Essensen i Langelands ulike utspill er påstanden om at Europa og Vesten har mistet mye av sin fordums vitalitet, og det har utviklet seg en Europeisk dekadens som har sin rot i at de store prosjektene er avsluttet, nå er vi bare tilbakelent og sedate, men likevel usikre på hvordan vi skal utnytte dette tomrommet. Han hevder likevel det er håp, men dessverre gjør Langeland samme logiske kortslutning som Anders Behring Breivik i å mene at det er behov for å "ta opp korsfarersverdet” og at dette (selvpålagte) oppdraget tilfaller USA og Israel (”Det er Israel og USA som har tatt opp arven fra europeerne. Jødene tar opp korsfarersverdet og vender det mot øst.” – essaysamlingen Europa – ei krossferd.), men han kan imidlertid ha rett i at slagmarken i siste instans vil være Nord-Europa. Interessant er det også at Langeland hevder at nasjonalismen som historisk prosjekt er over: ”Det er latterlig å høre Fremskrittspartiet snakke om norsk kultur. Det er noe som bare interesserer gamle lektorer.” Dette burde ikke komme som noen overraskelse på noen, man kan bare håpe at flere vil ta det til seg. Alt som er igjen av nasjonalisme som praktisk utøvd ideologi i dag, er den typen Kina nesten eksklusivt står for: en vulgær-nasjonalisme knyttet til det materielle rom.
Langeland hevder videre at innvandringen er en bevisst og villet utvikling fra de siste ti-års norske regjeringer, hvor spesifikke institusjoner spiller rollen som en kile i samfunnet til å drive inn en skyldfølelse i befolkningen. Måten dette er gjort på er å sakralisere ellers profane og innholdsløse betegnelser som ”menneskerettigheter” og ”demokrati”. Som de fremste promotørene av disse må vi selv gå foran med et godt eksempel, hevder forfekterne av disse ideene.
For historieprofessoren handler det ikke om assimilerbare kontra uassimilerbare grupper, det avgjørende er erfaringens kontekst og udefinerbare, men opplevde og integrerte, historiske inntrykk: ”Alle burde lære av de arbeidsomme pakistanske jentene. Men de kommer aldri til å knekke den europeiske koden. De kommer aldri til å forstå hva dette egentlig handler om. Det gjør ikke vi heller, intellektuelt, men vi bærer det med oss, erfaringsmessig. Det er derfor Nord-Europa er slagmarken.”
Dette er hovedtrekkene i bakgrunnen for den pågående meningsutvekslingen. Det er imidlertid to spesifikke poeng i Langelands argumentasjon og betraktninger som er gjenstand for mest oppmerksomhet fra de to i Dagbladet, og de har praktisk nok fordelt poengene mellom seg. Poengene vil også i denne bloggen bli diskutert respektivt i to separate innlegg. Først ut er professorens keitete kommentar vedrørende det han omtaler som ”evneveike analfabeter fra Punjab-regionen” som han mener har lite å tilføre den norske staten. Det mest påfallende ved dette, bortsett fra det åpenbart plumpe, er hvorfor Langeland, som gjennom flere avsnitt har satt opp en argumentasjonsrekke hvor det ikke er innvandringen per se som er problemet, den er kun en negasjon: en effekt av en skyldbetynget individs- og nasjonsbevissthet påført utenifra, likevel velger å peke på utelukkende én gruppe, marginal eller ikke blant innvandrersegmentet. Hans polemiske utfordrer, Ahmed Ashraf, argumenterer nettopp ut i fra en overgripende vinkel idet poenget hans er at Langeland først som sist bare må venne seg til denne utviklingen, disse representerer fremtiden (alternativt: ”dette er fremtiden” som Hans Majestet Kong Harald uttrykte det ved sidelinjen på en flerkulturell fotballturnering). Det er riktignok ikke ”evneveike analfabeter fra Punjab-regionen” Ashraf mener er fremtiden, men deres etterkommere som nå fyller høyskoler og universiteter med strak kurs for deres kulturelt definerte høystatusyrker. Materialistisk i sinn og intellekt, hvor troen bare et symbol som bæres utenpå med andre ord, som majoriteten av muslimene. Problemet er ikke at noen individer kan vise seg å være ”evneveike”, ei heller at de kaller seg muslimer. Ikke engang det faktum at de kan betegnes som ”fremmedkulturelle” burde få Langeland til å hamre løs på tastaturet i indignasjon. Problemet er tre-delt og Langeland har allerede pekt på ett aspekt: at dette er en villet og bevisst styrt utvikling (dette danner grunnlag for Del 2), men det betyr også at denne utviklingen vil sementere de nåværende politiske og økonomiske elitenes makt og at all dissidens vil bli kategorisert som et opprør mot den messianske tidsalder som skal inntre og alle metoder er legitime i bestrebelsen på å beskytte gjenkomsten. Disse etterkommerne av de evneveike fra Punjab-regionen er de første som møter opp på Karl Johan 17 mai, det er de som er ivrigst med flaggene og for alt det jeg vet, de som spiser mest is. En mønster-FRP’er med andre ord, alle de rette verdiene omfavnes og integreres. For som vi alle vet, dette er lakmustesten på hva som definerer en (god) nordmann. Det er disse som skal utgjøre Homo Futuro.
For noen uker tilbake åpnet Forsvaret sin nye avdeling for cyber-krigføring på Jørstadmoen militærleir i Oppland (Cybersenteret), en avdeling for fremtiden med andre ord. Dette ble også gjenspeilt i programmet for dagen: den aktuelle soldaten som skulle eksemplifisere denne fremtidens soldat var naturlig nok farget, mest sannsynlig av sentralafrikansk herkomst, programmets konferansier bar det framsynte navnet Haddy N'jie og åpningsnummeret besto av noen yppige damer som var mer av- enn påkledd (eneste relevante for dagen ved disse var militærgrønne over- og underdeler). Det er disse som skal inngå i de fremtidige "koalisjoner av villige". Det er disse og de sentimentene og den weltanschauung som ligger til grunn som i fremtiden skal bombe og okkupere nasjoner til å underkaste seg demokrati og anerkjennelse av menneskerettighetene. Det lover ikke godt for miljøet, for konglomeratet av verdens kulturer og tradisjoner, for de fattige, for de undertrykte og okkuperte, for de som utgjør en territorial eller demografisk trussel mot USA’s allierte eller nasjoner som er rike på naturressurser og som dermed vil tiltrekke seg supermaktene. Ingenting nytt, men mer av det samme. Mye mer. Og alt med venstresidens velsignelse. Man skal ikke glemme at arkitektene bak de siste tiårs militære intervensjoner gjennomført av USA, de såkalte ny-konservative, alle hadde sin ideologiske oppvåkning på venstresiden, de fleste radikale Marxister (og av en eller annen grunn av jødisk herkomst; litt av noen korsfarere Langeland! Videre er de som bærer, og dør ved sverdet, unge menn og kvinner fra en hovedsaklig vestlig kulturbakgrunn, og i stadig større grad tilhørende samfunnets økonomiske og sosiale marginaliserte).
Når sist så du et rødt flagg i gatene med slagord mot krigføring generelt, eller intervensjonen i Afghanistan spesielt (det var mye enklere når USAs president var hvit og hadde en distinkt uttale som indikerte opphav i en av det forente Amerikas sydligere stater)? Når sist hørte du en venstrepolitiker nevne Palestina? Før het det ”Eat the rich”, nå er kapitalistene åpenbart blitt spiselige i overført betydning. Norsk politikk har nivellert seg mot sentrum og et vakuum er det som er igjen av en tidligere vital venstreside. I dag finner man de radikale svettende på ski med tights i Nordmarka, med pulsklokke og overveielser om en Birkebeinerdeltakelse vil være en klassereise for stor (jfr. Aslak Sira Myhre).
Dette fremtidsmennesket har imidlertid vært forsøkt utklekket tidligere i historien, under tilsvarende omstendigheter: Den Nye Sovjet-personen. Utklekket tidlig i kommunismen, og brakt frem av både Lenin og Stalin, så pasifiserte dette perverse Frankenstein-eksperimentet millioner av mennesker og flere generasjoner i Øst. Denne personen skulle heve seg over alle etniske og kulturelle differanser til kollektivets beste, alle individuelle trekk måtte undertrykkes og staten ble det endelige (og eneste) målet, og det eneste sikre holdepunktet i en verden preget av menneskers forstyrrende trang til individualitet og ønske om ansvar for eget liv.
For at det nye mennesket skal bringes til liv, må imidlertid det gamle bort (Mao selv ville blitt våt i øyekroken) og i så måte har ikke Ashraf mye forståelse for Langelands argumentasjon for å gjøre nordmenn mer bevisst på sin kulturarv, hvor blant annet sagalitteraturen burde spille en rolle, i følge Langeland. Ashraf:
”All historisk bevissthet er til det gode, og sagalitteraturen er utvilsomt rik og storslått, men hvorfor litteratur som hører til før middelalderen skal sette standarden for noe som helst i 2012 framstår ikke som innlysende. Hvis en først ønske å dyrke den norske arven, hvorfor ikke fokusere på det vi ser rundt oss og som mange har et nærere forhold til? Kysten, skogen, fjellene, fjordene, kunsten, industrien, motstandsheltene, og 17. mai. Det er der flest folk passer inn. Hvem i alle dager tenker på Gunnlaug Ormstunge og Norge i samme åndedrag?”
Vil Ashraf hevde at Koranen er litteratur som hører til før middelalderen og ikke noe som skal sette standarden for noe som helst i 2012? Vil han i så fall si det høyt? Hva med Odysseen, Illiaden, Niebelungenlied, Ciceros betrakninger om retorikk, Platons syn på politisk utøvelse og statsutforming, den Vediske litteraturen etc.? Overflødig? Ikke relevant? Utdatert?
Som Frankensteins monster, skapt av vitenskapsmenn overbevist om sin ufeilbarlighet og misjon i livet for menneskehetens beste, vil også den moderne utgaven i irrasjonell modus snu seg mot oss. Skapt, ikke født, i et laboratorium; uten historie, uten familie, uten verdier, uten bevissthet om hvem den er og hvor den skal; hvileløst og bevisstløs gående omkring i håp om noe konkret og håndfast å klynge seg til, slik at den, om ikke føler, fysisk registrerer at den er til. Men lykken er kortvarig, for dette håndfaste er som regel en hals og nakke som etter en kort stund blir livløs, og dermed verdiløs. Jakten fortsetter.
