Sentralt, og de gjennomgående temaene som blir behandlet av Evola, er Tradisjonen og synet på historien (som han, på lik linje med Oswald Spengler, mente var syklisk). Tradisjonen for Evola var i samsvar med definisjonen hans venn René Guénon hadde utledet: en tidløs og uforanderlig esoterisk kjerne som ligger i hjertet av alle genuine åndelige veier, og som individer kan orientere seg selv etter for å forstå Tradisjonen, og ved å forstå den kan de leve i samsvar med den. Politikk interesserte Evola bare i den grad denne integrerte og fremmet aspekter ved Tradisjonen. Apoliteia, eller det ”apolitiske ståstedet”, var en forutsetning for de av Tradisjonalistisk støpning å adoptere i Kali Yuga – den siste og mest degenererte syklusen i følge Hinduismen, og som Evola mente vi nå lever under. Dette har imidlertid ikke noe med apati eller mangel på engasjement å gjøre, det er snarere en spesiell form for engasjement med politiske affærer som ikke befatter seg med noe særskilt politisk mål, men snarere med innvirkningen slikt engasjement har på individet. Han hadde således ingen betydelig innvirkning på samtidens politiske liv, men som vi skal se så var Evolas skriverier rettet mot individet, og han mente at genuin endring måtte starte på det nivået før en meningsfull politisk eller sosial endring ville følge. Siden roten til all hans tenkning lå i den uforanderlige verden av Tradisjonen, var alle de holdninger og orienteringer som han oppmuntret sine lesere til å forfekte som en måte å forberede seg på den verdensomspennende konflikten i sin samtid på, like relevante for et tradisjonsorientert individ som forbereder seg for stridene og konfliktene i vår tid, om de er politiske eller av en helt annen sort.
Fundamentalt i Evolas verdenssyn og historiemorfologi er tanken om at denne ikke beveger seg i en oppadgående utvikling, men gjennomgår en nedadgående oppløsning, en involusjon. Vi klatrer ikke, men snarere sklir nedover. For de fleste av oss er denne tanken så merkelig at en umiddelbar ”instinktiv” negativ reaksjon er naturlig. Vi kan forkaste ideen om involusjon på samme måte som Darwins teori om evolusjon, som var utgangspunktet for tanken om utvikling til og begynne med, ”instinktivt” ble forkastet i sin tid. Den fundamentale nøkkelen for å forstå dette synet er åpenbar, for her ser Evola igjen striden som å være mellom ”over” og ”under”, mellom ”høyere” eller ”Uranisk” (Uranus er i Gresk mytologi personifiseringen av himmelen, prinsippet av guddommelig opphav) og ”lavere” eller ”khtoniske” folkeslag, som danner grunnlag for at med tiden vil de som er bundne av materie, ”sønner av jorden”, bli sterkere og sterkere og delen av transcendens blir ytterligere trivialisert. På grunn av dette går Evolas tenkning mot mye av tidsånden som ser hans posisjon som en utfordring og naturlig nok erklærer krig mot denne. Er ikke mange av våre mest fremholdte meninger og universelt utvetydige holdninger om demokrati, monarki, kastesystemet, slaveri, og emansipasjonen av kvinner åpenbart angrepet av det?
Evola forkastet begreper som egalitarisme og demokrati og forfektet tanker som mange vil finne provoserende, spesielt vedrørende hans vurdering om at mennesker er fundamentalt og nedarvet ulike; de har ikke, heller ikke burde de ha, den samme verdigheten og de samme rettighetene, og derfor er et sosiopolitisk hierarki best egnet til å uttrykke ulikhetene mellom mennesker. Dette synet har imidlertid sitt fundament i rangeringen av Væren, som også forfektet av Platon, Plotinus og middelalderens jødiske, kristne og muslimske teologer, for ikke å nevne de mange skolene avledet fra Hinduismen og Buddhismen.
Evola så på seg selv som en ksatriya, et medlem av krigerkasten, som går sin egen vei uten å ta hensyn til verken ros eller fordømmelse fra andre, med eneste tanke om å gjøre det som må gjøres uten bekymring for om man har suksess eller mislykkes. Bare en ting hadde forrang: det som er Over. For ham var det det transcendentale alt gikk ut på og alt beveget seg mot. Alt her nede henter sitt opphav og grunngivning fra oven, og alt her nede må tilpasses det ovenfor. Alle tanker og handlinger må vurderes ut ifra om det leder oppover. Bare denne resolutte streben mot det sanne fundamentet for alle ting kan forklare Evolas mange nesten utilnærmelige vurderinger og utsyn. Hans første mål var å snu seg mot det transcendentale og bli frigjort fra Jorden. Her finner vi basisen for hans konstante angrep på khtoniske religioner, fordi de er terrestriale kulter og ikke celestielle religioner. I disse terrestriale kultene er jorden den ”Store Mor” og hun alene har prioritet siden hun gir beskyttelse og hjelp. Himmelen, som i så å si alle kulturer er sett på som maskulin fordi den gjør jorden fruktbar gjennom sol og regn, er derfor i disse kultene nesten ubetydelige ved siden av henne. Og hvis man tilber jorden blir det å strebe oppover mot himmelsk transcendens til ingen nytte. Evolas vei derimot er verken en søken for trøst eller å kaste av seg selvet til fordel for modergudinnen for derpå å tape selvet. For Evola er det jordiske ikke en vei som leder til aktiv frigjøring, eller ”oppvåkning”. Tvert i mot, den forsterker ”søvnen” der man famler etter å returnere til morens mage. Siden de khtoniske ”Earth” religionene går hånd i hånd med mødrekulter og deres feminine lederskap, så Evola alle matriarkalske kulturer som bevis på videre forverring. Det var verken misogyni eller patriarkalisme som ledet ham dit, men simpelthen en intens streben etter frigjøring fra jordisk trelldom. I hans øyne var det utelukkende denne frigjørelsen som hadde betydning, alt annet var meningsløst sidestilt med denne. Til og med ens egen død blir en ”triumfens død”, når man er klar over at dette er et offer som er gjort for å frembringe denne frigjørelsen. Den som blir drept i strid med denne overbevisningen er av guddommelig da den ytre striden for ham kun er et symbol for den indre striden mot slavebinding til jorden.
Slikt fokus på ”over” og på å ”strebe oppover” forklarer Evolas konstante referanser til ”høy” og ”lav”, ”ren” og ”uren”. Høyere er simpelthen det som bærer ”mer transcendens” i seg selv eller streber mot det. Dette er det eneste som rettferdiggjør hans positive vurdering av autoritet og den originale funksjonen med preste-kongene. Siden de var i direkte kontakt med ”oververden” var det bare naturlig at de skulle styre de andre som var mer jordbundet. I følge Evola var det indiske kastesystemet, fra brãhmana til sudra, basert i det eldste tider på dette hierarkiet deltagende i det Absolutte. Man skal også huske på at i sin opprinnelige form ble kastesystemet forstått slik at man hadde respekt for medlemmer av kaster over seg, og likeledes hadde omsorg og hjalp medlemmer av kaster under seg. Slik var det ingen forakt eller misunnelse, siden kastetilhørigheten var bestemt ut i fra individets natur og forutsetninger.
Frigjøring fra det jordiske, fra det terrestriale, er basis for Evolas essayer vedrørende de metafysiske aspektene ved krig, og noen av disse vil bli presentert senere. Det er imidlertid anerkjent at den beste introduksjonen til Evolas idéstrømninger finnes i Revolt Against the Modern World, første gang utgitt i 1934. Denne er direkte influert av Oswald Spenglers Decline of the West (1918) og René Guénons The Crisis of the Modern World (1927). Her forsøker Evola å gi noen retningslinjer for en sivilisasjonsmorfologi og for en historiefilosofi, så vel som å foreskrive en psykologisk og intellektuell frakobling fra den moderne verden, som han vurderte som dekadent. I Revolt vil, som antydet, leseren også finne sterk kritikk av begrepene egalitarisme og demokrati, som i sin tur ledet Evola til å fremheve den rollen som kastesystemet, føydalisme, monarki, og aristokrati har spilt i historien. Det er nettopp dette, sammen med det teoretiske grunnlaget det gir for videre lesning, som gjør Evola evig aktuell, og det er den tidløse kjernen, Tradisjonen, som er basis for, og den røde tråden i, hele Evolas weltanschauung.
”Den nåværende ”sivilisasjonen”. . .har brakt til alle nivåer av samfunnet og til alle raser de følgende ”gavene”: rastløshet, utilfredshet, bitterhet, nødvendigheten av å reise lengre og raskere, og manglende evne til å bevare sitt eget liv i enkelthet, uavhengighet, og balanse. Den moderne sivilisasjonen har skjøvet mennesket fremover; den har generert i ham nødvendigheten av stadig å eie et økende antall av ting; den har gjort ham mer og mer utilstrekkelig for ham selv, og maktesløs. Derfor er alle nye oppfinnelser og teknologiske oppdagelser, i stedet for en erobring, en representasjon for et tap og et tilbakeslag i et stadig raskere løp som blindt finner sted innenfor et system av begrensninger som i stadig større grad er alvorlig og irreversibel, og på grunn av dette blir det ikke lagt merke til i det store og det hele. Dette er hvordan de ulike veiene møtes: den teknologiske sivilisasjonen, den dominante rollen økonomien har, og sivilisasjonen av produksjon og konsumering komplementerer alle begeistringen av å bli [i motsetning til å være; Væren], og av utvikling; med andre ord, de bidrar til manifestasjonen av det ”demoniske” elementet i den moderne verden.”
– Revolt Against the Modern World, kapittel 35 - The Regression of the Castes.
