Olav Aukrust og Individuasjonsprosessen - del 2

Diktet Odelsgarden (I Himmelvarden) er i realiteten en beskrivelse av individuasjonsprosessen, samtidig inkorporerer det i tillegg de andre fremtredende aspektene ved Aukrusts diktning: naturmystikken, det lokale, tro og tvil knyttet til det guddommelige, bibelske referanser og det viljesterke, selvstendige individet. Her skildres et individs kamp for å bli et fullendt menneske; bildene som brukes er odelsgarden som symbol på Selvet (odelsgarden er for øvrig i dette diktet brukt om den fysiske himmelen og jorden, bevisstheten og det ubevisste, Apollon - Dionysos) som vedkommende søker mot:

Eg vilde sjå min ættargard,
den store odelsgarden.
Då laut eg høgt, og leidi bar
til fjells, mot Himmelvarden.

Han har dermed definert målet, men uten forkunnskaper og med utålmodig lengsel blir kursen feil, han våkner snart opp fra det han innser er en drøm og erkjenner at han fremdeles er på jorden:

Eg drøymde eg i himlen var –
no var ho sokki, soli,
og ljoneld gjennom myrkret skar, -
eg var til gagns på jordi.
Det var so godt som ingen gard.
Eg ha` og ikkje åtte.
Eg kom ifrå min odelsgard.
Eg vilde ’kje, eg måtte.

Det står klart for ham: han hadde gått seg vill, det er ingen snarvei til målet selv med en sterk vilje, vedkommende må forsone seg med det ubevisste og ”Skyggen”; en nedstigning til det ubevisste for å konfrontere de mørke aspektene er eneste løsning:

Eit vanvit-virrvarr voks og vart
Av frø som sjølv seg sådde.
Det blømde nifst og brágla bjart,
Og villnaturi rådde.

Når alt ser svart og håpløst ut (Jung tilkjennegir at et dykk i det ubevisste kan få katastrofale følger for individet, og rett og slett ødelegge det, man blir overmannet) våkner viljen og blir i Aukrusts diktning beskrevet i Messianske termer:

Det var ei stor, usynleg makt,
Ein tagall, fjelltung rise…
Det var nok du som stod på vakt,
Du veldige, du vise.
Der var det det som hende meg,
At rædsla sistpå rakna.
Der var det òg det vende seg,
So sigersviljen vakna.

Dante ble ledet av Virgil gjennom Helvete og Skjærsilden, mens inntreden i Paradiset og veien mot forløsningen ble ivaretatt av Beatrice. Virgil er et bilde på intellektuell visdom og han er referert til som det ”lille lyset”. Beatrice derimot er den guddommelige visdommen og dermed det ”store lyset”. Dette skulle da indikere at veien til Selvet, eller i Dantes tilfelle, Gud, innledes ved bruk av fornuftens kapasitet. Denne strekker derimot ikke til i møte med det som innehar alle potensialiteter, også det som overstiger fornuften, dermed er det kun et aspekt av den guddommelige natur selv som kan føre en det siste stykket. Det er ikke her snakk om noen eksterne faktorer, dette er bilder som beskriver indre kapasiteter; i følge Meister Eickhart og andre kristne mystikere, i tillegg til flere av de tidlige kirkefedrene, er den guddommelige visdommen etablert i alle mennesker. Det er nok denne som ”ei stor, usynleg makt,” som gjorde seg gjeldende hos Aukrust etter at intellektet hadde ført ham til ned til Helvete (det ubevisste), gjennom Skjærsilden (hans kamp mot vegetasjonen og stadige forsøk på igjen å finne veien mot toppen) før han blir bevisst denne store, usynlige makten. Denne potensielle ”kilden” utøver imidlertid ingen selvstendig innflytelse, men må søkes og næres av viljen. I diktet kommer det nå et interludium hvor det indikeres at en gjenfødelse har funnet sted: ”I sanning er eg ein åsteson [en elsket sønn], av nåde er eg ein nyfødd.” En gjenfødelse er nettopp bildet som ofte blir brukt om oppvåkningen av Selvet. I myter representerer dragen og slangen som oftest det ubevisste (for dragen sin del også opphavet; moren),

og oppvåkningen skjer da ved en tilintetgjørelse av disse (som vi skal se senere). Tenk bare på heltemytene!

Alt står nå klart for ham, både veien og målet; som før nevnt representerer ”odelsgarden” Selvet, eller Helheten (Yin – Yang), derfor blir verden i sin totalitet brukt som metafor for dette i diktet: ”Verden” er hans odel og når han har kommet til topps på fjellet (Gjenoppstandelsen; gjenfødelsen) kan han skue hele sitt ”rike”, han er herre over de dype daler og de høye tinder, det ubevisste og det bevisste (man får selvsagt også en umiddelbar assosiasjon til Nietzsche og hans overmenneske-type hvis man forutsetter at hele prosessen er viljestyrt, noe som er åpenbart og eksplisitt hos Aukrust, han er ikke underlagt ekstern påvirkning eller predestinerte mekanismer):

Ein einsleg odelsgut eg var
som nær kom burt for ætt`n.
No krev eg att min odelsgard,
og det med Gud og retten.

No vil eg over fjell og fly
med klårt og ope auga
sjå heile verdi blank og ny
og sæl i sol meg lauga.

Min inste lengsel vakna då
eg raus i Ormegarden.
Syng høgt, mi sjæl! Lat vegen gå
til fjells, mot Himmelvarden.

Her er bildet med ormegarden brukt som henspeiling på det ubevisste, noe som er et velkjent grep i både kunsten og mytologien. Dette særskilte bildet benytter Aukrust seg av flere steder i Himmelvarden, blant annet i diktet Skuggar i sol, der både slangen, skyggen og Satan er brukt i teksten. Til tider er Aukrust imidlertid mer direkte og eksplisitt, men samtidig rådvill og fortvilet. Skjebnen og viljen er kanskje de to mest fremtredende nøkkelbegrepene i Aukrusts diktning, flere av diktene beskriver tilnærmede slag av militær karakter mellom de to nevnte. Aukrust gir imidlertid uttrykk for at ”skjebnen” er diffus, både dens opphav og vesen. Således kan man også hevde at Olav Aukrust i så måte står udefinert i et skjæringspunkt mellom hedendom og den kristne lære: viljen skal ta opp kampen mot skjebnen der disse står i et motsetningsforhold, det er/bør være menneskets ”kall”, en slags individsdialektikk. I diktet Lagnad ser det ut til at Aukrust sidestiller skjebnen med nettopp den Jungianske Skyggen, og om dette er bevisst bruk av symboler eller et bevis på arketypenes penetrerende makt på den skapende sjel er underordnet her. Diktet avsluttes slik:

Svar meg, kven er du som røyner meg og rid meg sveitt.
Er du send av Satan sjølv frå svart og helvitheitt.
Eller er du gud og djevel og eg sjølv i eitt.

Ofte tykkjer eg du rasar reint som ør og blind.
Lel so tèr du deg som kjende du meg ut og inn.
Du fylgjer meg so trutt som var du sjølve skuggen min!

Aukrust beskriver her hvilke overveldende indre krefter som virker inn på individet, uten å kunne definere disse presist, det nærmeste han kommer er med begreper som: "satan i seg selv", "gud-djevel og individ i ett" og "skyggen"; alle kan sies å være korrekte beskrivelser mener jeg. De to siste linjene er særs viktige, mennesket vil ikke kunne inneha rasjonell kunnskap om det ubevisste med mindre individuasjonsprosessen er gjennomført, før dette vil vi bli like overrasket hver gang man skulle komme til å handle eller tenke irrasjonelt (Som eksempelvis Løitnant Glahn I Hamsuns roman Pan, hvor han kaster skoen til Edvarda på vannet, et utslag av ”blodets hvisken og benpipernes bøn.”). Siden det ubevisste vil ha fullstendig og uttømmende kunnskap om vesentlige deler av individets sjeleliv (og til dels kontrollerer og påvirker dette), deler som det bevisste individet kun kan aspirere å ane konturene av, vil det virke som om det ubevisste kjenner en bedre enn den bevisste delen av individet selv.