Sunday, August 03, 2014

Jesuittparagrafen



- Jeg tror at alt dette vil foregå på en svært alminnelig måte, sa han en gang. – Alle stater vil ganske enkelt, tross alle balanser i budsjettene og ”uteblivende underskudd”, en vakker dag komme i en håpløs situasjon, og alle som en vil ønske å innstille sine betalinger, for alle som en å kunne begynne på nytt ved en alminnelig bankerott. Imidlertid vil hele verdens konservative elementer motsette seg dette, for det er de som er aksjonærer og kreditorer, og følgelig vil de ikke gå med på noen bankerott. Så begynner naturligvis en tid med alminnelig bitterhet, det kommer mange jøder til og jødenes herredømme begynner. Men alle de som aldri har hatt aksjer, de som i det hele tatt aldri har eid noe, det vil si proletarene, har naturligvis ikke noe imot en alminnelig omveltning… En kamp begynner, og etter syvogsytti nederlag tilintetgjør proletarene aksjonærene, tar fra dem aksjene og setter seg selv i deres sted som aksjonærer. Kanskje kommer de med noe nytt, kanskje ikke. det er mest trolig at de også spiller bankerott. Noe mer kan jeg ikke forutsi av de hendelser som vil forandre denne verdens utseende. Forresten, se etter i Johannes´ Åpenbaring…” Fyrst Versilov i En Ung Manns Historie av Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij

Et tradisjonelt proletariat er nok ikke de man bør sette sin lit til hva gjelder en omkalfatring av de økonomiske strukturene; med de marxistiske og kommunistiske samfunnene som har vært etablert har man tvert i mot bare sett en ny form for kapitalisme: en statskapitalisme, administrert av en styrende elite. Den samtidige venstresiden har videre forkastet det økonomiske spørsmålet, til fordel for kulturelle og sosiale spørsmål; i dag er det immigranter, kjønnsspørsmål og seksuelle orienteringer som er fokuset. Paradokset er imidlertid at dette verdimessig samsvarer med det etablerte systemet, staten, de politiske og økonomiske elitene, og venstresiden er i dag således kun en forlenget, skal vi si, tentakel av udyret. Proletariatet er blitt spist. Det tydeligste beviset på dette er den stilletiende aksepten, til og med støtten, til den ny-imperialistiske og ny-koloniale utenrikspolitikken som nå kjennetegner Vesten generelt, og USA spesielt.

Det er et besnærende tilfelle av virkelighetsfornektelse ved det man observerer som oppfattelse av forbindelsen mellom pengemakt og innflytelse for øvrig på andre samfunnsområder. Det jødiske innslaget blant det øvre sjiktet av verdens finanshus og private formuer er en dårlig skjult hemmelighet, men det etno/kulturelle/religiøse aspektet er sjelden kommunisert. Venstresiden hevder dette ikke har relevans, de 1% er bare et tall viss individer kun er definert etter sine formuer og makt til å påvirke den nasjonale og internasjonale økonomien, alle andre definisjonstrekk er tilfeldige. Høyresiden har med all tydelighet forsøkt å vise til en korrelasjon mellom etno/kulturell bakgrunn, økonomisk innflytelse og makt for øvrig på andre samfunnsområder. Deres problem er imidlertid at ingen vil bli assosiert med det de har å si. Historien har sørget for en kollektiv skyldfølelse som enn så lenge vil virke både (selv-)sensurerende og fornektende. Dessuten er det alltid en viss mistanke om at alt som kommer fra denne siden er ideologisk motivert, en ideologi som majoriteten av befolkningen mest trolig ikke vil anerkjenne, heller tvert i mot, ta avstand fra. Løsningen blir derfor å heve seg over disse kategoriene og heller innta en tilnærming som er objektiv og empirisk, og la folk gjøre seg opp sin egen mening om saksforholdene.

På hvilket punkt blir en rekke tilsynelatende tilfeldigheter til et mønster? Det finnes helt sikkert en mengde vitenskapelige teorier og teser om problemstillingen, og antakelig er det personer som har etablert en akademisk profesjon ut av problemstillingen. Vi bryr oss ikke med dette, men vil heller peke på eksempler som har både en historisk linje og en nasjonal, så vel som internasjonal karakter. Slik vil kriteriene og vilkårene for både tid og rom, begge være innfridd. Dette gir dog kun en indikasjon på de utallige andre eksemplene historien gjennom.


Et kort og konsist eksempel: I forbindelse med årets grunnlovsjubileum er forfatter Håkon Harket aktuell med boken ”Paragrafen, Eidsvoll 1814”, omhandlende § 2 i den opprinnelige Grunnloven. Her nevner Harket at den nye selvstendige nasjonen nærmet seg bankerott i 1822, hvor et stort avdragsbeløp til Danmark var forfalt. Med trussel om å bli lagt under svensk forfatning kom jøden Joseph Hambro, fra det danske finanshuset Hambro, og jøden Vilhelm Benedicks, fra det svenske finanshuset Michaelson & Benedicks, til Norge for å forhandle med de norske styresmaktene om å innvilge Norge et statslån. ”Hambro reddet staten”, uttaler historiker Frode Ulvund til VG 04.05.14, intet mindre. Hvilke vilkår som fulgte lånet vites ikke.

Beveger vi oss opp til våre dager og utenfor landets grenser finner vi eksempelet med Argentina, hvor sistnevnte misligholdte et lån som et amerikansk hedgefond hadde overtatt. De fleste aksjonærene derimot, med unntak av én, valgte å ettergi det meste av gjelden etter at landet restrukturerte gjelden. Det betyr imidlertid lite så lenge den jødiske milliardæren Paul Singer setter seg på bakbena. Med sitt krav har han i disse dager Argentinas skjebne i sine hender, etter 11 år i rettssystemet. Beløpet det står om er omtrent 630 millioner dollar.

Det er i sannhet en merkverdighet dette, at man det ene øyeblikket underkjenner alle påstander om jøders uproporsjonale innflytelse på visse samfunnsområder, deriblant finans, samtidig som man i andre sammenhenger fremhever nettopp disse sin uforlignelige makt, på de samme områdene. Kan de redde nasjoner økonomisk i en tid hvor det forelå klare begrensninger på deres handlingsrom, så er det vel ikke utenkelig at de likeledes er i stand til det motsatte i en tid hvor ikke bare begrensningene er fjernet, men hvor de har en europeisk samvittighet og en supermakt å flyte på?



How one hedge fund titan could bankrupt Argentina


Post Scriptum! En amerikansk domstol opprettholdt kravet fra de amerikanske aksjonærene denne uken og dømte i deres favør, Argentina er dermed de facto konkurs. Hvilke vilkår Singer og hans kabal av stammebrødre setter får vi mest trolig aldri vite, men vi vet fra historien og samtiden hva Argentinas skjebne mest trolig blir. Så kan man bare håpe at et nytt, oppvåknet proletariat, som ikke er belemret med de nye tendensene som definert av de globale elitene, står opp og yter motstand.