Denne lavmælte (en kritiker betegnet Tree of Life som en techno-thriller i sammenligning med denne) italienske perlen har et pirrende, om noe uortodokst, utgangspunkt: Pythagoras` teori om sjelens transmigrasjon. I følge denne beveger sjelen seg suksessivt gjennom fire faser: den menneskelige, den animalske, den planteaktige og den mineralske (alternativt: at disse sjelens væren er tilstedeværende i individet samtidig). I filmen er disse representert med hvert sitt segment som avløser og er direkte tilknyttet hverandre. Segmentene utspiller seg videre i sesongenes sykliske vekslinger som vakkert manifesterer seg på den italienske landsbygda, gjennom naturens uutgrunnelige lovmessigheter, og menneskenes bevisste handlinger, mystisk-symbolske så vel som praktisk-økonomiske. Det hele er bundet sammen ved et poetisk filmspråk, strippet for all overflødig distraksjon. Slik at filmen inneholder ingen tilfeller av merkbar konversasjon mennesker imellom, det er kun antydet verbal kommunikasjon ved noen ytterst få anledninger, språket ligger i bildet. De menneskelige interaksjonene er derimot begrenset til symbolske handlinger, som en gjenskapning av Jesus` lidelsesprosesjon til Golgata, eller utøvelse av manuelt arbeid, som en lang sekvens med oppbygning av det som ligner en tjæremile, men som viser seg å være fremstilling av kull.
En organisk film, med andre ord. Ikke med formål å underholde, i øyeblikket, men peke på det evige, i det hverdagslige. Således er dette et friskt pust, i en ellers klam og innestengt atmosfære av intetsigende produksjoner. Den eneste grunnen til at man skulle kunne ønske at døren stenges for slike opplyste øyeblikk er håpet om at resten ville kveles av luften i det fortettede rom, hvor alle puster den samme, eskalerende dårlige luften.
