Den synkende følelsen

Menneskets lengsel og uløselige bånd til Tradisjonen, det forespeilte opprinnelige og genuine, til det organiske, kommer i dag til uttrykk via subtile og mindre åpenbare kanaler. Grunnen er naturligvis at en tilnærming til, og integrering av, bærere og institusjoner som formidler slik kunnskap er vanskeliggjort; dette igjen skyldes forvitringen av budskapets potensielle formidlere, de som før var en garantist for opprettholdelsen av budskapets genuinhet og ekthet er nå gjort utilgjengelige eller er undergravet og gjort til et redskap for dets fiender. Et tydelig eksempel på det siste finner man blant annet med hensyn til kirken (i bred forstand). Der hvor det flyktige Mennesket opprinnelig erkjente sin avhengighet til det Absolutte og fant tilbake til sin årsak og opphav enten gjennom sakramenter, seremonier, eller personlige, mystiske opplevelser, er nå tilnærmingskanalene overtatt av interesse-/ særgrupper og minoriteter. Midlene og målet for denne overtakelsen er dog den samme: nivelleringen, det at alle skal inkluderes, forutsetter at selve fundamentet, essensen av Tradisjonen, viskes bort og erstattes med noe som er så konturløst at det like gjerne kunne vært en lokalavdeling av Røde Kors eller cup-cake klubben. Resultatet er sekularisme, materialisme og tomme kirkebygg (sett bort i fra mer konservative og tradisjonstro religiøse uttrykk som Islam og Katolisismen som styrker seg, spesielt i individualiserte og sekulariserte samfunn som i Nord-Europa). Grunnen er naturlig nok da enkel å utlede: menneskets essens er av det ikke-verdslige og det vil, uttalt eller uutalt, strebe mot sin kilde, og likeledes derfor umiddelbart gjennomskue alle forsøk på forfalskninger og avvik.

Lengselen til det genuine og organiske kommer også til uttrykk på det profane nivået. I det som blir omtalt som 400års-natten, unionen med Danmark, ble garantisten for det man definerte som ”norsk” ivaretatt av bondestanden. Slik at ved unionsoppløsningen var nasjonsbyggingen allerede overflødiggjort, alt man behøvde var å øse av det reservoar som de rurale delene av nasjonen satt inne med. Et kuriøst utslag av denne ubestemmelige lengselen etter det genuine, opphavelige, ser man nå tydelig når det kommer til mat. Én ting er at gamle mattradisjoner forsvinner idet bærerne og formidlerne av disse, familiens feminine representanter, for øyeblikket har blitt forledet til å tro at å jakte på regnbuen er langt mer profitabelt, og i sin tur: det som er personlig profitabelt er utelukkende attråverdig og i sin ytterste konsekvens overstyrende alle andre hensyn. Dette har også andre åpenbare konsekvenser, som et distansert forhold til matens opphav, matens tilblivelse, dårligere utvalg i butikkene da etterspørselen kun er sentrert rundt lettvinthet og pris, en signaleffekt til den oppvoksende slekt om at mat er utelukkende en materie man fortærer fordi kroppen krever det, dårligere næringstilfang i befolkningen, mindre aktivitet tilknyttet lav-skala matproduksjon, endret perspektiv på livet og naturen o.l. Det er imidlertid like åpenbart at man erkjenner at dette er en feilet utvikling, både fra forbruker og produsent. I nesten enhver reklame for næringsprodukter i dag vises det til en mer opphavelig og autentisk tilblivelse. Det er syltetøy hvor eldre, hvithårede kvinner i forkle rører i spann for hånd og fortellerstemmen har en lun dialekt fra indre Østlandet (tenk Prøysen); det er pizza som angivelig skal være godkjent av ekstroverte italienere i rustikke omgivelser; fårikål av sau som har ”beitet ved Hallingskarvets topp, med et landskap av friskt gress og urter, og tilgang til rent og naturlig kildevann”; Salma-laks med oversiktsbilde over en ubesudlet og naturlig fjord (ingen henvisning til laksens opphav i fiskens svar på pelsdyroppdrett, mærene) o.l.  

Selvbedrag er som oftest et tragisk skue for omgivelsene, men når selvbedraget er kollektivt i en total form, og det i denne gruppen er en stilltiende aksept for den gjensidige selvfornektelse og alle er inneforstått med implikasjonene (”vi gjør oss dumme for det simplifiserer livene våre”), en virkelighetens versjon av Lars von Triers Idiotene, så blir det fordummende og innskrenkende. Alle som fødes inn i dette selvbedraget har få, om noen, alternativer om illusjonen brytes. Dogmene formaner underkastelse eller overlater individet som paria.

Men Menneskets lengsel vil alltid gjøre seg bemerket, om enn ad subtile kanaler og gjennom like subtile symboler. Er man reseptiv og tolker man de rett vil verden til enhver tid være full av slike.