Kameratfellesskap Dalegudbrand vil fremover presentere personligheter som har utmerket seg ved å være avgjørende for vårt folk, vår rases overlevelse. Først ut er Karl Martell.
Helter for vår rase: Karl Martell. Oversatt fra National Vanguard November/Desember 2006 www.natvan.com
De Moriske troppene forberedte dødsstøtet: de kunne se den berømte hvite, frankiske lederen, omgitt i en firkant av sine lojale riddere med desperasjon i sine ansikter. Kampen gikk ikke bra: de frankiske linjene hadde blitt brutt av det arabiske kavaleriet, og seier for disse var innen rekkevidde. En seier som ville bringe det islamske flagget inn i hjertet av Europa. Året var 732 og allerede var den Iberiske halvøy og det meste av Sør-Frankrike under hælen til de ikke-hvite invasjonsstyrkene.
De hvite ridderne med sine tunge sverd dratt, forberedte seg på angrepet. Mann mot mann, stål mot stål, og den frankiske lederen som kastet seg inn i striden med både sverd og hammer. Det moriske angrepet feilet og med et siste angrep blir de tvunget til å trekke seg tilbake med over trefjerdedeler av angrepsstyrken utryddet av de frankiske forsvarerne.
Den frankiske lederen visste at situasjonen var alvorlig. Undertallige, slitne, og på defensiven visste han at troppene ikke ville holde i evig tid. Han fikk imidlertid en ide: med en visshet om den grådige naturen til sine rasemessige fiender beordret han sine speidere rundt flankene til den moriske hæren, infiltrere leiren deres og fri slavene og ta krigsbyttet som de hadde tatt fra uheldige hvite som de allerede hadde nedkjempet.
Så snart nyheten om hva som skjedde i leiren nådde det muslimske hovedkavaleriet, brøt de opp fra kampene og galloperte tilbake til leiren for å sikre sitt tidligere tilkjempede tyvegods. Da den øvrige delen av den moriske hæren, som var bredt sammensatt rasemessig, så at Umayyadkavaleriet (Umayyadene var tilknyttet det muslimske riket som ble styrt fra Damaskus) tilsynelatende trakk seg fra striden, gjorde de det samme. Dette utnyttet de frankiske styrkene og gjorde morernes strategiske tilbaketrekning til et panisk nederlag, den ikke-hvite hæren flyktet hals over hode. Europa var reddet og den frankiske lederen Karl, ble kjent som Karl Martell, eller på engelsk, Karl Hammeren. Han hadde sikret en av de viktigste seirene i hele vår rases historie.
Karl Martell ble født inn i frankernes styrende klasse i august 686, men han ble unnfanget utenfor ekteskap og var dermed ikke direkte i arverekkefølgen til sin fars stilling som leder for en av de største frankiske stammene som bodde i det nåværende sentrale Frankrike. Utenomskapelige fødsler i en arverekke er alltid en kilde til konflikt, slik at når Karls far døde ble hans legitime sønn av sin mor Plectrude utnevnt til etterfølger, selv om gutten bare var åtte år gammel. Det lokale aristokratiet protesterte på utnevningen av en åtteåring og oposisjonen økte. Plectrude arresterte Karl og kastet ham i fengsel i Cologne, en handling som forøvrig ikke hindret et opprør mot hennes barnehersker.
Karl rømte fra fengslet og ble utnevnt som leder av aristokratiet. En annen frankisk stamme, Neustrianerne, hadde valgt sin egen kandidat. En blodig borgerkrig brøt dermed ut mellom støttespillerne av Plectrude, Karl og neustrianernes kandidat, Chilperic 2. I allianse med friserne marsjerte med neustrianerne inn i Austrasia mot Karl. Karl hadde liten tid til å samle menn og forberde seg, resultatet var dermed det eneste nederlaget i hans liv. Faktisk trakk han seg tilbake, så fort han innså at han hadde verken tid eller menn til å motstå, til fjellene i Eifel.
Etter å ha brukt tid på å forberede styrkene sine skikkelig innledet Karl et overraskelsesangrep på den naustrianske hæren nær Malmedy, og drev den tilbake i Slaget ved Ambleve, flere ting utmerket seg ved dette slaget som skulle gå igjen i Karls militære karriere: først, han angrep der fienden minst av alt ventet det, mens de marsjerte hjem og var var ham langt overlegen antallsmessig. Han angrep også når fienden minst ventet det, på ettermiddagen, når hærene på den tiden vanligvis hvilte. Til sist angrep han på den måten fienden minst ventet det, ved å simulere en tilbaketrekning for å få fienden inn i en felle. Den simulerte tilbaketrekningen som var bortimot ukjent i Vest-Europa på den tiden, krevde både ekstarordinær disiplin av troppene og eksakt timing av deres leder. Karl hadde i dette slaget demonstrert sitt miltiære geni som ville betegne hele hans styringsperiode, i det han aldri angrep fiendene hvor, når og hvordan de forventet det, og resultatet var en ubrutt seierslinje som varte til hans død.
Fra 717 til 724 var Karl dermed involvert i en bitter serie med interne kriger mot konkurrerende frankiske og saksiske stammer, samtidig som han utvidet sitt rike fra Paris til bayern. Etter å ha bekjempet Plectrude og hennes befestede Cologne, tillot han overraskende både henne og hennes sønn å leve og behandlet de begge med omsorg, noe som var en uvanlig handling i middelalderen. I 730 hadde Karl sikret sitt rike som strakk seg fra Tyskland til dagens Nederland, og fra Sør-Frankrike til Østerrike. Det var et rike han hadde bygget på kraftfull personlighet like mye som erobring, og han var kjent for å ha total påvirkning på hele territoriet. Men rundt denne tiden hadde en ny og langt dødligere trussel oppstått: de ikke-hvite morerne hadde invadert den Iberiske halvøy fra over Middelhavet, og marsjerte nå nordover mot Frankrike.
Karl var overbevist om, riktig skulle det vise seg, at muslimene ville slå til langt inne i Frankrike, og mens han sikret sine egne territorier forberedte han seg på krig mot Umayyadene. Han mente han trengte en tilnærmet fulltids hær, en han kunne trene, som en kjerne av veteraner som skulle inngå i den regulære hæren av utskrevne som frankerne innkalte i krigstid. I middelalderen var tropper bare tilgjengelige etter at kornet hadde blitt sådd og før det skulle høstes. For å få trent det type infanteri som kunne motstå Umayyadenes tunge kavaleri trengte Karl soldater året rundt, og han måtte betale de så deres familier kunne kjøpe maten de ellers ville ha produsert selv. For å skaffe penger beslagla han dermed kirkeland og eiendom og brukte dette til å betale sine soldater.
I 732 marsjerte dermed muslimene inn i Sør-Frankrike og bekjempet der den frankiske lederen Odo i Slaget ved elven Garonne, hvor vestlige krøniker forteller:”Bare Gud vet hvor mange som ble slaktet,” og byen Bordeaux ble inntatt og erobret. Odo flyktet til Karl for å få hjelp. Karl lovte å hjelpe Odo hvis han til gjengjeld anerkjente Karl og hans familie som sitt overhode, noe Odo umiddelbart aksepterte. Karl var pragmatisk; Odo utgjorde den høyre flanken av Karls hær i Slaget ved Tours som fulgte. Slaget ved Tours fant sted mellom Tours og Poitiers (derfor det andre navnet som ofte er brukt om dette slaget: Slaget ved Poitiers). Den frankiske hæren under Karl Martell besto for det meste av veteran-infanteri, mellom 15000 og 75000 menn. Han hadde noe kavaleri men de hadde ingen fotstøtte for bedre balanse, han beordret de derfor av hesten for i stedet å forsterke fottroppene.
Odo og hans Aquitaniske adel var også ordinært kavaleri, de steg og ned fra hestene ved slagets begynnelse for å forsterke fottroppene. I respons på den Umayyadiske invasjonen hadde frankerne unngått de gamle romerske veiene i håp om å overraske fienden. Martell var overbevist om at det ikke bare var essensielt at han overrasket fienden, men at han og fikk velge hvilket område slaget skulle stå, ideelt ville det være på et høyt hevet og skogkledt område hvor de muslimske hestesoldatene ville, allerede etter å ha båret rustninger, være utmattet av å storme oppoverbakke.
Videre ville skogene hjelpe frankerne i deres defensive firkant ved å delvis forhindre de Umayyadiske hestesoldatene fra å angripe samlet. Fra de muslimske beretningene om kampene vet vi at de faktisk ble overrasket av å finne et større antall fiender som motsto deres plyndring av Tours, og de ventet i seks dager for å speide på fienden og samle troppene så disse var ved maksimal styrke i slaget.
Emil Abdul Rahman var en dyktig general som ikke satte pris på det ukjente i det hele tatt, og han likte ikke tanken på å angripe i oppoverbakke mot et ukjent antall fiender som så ut til å være veldisiplinerte og klare til kamp. Men været var og en faktor. De germanske frankerne i sine ulve- og bjørnepelser var mer vant og kledd til kulden, og selv om de ikke hadde telt, noe muslimene hadde, var de forberedt på å vente så lenge som nødvendig, dette mens våren stadig ble kjøligere.
Del to, og avslutningen følger.
