Olav Aukrust og Individuasjonsprosessen - Del 3

Samme tematikk som de foregående, men andre bilder og symboler får vi i diktet Skuggar i sol. Her har Aukrust benyttet seg utelukkende av naturmotiver, men med samme effekt og klarhet som eksempelvis Odelsgarden; jeg er tilbøyelig til å hevde at Skuggar i sol beskriver de "glemte" og til dels mørke aspektene ved sinnet langt tydeligere enn Odelsgarden, dette fordi bildene og symbolbruken er mindre esoterisk og dermed lettere tilgjengelig, her møter vi på ny både "ormegården", "skyggene", "Satan" og "individets streben mot den forløsende sol". Diktet er imidlertid ingen beskrivelse av selve individuasjonsprosessen per se, men er mer Aukrust personlige oppfattelse av det ubevisste, herunder også de mørke skyggesidene, og de fryktelige konsekvensene av å bli "slukt" eller overmannet av disse (det ubevisste er her symbolisert med ei "myrtjønn", et myrvann.). Dette "myrvannet" er så visst ikke noe å spøke med i følge Aukrust:

Og tjønni kjenner nok strondi si
med kvart eit røytande tre som rotnar
og står på stup.
Ho speglar myrblank si ormelid,
og drøymer still over stygge botnar
med glòp og glup.

Dit ut på tjønni kann ingen nå.
Det myrke djupet kann ingen lodde.
Ei søkkjemyr
ligg stygg og sugande, sleip og rå
med mangt som aular i sol og skodde
og krèk og kryr.
Og myri kjenner nok tjønni si,
og bloman` bleike som blæmur tyt upp
av ymse slag. –
Og sinnet gøymer nok all si tid
den djupe otten som aldri flyt upp
i sol og dag.

Her virker det nesten som om dikteren finner det som en uoppnåelig oppgave å, bokstavelig talt, komme til bunns i ens eget sjeleliv; men det kan også tenkes at dette henspeiler på et individs forsøk på å fullt ut forstå et annet, dette indikeres med den første linjen av disse tre versene: "Og myri kjenner nok tjønni si,".

(Illustrasjonen her er av Theodor Kittelsen og viser Nøkken som en

hvit hest. Den hvite hesten symboliserer Moren/opphavet og Nøkken er de kreftene som trekker indivet ned i tjernet; altså tilbake til det ubevisste. I tjernet ser man også refleksjoner av månen, et annet symbol på det maternale og jordiske; Luna = lat. for Månen, "Lunatic" = en mentalt forstyrret person.)

Et interessant poeng med hensyn til Aukrust og viljen er at han gir uttrykk for at viljen slett ikke er ufeilbarlig, noe man feilaktig kan få inntrykk av gjennom flere av hans dikt. At viljen ikke er ufeilbarlig har sin årsak i den fremste kardinalsynden: hovmod; i tillegg til den nevnte (Jungianske) Skyggen, de mørkere delene av vårt sinn (Aukrusts "Skjebne"?). Som en Loke blir et bilde på den dualistiske natur som gjør det onde, men samtidig vil det gode (en omvendt Mefisto-lignelse) brukes lysbringeren i diktet Lucifer for å illustrere det samme. Åpningsverset setter premisset:

Fagraste krefter med fagraste kallet
fører i misbruk til djupaste fallet.
Soleis med viljen, frodig og fri,
soleis med skapande fantasi.

Den eneste måten å overkomme problemet på er å forsone de to delene: den bevisste viljen og det ubevisste, "skjebnen", få de til å dra i samme retning. Aukrust gir imidlertid ingen oppskrift på hva som bør gjøres, igjen er diktet deskriptiv i formen. Og slik skal det naturligvis være. Svaret gir seg selv, det er et aksiom av guddommelig karakter, det er her det endelige resultatet av Aukrusts kampskildringer mellom viljen og skjebnen glimtvis kan anes. Man får dermed en syntese mellom aspekter ved den kristne troslære og det hedenske weltanschuung, hos Aukrust er det plass til begge så lenge de "spiller på lag". Mennesket skal søke ut sitt fulle potensiale, strebe mot sin egen personlige høyeste topp, men viljen må tøyles og ikke slippes fritt; fornuften og den guddommelige visdommen (handle ut i fra kjærlighet) må sørge for dette, det bevisste og det ubevisste må virke side om side ellers blir resultatet en ufullstendig og potensielt farlig natur:

Ljosberar fager, ein strålande bjart ein,
datt ned og vart til ein skinande svart ein.
Mot djupni han lystar, mot høgdi han trår:
I tvifengde hjarto då endå han rår.

[…]

Det hende det sveik, der ein trudde seg tryggast.
Stillaste vatnet hev botnetroll styggast.
Agnande augo som lova og saug –
kven skulde tenkt at dei lægjande laug.

Diktet går inn i kristne teologiske drøftinger om forholdet mellom mennesket og Gud, mer spesifikt spørsmålet om i hvilken grad kan mennesket nærme seg sin Skaper. Flere av middelalderens mystikere forfektet ideen om menneskets mulighet for å oppgå i, og bli en enhet med, Gud. Dette er radikale tanker, vil for eksempel individet dermed tilegne seg alle av Guds attributter? Uansett hva man de ulike retningene mente var man stort sett enige om én ting: søkende mot en enhet med Gud må gjøres ut av kjærlighet til Gud, men siden vi også inngår i sosial kontekst skapt av Gud må kjærligheten også omfatte hans fornuftsbaserte skapninger her på Jorden. I Aukrusts forståelse av den Luciferiske natur streber ikke denne enhet med Gud, men mot en tilsvarende og uavhengig posisjon, utenfor Gud (Den Bibelske fallende engel; Lysbringeren som utfordret og gjorde opprør mot Guds posisjon. Andre tolkninger og oppfattelser av Lucifer finnes selvsagt i andre sammenhenger). Dette er heller ikke gjort av kjærlighet, verken mot Gud eller andre, men av en tøylesløs vilje som i det ytre synes å utgå fra ego-bevisstheten; han vil være sin egen lysbringer, lyset han bruker utgår fra ham selv, det skinner ikke fra oven som en ledestjerne. Mennesker som dermed ikke har forsonet seg med, og anerkjent, det ubevisste, vil kunne potensielt fremstå som å inneha en dualistisk natur og handle deretter. Lysbringeren vil bli "kastet ned" (handle/tenke irrasjonelt, utvikle mentale forstyrrelser etc.) om han ikke er ydmyk og tar veien tilbake i sin bevissthetsutvikling, ved en hovmodig natur vil han bare fortsette oppover fra det øyeblikk ego-bevisstheten (bevisstheten om at en selv og omverdenen er to separate entiteter og at det tenkende intellektet er Meg) er utviklet. Å søke Gud (Selvet) må gjøres med kjærlighet til Gud og hans skaperverk; å søke Selvet (Gud) må gjøres med en forsoning av bevisstheten med det ubevisste. Dette blir faktisk belyst av et annet dikt i Himmelvarden, nemlig Ved Himmelvarden (utvalgte vers):

Hjelp meg vel til å skilja
gløgt millom vondt og godt.
Hjelp meg sidan å vilja
kvar sanning eg soleis hev fått.
Hjelp meg vel til å gjera
etter din kjærleiks råd.
Gjer meg sterk til å bera
det fram i lysande dåd.

[…]

Og lyft meg frå djupaste lægdi
til deg og din stjerneher,
ja, lyft meg til ljoset i hægdi,
der ferden og fridomen er.
Når alle kjeldune uter runne,
då kjem du, kjærleik, med livsens vatn
som i oss vell upp til evigt liv.

[…]

Sjå bergi bivrar som lyfte lungur,
og høge himlar og djupe dalar
og opne hjarto og glødde tungur
Um kjærleik talar,
ja, um den solvarme, sæle tid
då jordi atterfødd skin forklåra,
då Horus herleg, av gudar helsa,
stig inn i himlen, i sanning fri.

Du sanne kjærleik, ditt namn er siger.
Du er det milde, divine ljoset,
du er det varme, sublime ljoset,
som kveikjer liv i den myrke jord.
Du skin i dimma med tusund lìter,
du strålar ut gjenom alt som blømer, -
og du er ljoset som samlar alt att,
du ljuve, logande kjærleikssol. –
Du er den tindrande stråleferdi,
du er den sigrande toneferdi
som strøymer fram gjenom heile verdi,
du strålar ut frå Guds faderhjarta,
ja, magt og velde hev einast du.
Det edle tolmod, den store tru,
det fulle djupsyn og sanne innsyn
gjev einast du.

Horus: Solguden; her en beskrivelse av det frigjorte, forløste mennesket.

Det forløsende lyset som i Aukrusts tolkning er kjærlighet, leder til Gud og forløsning. Guds kjærlighet på sin side gjenspeiler seg i hele hans skaperverk her på Jorden, og menneskene vil bare ved å være et sosialt vesen (ikke nødvendigvis den folkelige betydningen av "sosial", men snarere en erkjennelse av at vi inngår i et fellesskap og at vi alle deler noe allmenngyldig. Dette "noe" har en guddommelig essens, og de fleste av oss vil se dette, med implikasjoner for både hvordan vi ser på oss selv, våre medmennesker og vårt forhold til Gud) kunne oppdage de guddommelige aspektene: som kveikjer liv i den myrke jord […] du strålar ut gjenom alt som blømer […] som strøymer fram gjenom heile verdi, du strålar ut frå Guds faderhjarta.

I følge både Dante og kirkefedre som Thomas Aquinas er kjærligheten en viljestyrt handling, og vi kan ikke ville og handle annet enn ut i fra kjærlighet (menneskene er disponert til å elske det gode) når vi erkjenner Gud i sitt fulle lys som det fullstendige og opprinnelige Gode. Dette er den religiøse tolkningen, mens den tilsvarende sekulære ville kanskje være som St. Augustin av Hippo ga uttrykk for i en av sine avhandlinger vedrørende en mystisk fortolkning av Bibelen, her Salme 41 (el. 42; avhengig av bibelversjon): "As the deer longs for the water-brooks, so my soul longs for You, O God." (Salme 41:1; i Salme 35:10 er Gud fremstilt som "the fountain of life", dermed danner disse en forbindelse). I samtidige kommentarer av Bibelen dreper hjorten en slange for deretter å spise denne, deretter løper den til bekken drevet av en større tørst enn før. Hos Augustin er slangen et bilde på våre menneskelige laster, mens den alkemiske og arketypiske (det kollektivt ubevisste) fortolkningen er at dette er et symbol for det ubevisste. Jeg vil også i tillegg hevde at ved hjortens fortæring av slangen gir dette et bilde på sjelens assimilering av det ubevisste, vi vil se Guds (Selvets) lys klarere og vi vil dermed tørste enda sterkere for denne, dermed har vi her igjen individuasjonsprosessen.