”Jeg vil også påstå at den
europeiske venstresiden, marxistene med flere, har gjort en
kjempefeil i vurderingen av USA. De har trodd alt bare dreier seg om
profitt. Og profitt er riktignok sentralt, men enda viktigere er
selvbildet som Guds utvalgte folk. Og dette bildet var opprinnelig
jødisk.”1
Johan Galtungs USAs
utenrikspolitikk. En fortsettelse av teologi med andre midler er
en liten sak i fysisk forstand, men med potensielt stor sprengkraft;
ikke ulikt en håndgranat med andre ord. Premisset for boken er det
Galtung kaller USAs etablering, spredning og forsvar av den nye
verdensorden, og at denne har sitt opphav og opprettholdelse i
amerikanernes selvbilde som et utvalgt folk av Gud.
”We shall find
that the God of Israel is among us. When ten of us shall be able to
resist a thousand of our enemies, then he shall make a praise and
glory that men shall stay on succeeding plantations – the lord made
it like that in New England, so we must consider that we shall be
like a city upon a hill – the eyes of all people are upon us.”
Dette sitatet er av John Winthrop,
lederen for de puritanske innvandrerne til det nye landet, og den, i
følge Galtung, reelle grunnleggeren av det som senere ble USA
(nasjonen som ble skapt i dynamikken mellom tre immigrantgrupper,
hver med sitt spesifikke moralske utsyn og mening om hvordan
samfunnet best skulle ivaretas. Fra disse tre går det tydelige
linjer frem til dagens amerikanske samfunn og hvordan dette er styrt,
og hvordan det bredere utsynet på resten av verden er formet).
Sitatet ble senere benyttet hyppig av president Ronald Reagan, i det
Galtung omtaler som USAs adopsjon av et selvbilde som ”the chosen
people.” Kanskje ikke uventet er fundamentet, opphavet til dette, å
finne i Det Gamle Testamentet, det vil si Mosebøkene generelt, og
Toraen spesielt. USA er imidlertid ikke entiteten Israel, det fysiske
landområdet i Lille-Asia. Man har derfor omdefinert det bibelske
budskapet en smule, slik at amerikanere og kristne også er
innbefattet i kategorien ”utvalgt”. Og som utvalgt av Gud har de
en misjon å oppfylle, en pakt å ivareta: den moralske forskriften
pålegger de interne rammer, men samtidig har de en ”forpliktelse”
overfor verden for øvrig (ref. det jødiske begrepet ”Tikkum
Olam”). Referanser til ”fyrtårn” (”city upon a hill”) i
omtaler av USA eller Israel går for øvrig igjen; dette er et bilde
som skal gi inntrykk av at resten av den villfarne verden kan
unnslippe den mørke og kaotiske natten på havet, ved å la seg
frelse av disse to nasjonenes lys. Galtung: ”Og hvis alt dette var
tilfelle og de virkelig var utvalgt – og det var selvsagt noe som
måtte bevises – hvorfor skulle de ikke også være ledelyset for
alle andre folk, ettersom de nå engang var det folket som var Gud
nærmest?”2
En arketype blir dermed etablert; en
arketype som skapte en inngruppe-mentalitet, inngruppe-moral og
inngruppe-politikk (nasjonalt og internasjonalt; nasjonalt blant
annet ved at immigrantgruppene skal assimileres, internasjonalt ved
at verden marsjerer i takt med arketypen.) Når det gjelder nasjonalt
og immigrantgrupper kan man med hensyn til inngruppen peke på det
samtidige eksempelet med stridstolker i Afghanistan som landets
myndigheter hevder kjempet for ”norske interesser” og således
burde få opphold i landet. Man opphever dermed de facto
nasjonalstaten og innfører i stedet statsnasjonen, etter eksempel
fra Frankrike. Bare at i dette aktuelle tilfellet ikke er avgrenset
til én nasjon, men snarere en global (dysfunksjonell) familie, og
inngangsvilkårene ikke går på å være innbygger av en tidligere
koloni. Vilkårene nå er å akseptere og agere det vestlig-definerte
demokratiet og alt som det innebærer, det er alt som konstituere en
”nordmann” eller ”tysker” i disse dager.
Amerikanerne var altså ikke det
utvalgte folket vi kjenner fra bibelen, selv med et visst innslag av
jøder i det nye landet, så hvordan skulle man anpasse sin etablerte
arketype med den allerede kjente, bibelske? Løsningen kom etter
andre verdenskrig, mener Galtung, med etableringen av staten Israel
og naturlig nok erfaringene med Holocaust og den kollektive
skyldfølelsen dette resulterte i. Jødene i USA hadde stor økonomisk
innflytelse, og intellektuell og kulturell skaperkraft. Galtung mener
at jødene da blir innlemmet i nasjonen som en intellektuell
overklasse, en intelligentsia.
Dette danner bakgrunnsbildet. Etter
dette beskrives opphavet til nasjonen og dets selvbilde, og videre
hvilket geo-politisk utsyn som USA etablerte, og som har formet
nasjonen og store deler av verden siden.
Utsynet til den amerikanske nasjonen, i
det minste sett fra myndighetene, består av et verdenssamfunn
oppdelt i et hierarki eller som konsentriske sirkler, mellom polene
Det Gode og Det Onde, eller Gud og Satan. Med USA på toppen (i
hierarkiet), omgitt av sine allierte i Sentrum (i de konsentriske
sirklene) som generelt blir betegnet som ”industrielt avanserte
demokratier” som et felles kjennetegn. Sistnevnte omfatter da
Storbritannia, Israel, Canada, Den Tyske Forbundsrepublikk, Frankrike
og Italia. Kjennetegnene på De Onde er som følger: fravær av fri
markedsøkonomi, fravær av den jødisk-kristne tro og fraværet av
et demokratisk styresett. For å bli inkludert i Sentrum trenger man
imidlertid å innfri bare to av de tre kriteriene, eller i ytterste
fall kun én; slik at en markedsliberal stat som bekjenner seg til
den jødisk-kristne tro, kan være totalitær i styreformen, og
likevel være inkludert i folden. Dette er imidlertid en lettvint
vurdering av Galtung mener jeg. USA er mer pragmatisk enn som så,
tenk bare på det tette samarbeidet mellom USA og Saudia-Arabia eller
de sentralasiatiske nasjonene. Det avgjørende er likevel en
teologisk basert essens, i det Galtung betegner frontene som det
Absolutt Gode, og det Absolutt Onde. Mobilitet mellom sirklene er
imidlertid til stede hevder han, ved en fullstendig og total
omvendelse, som regel gjennom å åpne opp sine markeder, eller ved å
demokratisere samfunnsstrukturen og styreformen.3
(Ofte vil de to henge sammen: for at den globale økonomien eller
nasjonale oligarker skal få innpass og makt må demokratiske
strukturer være på plass. Tenk på Sovjetunionens fall og ranet på
høylys dag av landets ressurser! Eller et mer aktuelt eksempel:
Ukraina og oligarkenes ublue fremtreden nå da det ”vestligvendte
og demokratiske Ukraina” skal bygges.)
”Det land som er nærmest Gud er
også Guds representant her på jorden. Og de fire viktigste
egenskapene ved Gud er allvitenhet, allmakt, altomfattende
tilstedeværelse og velvilje. Velviljen kan selvfølgelig ikke
trekkes i tvil. Å betvile at USA fundamentalt sett er drevet av gode
hensikter, selv om noe av atferden av og til kan virke litt
hardhendt, gir gode grunner til å tvile på tvileren, ikke på USA.
Bare folk eller land som selv er i Det Onde kan noen gang ha slike
tanker. Andre vil fullt ut godta at litt hardhendthet er nødvendig
når det dreier seg om intet mindre enn en gudgitt verdensorden.
Imidlertid følger ikke allvitenhet, allmakt og altomfattende
tilstedeværelse uten videre, det må etablerers som fakta. Og
ettersom verden er slik den er – med Satans altomfattende
tilstedværelse – er oppgaven enorm, for ikke å si meget kostbar i
økonomisk forstand. Et visst offer er nødvendig.”4
Inndelingen Galtung gjør i
sitatet over vil da se slik ut: allvitenhet = NSA; allmakt -
syndromet = kulturell hegemoni og økonomisk makt bla. nødhjelp;
altomfattende tilstedeværelse = Coca Cola, McDonalds, Madonna og
Michael Jackson.
Som vi ser har USA og dets klienter
flere verktøy i kassen for å opprettholde den kosmologiske balansen
(Galtung bruker bildet på en sheriff som skaper inntrykk av å være
uhildet og objektiv, som megler og intervenerer.) Selv om det ikke
kommer eksplisitt frem hos Galtung tror jeg man kan hevde at det ikke
bare er ”hard-power” og ”soft-power” som blir benyttet, men
også det som Galtung omtaler som ”altomfattende tilstedeværelse”,
en tilstedeværelse gjennom kulturelle uttrykk som blir tilegnet av
vertene uten forbehold. Disse selger seg selv som vi vet, ofte i
kraft av at de blir solgt inn som definerende for visse segmenter av
befolkningen, eller som noe inkluderende i et fellesskap.
Amerikanisering er en måte å dele guds orden med andre5
er en overskrift på et av kapitlene, man trenger ikke omfavne den og
internalisere den, men den kan ikke la seg forkaste hevder Galtung.
Og som sagt: de amerikanske kulturuttrykkene selger seg nærmest
selv, og dette til en stadig mindre kritisk konsumentgruppe.
Når det kommer til allmakt - syndromet
er det verdt å legge merke til punktet om økonomisk makt, hvor
nødhjelp er definert som en faktor av Galtung. Det vil altså ikke
være altruistiske og filantropiske hensyn som spiller inn for
amerikanernes avgjørelse om eventuelt å bidra med nødhjelp i en
gitt situasjon; i følge Galtung vil det være omfattende vurderinger
av de politiske konsekvensene dette vil ha for nasjonens aspirasjoner
om total hegemoni, og det er konklusjonen man gjør seg av dette som
er avgjørende om en lidende befolkning skal tilgodeses.
Allvitenhet er en selvsagt bestanddel i
en paranoid struktur, og i så henseende er professoren i tillegg
forutseende, med fremhevelsen av NSA (National Security Agency)
som han mener er et av de fremste redskapene for å skaffe seg
allvitenhet. Med de siste avsløringene med hensyn til
overvåkningsorganet, vil jeg tro at selv disse overgår Galtungs
opprinnelige bekymring.
Poenget for Galtung er oppfattelsen av
at ingenting står mellom Gud og USA, det vil si, og kanskje først
og fremst, heller ikke internasjonal rett. Dette innebærer også det
faktum at USA tilsynelatende kan handle motsigelsesfullt, dette fordi
de har høyere innsikt, i motsetning til andre nasjoner. Med en
guddommelig innsikt og som et redskap for denne på jorden, må andre
nasjoner bare erkjenne en underdanighetsstatus i forhold til denne.
Vi er simpelthen for enfoldige til å forstå. Er vi heldige drypper
det kanskje også litt på klokkeren.
Dette utgjør essensen i Johan Galtungs
USAs utenrikspolitikk – en fortsettelse av teologi med andre
midler. Bildet er imidlertid noe mangelfullt, og det på noen
vesentlige punkter. Blant annet er USAs forhold til Israel knapt
nevnt, noe som er påtakelig gitt deres tette bånd som gir seg
utslag nettopp i felles globale aspirasjoner. Det siste i så stor
grad at nevnes den ene tenker man implisitt også på den andre.
Pakten mellom de to nasjonene respektivt, og Gud, er også
enestående, de to overlapper hverandre og hvor den ene slutter og
hvor den andre begynner kan til tider være vanskelig å utlede. For
det andre er ikke den ny - konservative bevegelsen nevnt; kabalen av
verdensødeleggere som har vært arkitektene bak de fleste militære
intervensjonene rundt om i verden de siste tiårene. Til Galtungs
forsvar for sistnevnte unnlatelse kan man kanskje peke på at det var
først etter at boken var utgitt at renkespillet til disse kom frem i
lyset til en viss grad (selv om det var ganske åpenbart allerede i
1996 med fremleggelsen av A Clean Break: A New Strategy forSecuring the Realm6.)
Men hva viser krystallkulen i det Galtungske intellekt? Han er, som
man kanskje har skjønt, lite optimistisk med tanke på fremtiden og
den hegemoniske stillingen som den selverklærte guddommelig utvalgte
nasjonen har:
”Det er usannsynlig at
klientlandene (som Norge) vil foreta noen viktig endring i sin
utenriks- og sikkerhetspolitikk med mindre USA selv har pekt ut
kursen for legitim endring. Et brudd med USAs utenrikspolitikk betyr
at man kaster av seg klientrollen, et så dramatisk skritt at
parlamentariske demokratier vanskelig vil være i stand til å bygge
opp tilstrekkelig konsensus for det.”7
Demokratiene sørger for
handlingslammelse og apati; meningene blir for mange og enighet lar
seg ikke utforme. Dette er også påpekt i andre sammenhenger, for
eksempel i klimadebatten, hvor fremtredende klimaforskere mener at
demokratiet er det største hinderet for å få løst de presserende
utfordringene. Demokratiet kan dermed, satt på spissen, bli
menneskehetens bane.
Noen vil nok spørre seg om hvorfor vi
skal bry oss. Galtung gir ingen svar, for ham er det innlysende og
selvforklarende. Jeg kan likevel komme med noen personlige
synspunkter. For det første, ethvert selverklært nasjons-”fyrtårn”
for den øvrige menneskeheten vil måtte på et visst punkt gå fra
et, her, liberalt demokratisk utgangspunkt, til en mer repressiv og
totalitær retning, med alt det innebærer av undertrykkelse, lidelse
og død. Opp gjennom historien har dette som regel hatt nasjonal
eller i ytterste fall, regional utbredelse, som de kommunistiske og
sosialistiske eksperimentene. I den moderne verden derimot, og med en
nasjon utsett av selveste Gud, kan ikke noe mindre enn hele verden
være målet.
”USA har en pakt med Gud og
Senternasjonene, og mange av Perifernasjonene har også en pakt med
USA. Den guddommelige inspirasjon flyter nedover langs de linjer som
defineres gjennom disse overenskomster; lojalitet og underkastelse
flyter oppover fra Periferi/Senternasjonene til USA, og fra USA til
Gud. Innenfor den rammen som er definert gjennom dette system og
denne verdensorden, er USA tvunget til å utvise globalt ansvar, i
betydningen av å gjøre det som trengs for å organisere verden
langs disse linjer.”8
Her har de demokratiske forkjemperne
mye til felles med den materialistiske og radikale venstresiden, i
det de ser en teleologisk linje gjennom historien (man må ha i mente
at de ny -konservative opprinnelig var trotskier, før de foretok et
tilsynelatende radikalt hamskifte). En linje som går fremover og
oppover, mot endemålet. Ikke nødvendigvis med Messias` nedstigning,
men kanskje Mandela`s. Og alle dissidenter, som stater, vil måtte
innordne seg (prinsippene med det absolutt Gode
og Det absolutt Onde eksisterer ikke bare på statsnivå, men vil
også ha gyldighet blant individer. Jernhælen vil trykke godt til
for de som går imot Guds orden og dens selvbestaltede voktere her på
jorden). Dette forklarer også til dels det som ligger bak sitatet
som innleder denne omtalen: hele det politiske spektrum, fra det
ytterste høyre til det ytterste venstre, har sammenfallende
interesser med denne, i utgangspunktet teologisk baserte,
nykolonialismen. Når den nå har endret karakter, fra økonomisk
utbytting, til spredning av vestlig definert ”demokrati” og
”menneskerettigheter”, har den blitt spiselig også for tidligere
opponenter, og kritikken mot USAs iboende og irrasjonelle streben for
hegemoni er erstattet av en anerkjennelse av interessefellesskap. Ser
man nettopp til tidligere hellige skrifter for de radikale på
venstresiden, deriblant Vladimir Lenins Imperialismen som
kapitalismens høyeste stadium, så skal man følge nøye med for
å oppfatte noe annet enn at det er pure økonomiske, materialistiske
hensyn som han vektlegger som drivkreftene bak imperialismen.
Historien er nok ikke uenig med Lenins analyse, brosjyren ble tross
alt skrevet i 1917, Vesten (kartellene, trustene, bankierene,
oligarkene og kapitalistene som Lenin definerer dem som) trengte
råvarekilder og markeder, i kjølvannet kom det til maktkamp, og de
utnyttede nasjonene ble bare brikker i et spill. Lenin kommer
imidlertid med hentydninger som vitner om at det allerede på dette
tidspunktet var klart at det lå også andre motiver bak, som gikk
parallelt med de uttalte. Han er faktisk eksplisitt og bruker
benevnelsen ”verdensdemokrati” som mål for disse aspirasjonene,
og aktørene er ikke utelukkende konservative og kapitalister, men
også de som går under betegnelsen ”sosialpasifister”, det vil
venstresiden bortsett fra kommunistene og de ”ekte” marxistene.
”Demokrati” blir av alle disse, hevder Lenin, brukt for å bedra
arbeiderne og bøndene. Det eneste som har forandret seg til i dag er
at man nå forsøker å bedra alle samfunnsgruppene, og i den
globaliserte moderne verden, i flest mulig land. Man skulle bare
ønske, og det kan man også ane ligger bak Galtungs hjertesukk, at
venstresiden ikke stoppet opp hva gjelder idéutvikling, på
begynnelsen av forrige århundre, men var i stand til å se
prinsippene bak sine ideologiske slagord; ideologiene har stagnert og
er utilstrekkelige som analyseapparat i dag (jfr. den latterlige
påstanden om at invasjonen av Irak skulle være motivert av olje.)
For det andre vil det å innordne seg
dette paradigmet, dette systemet, bety at man etablerer hele sin
realitetsoppfattelse på løgn og bedrag, for ikke å snakke om
selvbedrag. Dette er naturlig nok det som umiddelbart er mest
behagelige og gir ”husfred”. Å skulle utfordre systemet og
konfrontere løgnene er ikke bare krevende, det kan også være
farlig. Edvard Snowden og Bradley Manning vil nok si seg enige i det
siste. En Doktor Stockmann derimot ville kun hatt forakt overfor
selvbedrageriet og løgnen i anerkjennelsen av at det er minoriteten,
kanskje bare den ene, som alltid har rett. Den kompakte, liberale
majoritet, løgnens forsvarere og selvbedrageriets pestbefengte pøl,
derimot, ville han som en ekte fri mann hevet seg over og forsøkt
bekjempet.
1
Galtung, Johan, s. 16. USAs utenrikspolitikk – en fortsettelse ab
teologi med andre midler. Spartacus Forlag: Oslo. 2002.
2
Ibid s. 32.
3
Ibid 45-46
4
Ibid 48-49
5
Ibid s. 64
6
http://en.wikipedia.org/wiki/A_Clean_Break:_A_New_Strategy_for_Securing_the_Realm
7
Ibid s. 81
8
Ibid s. 67
