”- Jeg tror at alt
dette vil foregå på en svært alminnelig måte, sa han en gang. –
Alle stater vil ganske enkelt, tross alle balanser i budsjettene og
”uteblivende underskudd”, en vakker dag komme i en håpløs
situasjon, og alle som en vil ønske å innstille sine betalinger,
for alle som en å kunne begynne på nytt ved en alminnelig
bankerott. Imidlertid vil hele verdens konservative elementer
motsette seg dette, for det er de som er aksjonærer og kreditorer,
og følgelig vil de ikke gå med på noen bankerott. Så begynner
naturligvis en tid med alminnelig bitterhet, det kommer mange jøder
til og jødenes herredømme begynner. Men alle de som aldri har hatt
aksjer, de som i det hele tatt aldri har eid noe, det vil si
proletarene, har naturligvis ikke noe imot en alminnelig omveltning…
En kamp begynner, og etter syvogsytti nederlag tilintetgjør
proletarene aksjonærene, tar fra dem aksjene og setter seg selv i
deres sted som aksjonærer. Kanskje kommer de med noe nytt, kanskje
ikke. det er mest trolig at de også spiller bankerott. Noe mer kan
jeg ikke forutsi av de hendelser som vil forandre denne verdens
utseende. Forresten, se etter i Johannes´ Åpenbaring…” –
Fyrst Versilov i En
Ung Manns Historie
av Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij
Et tradisjonelt
proletariat er nok ikke de man bør sette sin lit til hva gjelder en
omkalfatring av de økonomiske strukturene; med de marxistiske og
kommunistiske samfunnene som har vært etablert har man tvert i mot
bare sett en ny form for kapitalisme: en statskapitalisme,
administrert av en styrende elite. Den samtidige venstresiden har
videre forkastet det økonomiske spørsmålet, til fordel for
kulturelle og sosiale spørsmål; i dag er det immigranter,
kjønnsspørsmål og seksuelle orienteringer som er fokuset.
Paradokset er imidlertid at dette verdimessig samsvarer med det
etablerte systemet, staten, de politiske og økonomiske elitene, og
venstresiden er i dag således kun en forlenget, skal vi si, tentakel
av udyret. Proletariatet er blitt spist. Det tydeligste beviset på
dette er den stilletiende aksepten, til og med støtten, til den
ny-imperialistiske og ny-koloniale utenrikspolitikken som nå
kjennetegner Vesten generelt, og USA spesielt.
Det er et besnærende
tilfelle av virkelighetsfornektelse ved det man observerer som
oppfattelse av forbindelsen mellom pengemakt og innflytelse for øvrig
på andre samfunnsområder. Det jødiske innslaget blant det øvre
sjiktet av verdens finanshus og private formuer er en dårlig skjult
hemmelighet, men det etno/kulturelle/religiøse aspektet er sjelden
kommunisert. Venstresiden hevder dette ikke har relevans, de 1% er
bare et tall viss individer kun er definert etter sine formuer og
makt til å påvirke den nasjonale og internasjonale økonomien, alle
andre definisjonstrekk er tilfeldige. Høyresiden har med all
tydelighet forsøkt å vise til en korrelasjon mellom etno/kulturell
bakgrunn, økonomisk innflytelse og makt for øvrig på andre
samfunnsområder. Deres problem er imidlertid at ingen vil bli
assosiert med det de har å si. Historien har sørget for en
kollektiv skyldfølelse som enn så lenge vil virke både
(selv-)sensurerende og fornektende. Dessuten er det alltid en viss
mistanke om at alt som kommer fra denne siden er ideologisk motivert,
en ideologi som majoriteten av befolkningen mest trolig ikke vil
anerkjenne, heller tvert i mot, ta avstand fra. Løsningen blir
derfor å heve seg over disse kategoriene og heller innta en
tilnærming som er objektiv og empirisk, og la folk gjøre seg opp
sin egen mening om saksforholdene.
På hvilket punkt blir en
rekke tilsynelatende tilfeldigheter til et mønster? Det finnes helt
sikkert en mengde vitenskapelige teorier og teser om
problemstillingen, og antakelig er det personer som har etablert en
akademisk profesjon ut av problemstillingen. Vi bryr oss ikke med
dette, men vil heller peke på eksempler som har både en historisk
linje og en nasjonal, så vel som internasjonal karakter. Slik vil
kriteriene og vilkårene for både tid og rom, begge være innfridd.
Dette gir dog kun en indikasjon på de utallige andre eksemplene
historien gjennom.
Et kort og konsist
eksempel: I forbindelse med årets grunnlovsjubileum er forfatter
Håkon Harket aktuell med boken ”Paragrafen,
Eidsvoll 1814”,
omhandlende § 2 i den opprinnelige Grunnloven. Her nevner Harket at
den nye selvstendige nasjonen nærmet seg bankerott i 1822, hvor et
stort avdragsbeløp til Danmark var forfalt. Med trussel om å bli
lagt under svensk forfatning kom jøden Joseph Hambro, fra det danske
finanshuset Hambro, og jøden Vilhelm Benedicks, fra det svenske
finanshuset Michaelson & Benedicks, til Norge for å forhandle
med de norske styresmaktene om å innvilge Norge et statslån.
”Hambro reddet staten”, uttaler historiker Frode Ulvund til VG
04.05.14, intet mindre. Hvilke vilkår som fulgte lånet vites ikke.
Beveger vi oss opp til
våre dager og utenfor landets grenser finner vi eksempelet med
Argentina, hvor sistnevnte misligholdte et lån som et amerikansk
hedgefond hadde overtatt. De fleste aksjonærene derimot, med unntak
av én, valgte å ettergi det meste av gjelden etter at landet
restrukturerte gjelden. Det betyr imidlertid lite så lenge den
jødiske milliardæren Paul Singer setter seg på bakbena. Med sitt
krav har han i disse dager Argentinas skjebne i sine hender, etter 11
år i rettssystemet. Beløpet det står om er omtrent 630 millioner
dollar.
Det er i sannhet en
merkverdighet dette, at man det ene øyeblikket underkjenner alle
påstander om jøders uproporsjonale innflytelse på visse
samfunnsområder, deriblant finans, samtidig som man i andre
sammenhenger fremhever nettopp disse sin uforlignelige makt, på de
samme områdene. Kan de redde nasjoner økonomisk i en tid hvor det
forelå klare begrensninger på deres handlingsrom, så er det vel
ikke utenkelig at de likeledes er i stand til det motsatte i en tid
hvor ikke bare begrensningene er fjernet, men hvor de har en
europeisk samvittighet og en supermakt å flyte på?
Post Scriptum! En
amerikansk domstol opprettholdt kravet fra de amerikanske aksjonærene
denne uken og dømte i deres favør, Argentina er dermed de
facto
konkurs. Hvilke vilkår Singer og hans kabal av stammebrødre setter
får vi mest trolig aldri vite, men vi vet fra historien og samtiden
hva Argentinas skjebne mest trolig blir. Så kan man bare håpe at et
nytt, oppvåknet proletariat, som ikke er belemret med de nye
tendensene som definert av de globale elitene, står opp og yter
motstand.
