Andre, og avsluttende del om Karl Martell.
På den sjuende dagen angrep den Umayyadiske hæren som besto for det meste av Berbiske og arabiske hestesoldater, og var ledet av Abdul Rahman Al Ghafiqi. Under kampen bekjempet frankerne den islamske hæren og emiren ble drept. Selv om de vestlige beskrivelsene av dette er mangelfulle er de arabiske detaljerte i sine beskrivelser av hvordan frankerne dannet store firkanter og kjempet imponerende defensive slag. Rahman tvilte veldig før slaget om hans menn var klar for et slikt kampbilde, og ville ha dem til å forlate tyvegodset som hadde forsinket dem, men valgte å stole på sitt hestekavaleri som aldri før hadde feilet ham.det var vurdert som umulig på den tiden for infanteri å motstå pansret kavaleri.
Martell klarte å inspirere sine menn til å stå grunnen mot en styrke som må ha fortonet seg som uovervinnelig for dem, store væpnede ryttere, som også mest trolig var overtallig. I en av de få episodene hvor infanteri i middelalderen sto imot angrep av kavaleri, sto den veldisiplinerte frankiske hæren grunnen, selv om det ifølge arabiske kilder Umayyadisk kavaleri flere ganger brøt igjennom den frankiske firkanten. En slik episode er beskrevet i en oversettelse fra en arabisk kilde av slaget, fra Medieval Source Book:
”Og i kampens forvirring så mennene fra Nord ut som en sjø som ikke kunne beveges. Fast sto de der, den ene tett til den andre, med form som en vegg av is; og med kraftige slag med sverdene sine hogg de ned araberne. De sto rundt sin leder, de Austrasiatiske mennene bar alt foran seg. Deres utrettelige hender drev sverdene ned til fiendens bryst.”
Det var på det kritiske tidspunktet i slaget at Karl kom på den ideen om å mislede det umayyadiske kavaleriet. I et forsøk på å stoppe det som så ut som en tilbaketrekning, ble Abdul Rahman omringet og drept av frankerne og det som startet som et listig knep endte opp som en reell tilbaketrekning idet den umayyadiske hæren flyktet fra slaget den dagen. Frankerne samlet infanteriet igjen og slo seg til ro der de var, de forventet at kampene ville fortsette umiddelbart dagen etter.
Den følgende dagen, når umayyadene ikke tok opp igjen angrepene fryktet frankerne et bakhold. Karl trodde først at muslimene forsøkte å lure ham ned fjellsiden og ut i det åpne terrenget, en taktikk han for enhver pris ville unngå. Bare etter ekstensiv rekognosering av de frankiske soldatene av umayyadenes leir - som forøvrig hadde blitt forlatt i en slik hast at til og med teltene sto igjen, etter som umayyadene flyktet tilbvake til Iberia med de smulene de måtte ha igjen – ble det oppdaget at muslimene hadde trukket seg tilbake i løpet av natten.
Som arabiske krøniker senere avslørte hadde generalene fra de ulike delene av kalifatet, berbere, arabere, persere og mange andre, vært ute av stand til å enes om en leder til å etterfølge Abd er Rahmans posisjon som Emir, eller til og med en leder til lede dem den følgende dagen. Bare emiren, Abd er Rahman hadde en fatwa fra kalifatet, og dermed absolutt autoritet over de troende under sin kommando. Med hans død, og med de ulike nasjonalitetene og etnisitetene fra alle delene av kalifatet som hæren besto av, kom alt av politisk, rasemessige og etnisk konfrontasjoner til overflaten. De usikre generalenes mislykkede forsøk på å få valgt en leder resulterte i en total tilbaketrekning av en hær som hvis styrke kunne ha opptatt kampene og bekjempet frankerne.
Martelles evne til å få Rahman drept gjennom et listig knep som han planla ville skape forvirring i kampens avgjørende øyeblikk, og hans år med trening av mennene, ble kombinasjonen til det som var tenkt umulig: Martells frankere som besto nesten utelukkende av infanteri uten panser, motsto både væpnet tungt kavaleri med 20 fots lanser, og bueskytende lett kavaleri, uten hjelp av bueskyttere eller skytevåpen. Dette var en krigshendelse som ikke hadde sidestillelse i middelaldersk historie, og gjorde Martell til en unik personlighet i historien om befrieren av Europa.
I det følgende tiåret ledet Karl den frankiske hæren mot de østlige fyrstedømmene, Bayern og Alemannia, og de sørlige fyrstedømmene, Aquitaine og Provence. Han tok seg av de pågående konfliktene med friserne og sakserne i nordøst med en viss suksess, men full erobring av sakserne og deres inkorporasjon i det frankiske riket måtte vente til hans barnebarn Karl den Store, først og fremst fordi Martell konsentrerte seg og sine krefter om den muslimske ekspansjonen.
Så istedet for å konsentrere seg om erobring østover, fortsatte han ekspansjonen vestover og forhindret Emiratene av Cordoba fra å få et feste i Europa utover Al-Andalus. Etter sin seier i Tours fortsatte Martell sine militære kampanjer i 736 og 737 i å drive andre muslimske armeer fra baser i Gallia, etter de igjen hadde forsøkt å få et feste i Europa utover Al-Andalus.
I 736 invaderte umayyadene Provence igjen med en sjøflåte ledet av Abdul Rahmans sønn. Den gikk i land i Narbonne i 736 og beveget seg fort for å forstreke Arles for deretter å fortsette innover landet. Karl gikk til angrep på befestningene i Provence, og i 736 gjenerobret han Montfrin, Avignon, Arles og Aix-en-Provence med hjelp fra Liutprand, Lombardenes konge.
Nimes, Agde og Beziers, i islamske hender siden 725, falt også for Karl Martell, og deres befestninger ødelagt. Han knuste en av umayyadenes hærer ved Arles, etter den hæren forsøkte å flykte fra byen. Han tok så byen med et direkte og brutalt angrep, før han brente denne ned til grunnen for å forhindre at denne igjen ble brukt til ekspansjon av den umayyadiske hæren. Han forlot Narbonne, som var isolert og omringet, hans sønn derimot ville senere komme tilbake og befri denne. Provence derimot, lyktes han med å befri for alle fremmede okkupanter, og knuste alle fremmede armeer som var istand til å spre Islam videre.
Rahamns sønn angrep på nytt i 737, for siste gang skulle det vise seg, for å knuse Karl og frankerne. De gikk i land ved kysten rundt Narbonne i 736, og det tunge arabiske kavaleriet beveget seg innover landet.karl hadde imidlertid i mellomtiden bygget opp sitt eget tunge kavaleri, og muslimene var overrasket over å befinne seg i jevnbyrdighet på slagmarken for første gang. Den ander invasjonen ble avskåret i Slaget ved elven Berre, nær Narbonne i 737.
Innen 737 var Karl anerkjent som den legitime herskeren av frankerne, selv om han aldri tok kongstittel. Hans makt og autoritet hadde blitt etablert gjennom hans egne gejrninger, og til og med i hans egen tid forsto folket betydningen av hans seire over muslimene. Når han døde i Oktober 741 ble hans områder delt mellom sønnene, som da ble konger med egne rettigheter, men ingen kunne måle seg med støtten og makten deres far hadde hatt.
