Et folk er ikke
ledet av sin vilje: det demokratiske formularet; ei heller av viljen
til ett individ: det diktatoriske formularet. Men i samsvar med
lover. Jeg snakker ikke her om lover laget av mennesker. Det
finnes normer, naturlige livslover; og det finnes normer,
naturlige dødslover. Livslover og dødslover. En
nasjon styrer mot livet eller døden etter hvilke av disse lovene den
respekterer.
Det gjenstår ett
spørsmål som må besvares: hvem i en nasjon kan forstå eller
instinktivt kjenne disse normene? Folket? Majoriteten? Hvis dette var
tilfellet tror jeg alt for mye er forlangt. Majoriteten forstår ikke
fundamentale lover. Disse må forklares til dem ved kontinuerlig
insistering for å bli forstått – ja, til og med ved straff hvis
nødvendig.
Følgende er noen
eksempler på lover som er imperativt nødvendige for menneskenes
liv, men som majoriteten av disse finner vanskelig å forstå: i
forbindelse med smittsomme sykdommer må den syke isoleres og en
generell desinfisering foretas; at sollys må komme inn i husene,
derfor bør hus ha store vinduer; hvis husdyr fores bedre og mer, og
stelles bedre, vil de gi mer, til menneskenes beste osv.
Hvis majoriteten
ikke forstår eller bare forstår med store vanskeligheter ulike
lover som er nødvendige for deres liv, hvordan kan man forestille
seg at den kan forstå de mest kompliserte naturlige lovene; eller at
den instinktivt vil forstå de mest subtile og usynlige normene av
menneskelig lederskap, normer som projiseres bakenfor seg selv, dets
liv, dets livs nødvendighet, eller som ikke passer direkte på den,
men til en overlegen entitet, størrelse, nasjonen?
For å lage brød,
sko, ploger, drive gardsarbeid må man være spesialisert. Er det
ikke nødvendig med spesialisering når det kommer til den mest
krevende formen for lederskap, den til nasjonen? Må man ikke inneha
visse kvaliteter?
Konklusjonen: et
folk er ikke kompetent til å styre seg selv. Det burde bli ledet
av sin elite. Nemlig gjennom den kategorien menn som er født i
dets skjød som innehar visse evner og spesialiteter. Akkurat som
biene fostrer og tar vare på sine ”dronninger” må folket
fostre, oppdra og ta vare på sin elite.
Majoriteten må
likeledes appellere til sin elite, statens vise.
Hvem velger denne
eliten – majoriteten?
Man finner
tilhengere for enhver ”ide”, eller for hvilken som helst som
stiller til valg. Men dette er ikke avhengig av folkets forståelse
av disse ”ideene”, ”lovene” eller ”kandidatene”, men på
noe helt annet: av snarrådigheten til å tenke som individer
fremviser for å vinne majoritetens velvilje. Siden krigen har denne
majoriteten vært Averescan, Liberal, Nasjonalistisk, Bonde-Nasjonal,
Iorgan osv.1
som hyller hverandre, for deretter, neste år, å spytte på
hverandre, og dermed innrømme sine egne feil, med desorientering og
maktesløshet som følge. Deres kriterier for utvelgelse er: ”la
oss prøve noen andre.” Dermed er valg ikke gjort i samsvar med
sunn dømmekraft og kunnskap, men tilfeldig og på lykke og fromme.
Her er to
motstridende ideer, en som besitter sannheten, den andre løgnen.
Sannheten – av hvilke det kan være kun én – søkes. Spørsmålet
legges ut for valg. En ide trekker 10000 stemmer, den andre 10500. Er
det mulig at 50 stemmer mer eller mindre avgjør eller avskriver
sannheten? Sannheten betinges verken av majoriteten eller
minoriteten; den har sine egne lover og den seirer, som vi har sett,
mot alle majoriteter, selv om de skulle være overveldende.
Å finne sannheten er ikke en oppgave som bør tilfalle majoriteten,
akkurat som i geometri så kan ikke Pythagoras` teorem bli gjenstand
for majoritetens stemme for å avgjøre eller nekte dets validitet;
eller som en kjemiker som lager ammoniakk ikke henvender seg til
majoriteten for å avgjøre mengden av nitrogen og hydrogen; eller
som en agronom som har studert jordpleie og dets lover i årevis,
ikke finner det nødvendig å henvende seg til en majoritet for å
overbevise seg selv om deres validitet ved majoritetens stemme.
Kan folket velge
sin elite?
Hvorfor velger
ikke da soldatene den beste generalen?
For å ha kunnet
velge måtte juryen ha inngående kjennskap til:
a) strategiske,
taktiske og organisatoriske o.l. lover, og
b) til hvilken
grad dette individets samsvarer til, gjennom evner og kunnskap, disse
lovene.
Ingen kan velge
klokt uten denne kunnskapen.
Hvis majoriteten
ønsker å velge sin elite må den nødvendigvis ha kunnskap om den
nasjonale organismens lover for lederskap, og til hvilken grad
kandidater til dette vervet samsvarer gjennom kunnskap og
kvalifikasjoner til disse lovene.
Majoriteten kan
imidlertid ikke kjenne til verken disse lovene eller kandidatene. Det
er grunnen til at vi mener at den ledende eliten i en nasjon ikke kan
velges ut i fra en majoritetsstemme. Å forsøke å velge denne
eliten er som å bestemme ved majoritetsvalg hvilken poet, forfatter,
mekaniker, flyvere eller idrettspersonligheter et land skal ha.
Derfor begår
demokratiet, basert på prinsippet om valg hvor man velger eliten
selv, en fundamental feil fra hvor det vokser frem en hel stat av
uorden, elendighet og feil i våre landsbyer. Her er vi inne
på kjernepunktet; fordi, det er fra denne feilen med demokratisk
utsyn at vi kan si alle de andre feilene stammer fra.
Når massene er
kallet for å velge sin elite er de ikke bare ute av stand til
å utse og velge en, men velger, med få unntak, den verste
fra nasjonen.
Ikke bare fjerner
demokratiet den nasjonale eliten, men den bytter den ut de
verste innen nasjonen. Demokratiet velger menn som mangler skrupler
totalt, uten noen moral; de som betaler bedre, de som utøver en
høyere form for korrupsjon; magikere, sjarlataner, demagoger, som
under valgkampen briljerer på sine respektive felt. Noen hederlige
menn vil greie å komme frem blant disse, til og med politikere med
hederlige hensikter. Men disse ville ha blitt slaver av de førnevnte.
Den virkelige
eliten i en nasjon vil bli nedkjempet, fjernet, fordi den nekter å
konkurrere på disse premissene; den vil trekke seg tilbake og holde
seg skjult.
Og dermed en fatal
konsekvens for staten.
Når en stat er
ledet av en såkalt ”elite” som består av de verste, så
fungerer ikke lengre seleksjonsprisnippet.
Likeledes hvis prinsippet med sosial seleksjon tilegnes så spiller
arv ingen rolle. Disse to prinsippene kan ikke fungere sammen med
mindre arvingen er etablert gjennom lovene for seleksjon.
Og hvis en nasjon ikke har noen
virkelig elite – en ener som kan utse den neste? Jeg svarer med
en enkel frase om inneholder en uomtvistelig sannhet:
I et slikt tilfelle vil den virkelige eliten bli født ut av en
krig mot den degenererte eliten, den falske. Og det også ut i fra
prinsippet om seleksjon.
For å oppsummere,
rollen til eliten er:
a) å lede
nasjonen i samsvar med livslovene til folket.
b) å etterlate
seg en arvende elite basert på, ikke prinsippet om arv, men av
seleksjon, fordi kun en elite kjenner livslovene og kan bedømme til
hvilken grad folk samsvarer ved evner og kunnskap til disse lovene.
Det er som en
gartner som jobber i hagen og sørger for å utse en etterfølger,
for han er den eneste som kan si hvilken blant dem han jobber sammen
med som best kan fylle hans posisjon, og fortsette hans arbeide.
På hva skal en elite funderes?
a) rene sjeler. b) kapasitet når det gjelder jobb og kreativitet. c)
mot. d) utfordrende liv med kontinuerlig nedkjempelse av
vanskeligheter som nasjonen er konfrontert med. e) fattigdom, det vil
si en frivillig avståelse fra å opparbeid seg rikdom og formue. f)
Gudstro. g) Kjærlighet.
Jeg er blitt spurt
om vår aktivitet så langt har fulgt de samme linjene som den
Kristne Kirken. Svaret er:
Vi gjør en klar
distinksjon mellom den linjen vi følger og den til den
Kristne Kirken. Kirken styrer oss fra oven. Den når perfeksjon og
det sublime. Vi kan ikke senke dette nivået for å forklare våre
handlinger.
Vi, gjennom våre
handlinger, våre tanker og handlinger, tenderer mot denne linjen,
hever oss selv opp mot det så mye som vekten av vårt syndige kjød
og vårt syndefall tillater. Det gjenstår å se hvor mye vi kan heve
oss selv mot denne linjen gjennom våre verdslige handlinger.
1
Ulike regjeringer som Romania hadde på denne tiden.
