Fail, fail pseudo-Rebel!

Det kan virke som om vi nå befinner oss i et globalt limbo, eller snarere en ventemodus, hvor utkommet i mange henseender allerede er kjent, men man trenger den forløsende faktor for å se det materialisere seg. Syria-konflikten vil være av den førstnevnte, hvor utkommet ikke er kjent. Vi vet ikke hvordan Obamas avgjørelse om å forlenge lidelsene til sivilbefolkningen gjennom å aktivt støtte de samme ideologiske grupperingene som I Afghanistan tok livet av flere norske soldater vil slå ut. Noe vi imidlertid vet utkommet av er den tidligere Sør-Afrikanske presidenten Nelson Mandelas helsetilstand. Vi vet at Tom Kristiansen har strøket dressen og trukket seg tilbake til NRKs klargjorte og lufttette hule på Kolsås, hvor hans eneste næring er daglige injeksjoner med en vitamin-cocktail direkte i hovedpulsåren og dagene blir brukt til yoga og meditasjon. Alt for å være klar til det øyeblikket den røde telefonen ringer og sirenen går i hulekomplekset med beskjed om at den marxistiske messias har reist tilbake til hvor han nå kom fra (”Noen har sagt at det i blant kommer mennesker til denne vesle planet som må være sendt oss fra noen der ute… Mandela er en slik” – Ansvarlig redaktør av GD Kristian Skullerud, 15. Juni 2013). Hvitt skjegg og ubestemmelig Østfolds-dialekt vil uansett sette standarden i noen dager fremover når himmelfarten er et faktum.

Enkelte samtidige hendelser er imidlertid kjedelig uforutsigbare, vi vet de kommer og vi vet utkommet, og vi venter ikke på noen av dem; de passerer like ubemerkelig som en sky på himmelen. Vi vet de kommer fordi de er et utslag av den rådende ideologiske eller politiske konsensus. Når den rådende ideologiske eller politiske konsensus samtidig sammenfaller med enkelte gruppers overbevisning, er sistnevntes reaksjon og handlinger ei heller overraskende.

Det er åpenbart ikke lett å ville leve ut opprørstrangen som etter hvert vil melde seg i større eller mindre grad i ethvert individ, og mens de fleste av får rast fra seg mot lokale autoritetssymboler som foreldre og lærere, har enkelte gjort dette til en profesjon mot større og mer perifere symboler. Det post-moderne landskapet med de ulike bestanddelene av samfunnet er imidlertid ikke enkelt å orientere seg blant, ting endrer seg fort og strukturer man før gjorde utfall mot kan nå være opprettholdt av ens velgjørere. Når de som ”sit me makta” ikke gjør meg ”skræmt”, men tvert i mot utøver i konkrete handlinger det man selv tenker, vil legitimeringen av opposisjon fra en selv falle bort. Enhver ytring eller handling må derfor rettes mot perifere grupper uten makt og innflytelse hvis opprørstrangen skal få utløp og den skal ha et skinn av kredibilitet. Gjør de ikke det vil de fremstå som de fleste vestlige sosiale initiativ og demonstrasjoner de seneste tiår: barn som opponerer mot sine foreldre. De er av samme avstøpning og mener egentlig det samme, men det er forventet at avkommet skal lage litt lyd og slå litt med dørene. Hva har alle initiativene mot Israels okkupasjonspolitikk medført? Alle demonstrasjonene mot en såkalt rettferdig fordeling av ressursene? Miljø”bevegelsen”? Man vinner kanskje noen seire, men taper slaget. 

Forvent ikke det uventede, breddene av elven er konstruert for å lede elveløpet i ønsket retning. Et viss samspill er tillatt for å stilne strømmen på det aktuelle stedet, den lurer vannet til å tro at det har vunnet, men utløpet ender alltid opp der mennesket vil. Kun der elven tar et nytt løp og avviker fra hovedstrømmen vil den kunne endre innstillingen til hvor utløpet bør være.   

Marguerite Stern; feminist, jødinne, anti-tradisjonalist, pseudo-rebel og pinlig forutsigbar forlengelse av den dominerende konsesus blant elitene i samfunnet. Bildet er tatt i Notre Dame katedralen, Paris, hvor Dominique Venner noen timer tidligere hadde begått selvdrap, og noen dager etter at franske myndigheter hadde legalisert ekteskap mellom personer av samme kjønn.