte forbundet med store
anstrengelser og kamp, mot krefter som representerer kaos, og både det levende
menneskets åndelige streben, så vel som den faktiske døde og den jordlige
regenereringen hver morgen er konfrontert med dette.
Det er den dechiffrerte strukturen fra dette åndelige
universet som gjenskapes i Forebear,
og det er Varg Vikernes som foretar reisen. Sentralt er Osiris som en
nødvendighet for regenerering, hans sønn Horus som en bekjemper av
kaos-kreftene og bildet av bjørnemoren, hennes avkom og bjørnehannen (det gamle
Egypt blir ansett som en av de tidligste europeiske sivilisasjonene, og som
Platon omtaler også flere av tekstene i Book
of the Dead Atlantis. Det må også, om
ikke annet så ut i fra mange av tekstene, kunne utledes en sikkerhet for at det
eksisterte en bjørne-kult. Faktisk så blir Atlantis og hunnbjørnen omtalt som det samme: der hvor gudene Osiris, Horus og Isis regjerer, og der den reisende skal finne sin endelige åpenbaring og forløsning; gjenfødelse, med andre ord.) Narrasjonen i filmen er som nevnt fire-delt: Varg
hjemme i Frankrike hvor han legger seg ned som ”død”; han reiser tilbake til
Norge og oppsøker steder som formet han som ung; han entrer en hule hvor han
resiterer Voluspå fra Den Eldre Edda (lærer om gudene og deres funksjon); før vi
blir tatt med opp i skyene og bakenfor. Parallelt med dette ser vi en
Neandertaler-familie kryssklippet med bjørner, altså proto-europeeren og hans
første kjente religiøse uttrykk. Formspråket som er valgt kan kalles
eksperimentell: det er ingen klar retning bortsett fra elementene som beskriver
den åndelige reisen; det gis ingen forklaring eller indikasjoner på verken valg
av symbolbruk eller scener; det er ingen dialog per se, det er derimot sporadiske ytringer og tilløp til
meningsutveksling mellom mor og barn; mange av segmentene er tilsynelatende
ikke inter-korrelaterte; lydsporet består av musikk av Burzum, resitasjon fra Book of the Dead eller Voluspå.
Det er noen få tekniske irritasjonsmomenter som trekker
helhetsinntrykket noe ned: tekstingen går i ett med bakgrunnen i visse partier
og tidvis dårlig lyd ved enkelte passasjer av resitasjonen, men dette skjemmer
ikke helhetsinntrykket av et perennialistisk budskap, formidlet på en original og
intelligent måte.
