Wednesday, May 29, 2013

ShowReality



Rent bortsett fra å fasilitere et påskudd for et gjensyn med Matrix-trilogien satte Ivar Sagbakkens bidrag på Kulturverk i gang en rekke assosiasjoner for mitt vedkommende. For hele sakskomplekset vedrørende ulike nivåer av realitet, tilværelsens ontologiske sammensetning og individets sublimering av de egosentriske tilbøyelighetene i sin streben mot en høyere realitet, er et gjennomgående trekk overalt og til enhver tid hvor mennesket har forsøkt uttrykt en orientering i tilværelsen. Det mest nærliggende uttrykket i denne sammenhengen er her, for meg, Sanatana Dharma. Denne gir et fruktbart tilskudd til sakskomplekset i sin kraft av å være en hybrid av filosofi og religion, og at det er et opprinnelig uttrykk som har avfødt og inspirert religion, kultur og filosofi globalt i minst 5000 år.

Tilskuddet i denne sammenhengen knytter seg først opp mot synet på begrepet ”realitet”, hva er virkelig? Man kan vanskelig bestride at objektene i våre omgivelser har en ontologisk virkelighet, de er der på et eller annet nivå (man må i det minste innrømme de en subjektiv realitet). Og den subjektive realiteten gir opphav til den mest kjente simile innen Sanatana Dharma: en mann kommer gående nedover en vei og får øye på det han tror er en slange på bakken, i det han forsiktig nærmer seg objektet ser han imidlertid at det kun er en taustump. Objektet har dermed ikke en permanent realitet. I Sanatana Dharma er det derfor kun Brahman (Gud, Self) som har realitet, alt annet er en illusjon (man kan i ytterste fall, som antydet, kalle det en relativ realitet knyttet til subjektet, mens Supreme Reality eksisterer uavhengig av subjektet). Denne dualiteten kalles på Sanskrit asat og sat; ”er ikke”, ”er” respektivt. Så vil man spørre: hvordan kan man si at verden man til enhver tid omgir seg med kan bli betegnet som falsk, en illusjon? Vedãnta sier til det at vår oppfattelse av realiteten ikke kan utledes fra våre sanser (våre sanser er ikke til å stole på; jf. tau-slange), og kan heller ikke defineres som det som utgjør korrekt kunnskap (vi kan ikke ha et konsept om rett kunnskap uten et konsept om realiteten, og vi kan heller ikke ha et konsept om realiteten uten et konsept om hva som er rett kunnskap. Konseptet om realiteten innbefatter en oppfattelse om uforanderlighet, absolutthet og uavhengighet, og dette kan ikke utledes fra erfaring fordi dette kun gir en tilsynelatende oppfattelse; igjen tau-slange; sola ser liten ut fra jorda; et sett togspor vil i distansen se ut til å gå sammen etc. )

Det finnes mange retninger innen Sanatana Dharma, men med utgangspunkt i Vedanta har man der kanskje de mest fundamentale og klarest utformede tankene rundt disse spørsmålene. Ett navn som er uløselig knyttet til disse betraktningene er filosofen og poeten Ãdi Sankarãcãrya. I sitt hovedverk Bhaja-govindam utlegges tankene rundt begrepene Mãyã, avidyã og de tre bevissthetsnivåene.

Mãyã (”det som ikke er”) er en illusjon som opprettholdes av menneskenes uvitenhet (avidya), og mãyã er ”tauet”, ”slangen” og alle de andre tilsynelatende objektene vi omgir oss med og som de fleste av oss betrakter som realiteten. Med henblikk til den lenkede artikkelens pop-kulturelle referanse ville da mãyã tilsvare Matrix. I motsetning til i filmen derimot, er ikke mãyã skapt av en ond entitet, men er snarere en integrert del av Brahman; det er hans eksterne, materielle energi. Den er likefullt opphav til all sorg og ulykkelighet. Så snart vi innser den høyeste realitet (Supreme Reality) vil mãyã opphøre. For øvrig, de tre bevissthetsnivåene som utgjør og opprettholder illusjonen, ”essenceless mere dream” – Sankara, og som må transcenderes er ”waking”, ”dream” og ”deep sleep”. De vil alle, for individet med det aktuelle bevissthetsnivået, fremstå som den eneste realiteten, og de andre nivåene som en ikke-realitet. Transcenderingen av de tre nivåene og realiseringen av den absolutte Realiteten skjer ved a) at man subjektivt analyserer seg selv; b) gradvis ikke-identifisering med noen av de tre bevissthetsnivåene og c) ved en meditasjon utført med konsentrert og uhindret fokus. Belønningen er Ãtman (Self) og den all-omfattende Bevisstheten Brahman.

Det var denne transcendentale oppvåkningen Neo foretok. Riktignok ikke ved klare definerte og avgrensede trinn, men hans selvrefleksjon initiert ved Oraklet (Sanatana Dharma: Satguru), realiseringen av Ãtman (Self) og åpenbaringen av den all-omfattende, all-omsluttende Brahman (Neo er kvalitativt, men ikke kvantitativt, det samme som Brahman, som alt annet innbefattet i denne ultimate Realiteten. Som lyspartiklene som utgjør solstråler i forhold til solen, til sin kilde.). Dette blir åpenbart for ham etter at han blir skutt og dør, for så å bli vekket til live igjen gjennom bekreftelsen på kjærligheten: kysset til Trinity. I gangen, konfrontert med de tre agentene, omgitt av den nå synlige all-omfattende strukturen, innser han at han er Brahman. Han blir Den Opplyste Person som av Sankarãcãrya blir beskrevet som ”one who is not influenced by Yama.” En slik person er uforanderlig og upåvirket av all forandring som verden frembringer, vedkommende er faktisk et substrat, et underlag, som all forandring foregår , han er aksen hvor materien og ytre fenomen beveger seg rundt. Han affekteres ikke av tid og rom, han er av evigheten.