Bloggen vil publisere utdrag fra artikler skrevet av Savitri Devi,
ikke nødvendigvis fordi innholdet sammenfaller med vårt syn, men fordi
vi mener det har en historisk interesse som en levning som kan forklare
historiske prosesser, viss avskygninger gjør seg gjeldende også i dag.
Utdrag
fra The Lightning
and the Sun, av Savitri Devi, Del 2
and the Sun, av Savitri Devi, Del 2
Krig mot marxismen så ut til, og ser
fremdeles ut til, uten tvil, på det praktiske plan, å være den
første oppgaven til nasjonalsosialismen, kun fordi marxismen
representerer i dag den mest umiddelbare trusselen; fordi den er en
vellykket gren av den gamle, veldig gamle, jødiske massegiften som
ble tilberedt for å konsumeres av goyim, med hensikt om å
bringe frem forfallet i alle raser, en slutt på all sann
nasjonalisme, og den grenseløse ekspansjonen av en jødegjennomtrengt
menneskehet av en dårligere og dårligere kvalitet, i en mørkere og
mørkere, styggere og styggere, verden; kort sagt, å sikre at
verdens liv ikke har noen fremtid. Noe som ikke betyr at andre grener
av den samme, hvor effektene er mindre åpenbare, mindre hurtige,
ikke er like farlige på lengre sikt, hvis ikke farligere.
Storheten til den nasjonalsosialistiske
bevegelsen i dette henseende ligger mindre i det faktum at den har
med mer innsats og effektivitet enn andre partier og kirken, kjempet
mot den ”kommunistiske fare,” enn at den har pekt ut de riktige
grunnene for hvorfor den sistnevnte er en fare, selve Faren, og
kjempet mot den for den årsaken alene.
Kommunismen, eller snarere marxismen,
er ikke en fare fordi den truer de besittende klassene i denne verden
med å ta fra de eiendelene, med påfølgende tvunget daglig arbeid
og med mål om å avskaffe den kapitalistiske økonomien. Det,
selv om det er hovedårsaken til all støyen mot kommunistene utenfor
sirkelen av nasjonalsosialister, er en detalj, og en ubetydelig liten
en. Verden taper ingenting ved at kapitalistene og det råtne
systemet de representerer forsvinner. Tvert i mot! Og, selv om privat
eierskap så langt som det er et produkt av et personlig arbeid, og
ikke av spekulasjon, ble anerkjent i det opprinnelige programmet til
NSDAP som en legitim rett for individet, vil jeg gå så langt som å
si at, likevel, det ikke ville være en ubotelig skade om den også
ble sveipet bort i en storm av radikale økonomiske forandringer.
Marxismen er heller ingen fare på
grunnlag av at dens reelle tilhengere, mennesker som lever i
tiden1,
har liten eller ingen interesse for kristendommen, eller andre
metafysiske spekulasjoner, og særskilt, begrenset nysgjerrighet for
hva som skjer med de etter deres død. Likeledes er det ingen fare
ved at Karl Marx` fundamentale lære vedrørende historie, hans
berømte ”historiske materialisme”, forsøker å forklare all
evolusjon i tiden uten hjelp av en hypotese som inkluderer ”Gud”
eller menneskets ”sjel”. Det er hovedårsaken til
opprøret blant kristne og andre åndelig-orienterte mennesker mot
”kommunist-ateismen”, og hovedunnskyldningen fremsatt av den
katolske kirken for å legitimere sitt forbud mot den
”materialistiske” doktrinen, og er som sagt kun en detalj.
Faren med marxismen ligger ene og
absolutt i det faktum, som Adolf Hitler har poengtert i Mein
Kampf2
og utallige taler, i sin konseptualisering og syn på individet som
kun et produkt av sine økonomiske omgivelser, og av en skjebne som
er styrt kun av økonomiske krefter, og dermed impliserer
fornektelsen av viktigheten av rase og personlighet, fornektelse av
det naturlige hierarkiet av rasene og de ikke-reduserbare
forskjellene i folkegrupper og verdien mellom en rase og en annen,
som ikke er mindre enn den naturlige ulikheten mellom individer, til
og med innen samme rase. Med andre ord, det ligger i det faktum at
marxismen er menneskesentrert, ikke livssentrert, og egalitær; i
motsetning til naturens ånd, ikke i harmoni med denne:
at den er falsk fra et ståsted av kosmisk viten, som den historiske
kristendommen (kilden til de moralske og åndelige verdiene, som de
kapitalistiske demokratiene bruker for å fremstå som
anti-kommunistiske) og som all jødisk lære tiltenkt Arierne, men
ikke mer enn denne. Det ligger i det faktum at blant alle slike
læresystemer, gamle som moderne, så er marxismen i tillegg den mest
populære og militante. Som jeg sa: og for tiden, i det minste, den
mest suksessrike.
Som Adolf Hitler riktig påpekte ville
en definitiv seier for en slik ideologi bety slutten på alt liv på
denne planeten, noe som er selve målsetningen til de
supra-menneskelige [etymologisk: ”over mennesket”] kreftene av
disintegrasjon som står bak verdensjødedommen. Tragedien er
imidlertid at det ikke ville bety en så rask og ærefull slutt som
man kanskje kunne forestille seg. Det ville først av alt bety en
generell og ureversibel bastardisering av hele menneskeheten og en
ufattelig økning av antall mennesker – ”konsumenter” som lever
på bekostning av alt annet liv -, helt til det siste ville dyret er
drept og det siste området med skog er hogget ned, for å gjøre
plass til flere overflødige og unyttige, tobeinte pattedyr; og
akkurat da, når alle mulighetene for næring som jorden kan
frembringe med assistanse, av til og med en perfeksjonert
landbruksteknikk, er uttømt, krig om mat, bitter, nådeløs kamp til
det siste (også utkjempet med en perfeksjonert teknikk) til den
dødsdømte arten har blåst seg selv til himmels. Det ville med
andre ord bety et styre, et hegemoni, av kvantitet i all sin gru, og
da, i fraværet av en biologisk elite som er kapabel til å starte på
nytt, en full stopp; på denne planeten i det minste, den endelige
seieren til disse tendensene av død som fra begynnelsen av er
iboende i all manifestasjon i tiden. Og det er dette som Adolf
Hitler, mannen mot tiden, har strebet for å unngå gjennom
sin kamp mot kommunismen: med andre ord, mot anvendt marxisme.
Den ikke-kommunistiske verden har
verken forstått den økende farens natur eller den reelle meningen
med nasjonalsosialismens kamp. Det er ikke engang Vesten alene som
var, og er, truet i sin biologiske substans, og videre, som en
konsekvens, dets videre evolusjon av den seneste menneskesentrerte,
egalitære Weltanschaauung av jødisk opprinnelse, som er
inkorporert i den seneste, mektige verdensorganisasjonen: man kan si,
den moderne kirken, under jødisk lederskap. Det er den Ariske rasen
i sin helhet: den mannen som i Cape Town, Sydney, eller Ottawa som
inntil nå har bevart sitt germanske blod rent, intet mindre enn
europeerne av germansk blod. Det er alle rene eller relativt rene
raser i verden som er truet, inkludert de ikke-Ariske; inkludert
den Semittiske kjernen til det jødiske folket selv, og ingen vet
det bedre enn de rasebevisste jødene som tidligere innehadde
ansvarsfulle posisjoner innen kommunistpartiet, som ble anklaget for
Zionisme, det vil si jødisk nasjonalisme, før kommunistrettene
dømte de til straffearbeid, eller til og med døden. (Adolf Hitler
har skrevet: ”Etter sitt offers død kommer vampyren selv til å
dø, før eller senere.”3
Giften til den menneskesentrerte, egalitære internasjonalismen med
formål om å bringe forfallet til alle raser, spesielt den Ariske,
til fordel for Jøden, vil til slutt også virke på dens skapere.
For dødens krefter er ikke selektive, de sparer ingen, ei heller
sine opphavspersoner.)
[...]
Fiendtlig til dette målet står de som
kun ønsker kvantitet og enda mer kvantitet … inntil flere og flere
millioner av bastardiserte verdensborgere fullstendig har drept
naturen i ”menneskets” interesse: inntil det ikke er flere
ørkener, ingen flere skoger, ingen flere utilnærmelige, men trygge
fjellmassiver, ingen flere store landskaper frie for menneskelig
bosetning og lyden av dansemusikk, ingen flere jungler – for i
øynene til kommunister og kristne, og alle menneskesentrerte
ideologier, er det dummeste og lateste mennesket verdt mer enn den
nobleste og stolteste bengalske tigeren eller det mest fantastiske
banyan-treet.[...]
Dette er, jeg gjentar – man kan ikke
påpeke dette for ofte eller for sterkt - den dyptgripende
opposisjonen mellom nasjonalsosialismen og marxismen, mellom
nasjonalsosialismen og alle menneskesentrerte og egalitære
trosretninger, av hvem marxismen kun den som i tid er senest og den
mest enhetlige. Det er opposisjonen mellom idealene til den Gyldne
Tidsalder, det vil si kvalitet på alle eksistensnivåer, og den
mørke tidsalders drøm om organisert menneskelig kvantitet, som
senker alt liv til det til sist forsvinner i dypet av kaos og død.
1
Se del 1
2
Mein Kampf ll, kp 1
3
MK, I, kp 11
