I forbindelse med et annet skriveprosjekt fikk jeg innblikk i Carl Gustav Jungs teorier vedrørende menneskets psykiske bestanddeler, herunder sinnets utviklingsfaser og ”teleologi”. Samtidig, og uavhengig av skriveprosjektet, fant jeg tilbake til en diktsamling med Olav Aukrust (1883 – 1929) jeg tidligere hadde forsøkt å trenge inn i substansen av, noe jeg til en viss grad hadde problemer med. Aukrust ga ut fire diktsamlinger, som i kronologisk rekkefølge er: Himmelvarden, Hamar i hellom, Solrenning og Norske terningar (de to siste etter sin død) . I tillegg er det blitt utgitt flere samlinger av etterlatte og ikke tidligere utgitte dikt, etter hans død. Tematisk spenner diktningen til Aukrust fra en dyp forankring i tradisjonen med heimstaddiktning, til det allmenne og universelle; fra det natur-, nasjonal- og bonderomantiske, med seterliv og kurtisering av budeier og referanser til lokale navn, sagn og uttrykk, til eksistensielle problemstillinger, med menneskets plass i kosmos, tro og tvil, og skjebnen versus den frie vilje som sentrale temaer. Den første samlingen som Aukrust ga ut, Himmelvarden i 1916, er nok den som utmerker seg ved å ha nesten utelukkende det eksistensielle og de indre spenningene i mennesket som tematikk, de øvrige er i større eller mindre grad jevnere fordelt innholdsmessig. På bakgrunn av dette er det kanskje ikke noen overraskelse at det nettopp var Himmelvarden som har utgjort den største utfordringen i Aukrusts diktning for min del, dette fordi symbolene og bruken av disse i utgangspunktet virket såpass ukonvensjonell. En alternativ innfallsvinkel åpenbarte seg derimot med Jung og hans teori om individuasjonsprosessen og generell symbolbruk hentet blant annet fra alkymien.
Jeg har for øvrig med fullt overlegg valgt å nærme meg Aukrusts diktning med begrenset kjennskap til mennesket Olav Aukrust, ikke fordi jeg anser det som uten relevans, i de fleste henseender vil man tjene på å se dikterens liv i relasjon til hans åndsverk; i dette tilfellet derimot, så er det utelukkende den tekstlige substansen per se som skal undersøkes, hevet over den partikularistiske ånden bak. Dette av to grunner: a) nettopp fordi, som jeg tidligere antydet, det er universalistiske aspekter som er omhandlet b) selv om disse aspektene kan ha flere mulige utviklingsscenarioer og utfall hos ulike individer, så er det anatomien av disse ulike scenarioene og utfallene, eksemplifisert her med diktningen til Olav Aukrust, som vil være fokus. Sagt på en annen måte: dette er ingen tekstanalyse hvor dikterens sjelelige tilstand er tatt med i betraktning, jeg sier heller at Aukrust gir uttrykk for noe i Himmelvarden som hever seg over selv utfallet av hans egen individuasjonsprosess, det han uttrykker er en regelrett litterær
disseksjon av prosessen. Dette har sin naturlige forklaring i, vil jeg hevde, at Aukrust med utgivelsen av Himmelvarden (hans første utgivelse, 33 år gammel) befant seg omtrent der Dante beskriver starten på sin sjelelige vandring i The Divine Comedy, fra Helvete til Paradiset, som ”Half way along the road we have to go, I found myself obscured in a great forest, Bewildered, and i know i had lost the way.” (Aukrust benytter seg for øvrig av noen av de samme symbolene og bildene som Dante bruker, fjellet som bestiges, den mørke skogen, de ville vekstene etc.)Dessuten blir det sagt at Jung hevdet den fullstendige individuasjonsprosessen kun var oppnådd av Jesus og Buddha, kun disse to hadde forsonet seg med det ubevisste og blitt ”født på ny”. Kristus-skikkelsen skal dermed være et bilde på den fullstendige individuasjonsprosessen: Jesus blir født, utvikler sin ungdom under foreldrenes oppsyn, etablerer sin ego-bevissthet (”Då dei fekk sjå han, vart dei mest frå seg av undring, og mor hans sa: Kvi for du soleis åt mot oss, barn? Far din og eg hev leita so sårt etter deg! Han svara: Kvifor leita de etter meg? Visste de ikkje at eg lyt vera i huset åt Far min?” - Lukasevangeliet 2:48-49), lider seg gjennom konfrontasjonen med det ubevisste (Golgata), assimileringen av det ubevisste (døden og returen til pre-bevisstheten, ”moren”, med plasseringen i hulen (et bilde som indikerer barnet i morens mage)), før Selvet etableres (Gjenoppstandelsen). Dette er imidlertid en kobling kirken bevisst har unngått I følge Jung: ”That Christ is the Self of man is implicit in the Gospel, but the conclusion Christ = self has never been explicitly drawn. This is an assignment of new meaning, a further stage in the incarnation or actualization of Christ.[…]Every Christian should rejoice, but I fear the theologians will make a sour face.” – Jung I Red. Segal, Robert 1998. Jung on Mythology. Princeton University Press: Princeton, New Jersey.
Grunnen til at jeg tok utgangspunkt i nettopp Aukrust er av den enkle grunn at disse bildene kommer tydelig frem i hans diktning, i motsetning til eksempelvis hans sambygding og samtidige, Tor Jonsson. Hos nevrotikeren Jonsson, men i enda større utstrekning moderne lyrikere, er det det ytre mennesket som blir skildret, kanskje i relasjon til den fysiske verden (Jung ville nok hevde at disse nettopp ikke har forsonet seg med det ubevisste og lider sjelelig for dette). De kan beskrive sjelslivet, men da konkret og umiddelbart, sjelden i transcendentale bilder og symboler (her kanskje med unntak av Jon Fosse som tilsynelatende beskriver menneskets sjelelige irrganger ved hjelp av historier om menneskelige relasjoner, men som samtidig skildrer kampen for å bli et fullstendig og helhetlig individ, hvor det ubevisste er anerkjent og integrert, og hva som eventuelt er utfallet hvis man ikke oppnår dette.)
Det er ikke her snakk om å hengi seg til det ubevisstes tyranni, tvert i mot. Individuasjonsprosessen er menneskets sjelelige utviklingsfaser, fra det pre-bevisste (gjerne illustrert med det ufødte barn) til det bevisste (personen vurderer på selvstendig grunnlag omgivelsene rundt seg), til ego-bevisstheten (individet oppdager skillet mellom seg selv og verden for øvrig). I denne siste fasen derimot har det moderne mennesket helt ignorert det ubevisste, både de ufarlige og de farlige delene av denne(den sistnevnte går under betegnelsen Skyggen og indikerer de farlige delene av den ignorerte mørke halvdelen av personligheten, som arketype ofte symbolisert med Djevelen etc.). Det er imidlertid på siden av denne artikkelens formål å gjennomgå Jungs individuasjonsprosess, avslutningsvis herunder vil jeg derfor si at målet for det ego-bevisste mennesket blir å anerkjenne og assimilere det ubevisste, med resultat at Selvet etableres. Denne prosessen er det altså som er fremtredende i Aukrusts diktning med hensyn til Himmelvarden. Det er selvsagt bare èn mulig tolkning av flere, men som vi vet kan symboler og bilder ha parallelt inkorporerte betydninger hvor ingen kan sies å være feil, de bare henvender seg til ulike plan av menneskets indre: noe til intellektet, noe til det ubevisste.
