Sunday, November 25, 2012

Dance of Death


Jim Jones og hans Rainbow Family
 For at en destruktiv idé skal ha gjennomslagskraft i et ellers sunt samfunn må beskjedene utad tilpasses mottakeren. Oppbyggelige ytringer og ideer, som samtidig sammenfaller med realiteten, trenger ikke å gjøre denne tilpasningen, for ethvert medlem av samfunnet vil instinktvis og etter hvert intellektuelt ta den til seg (dernest så kan selvsagt vedkommende på et personlig plan velge å avskrive denne.) Dette visste Jim Jones da han i 1955 grunnla den marxistiske pseudo-religionen People`s Temple, og Jones` formidlingsverktøy ble da kirken: "I decided, how can i demonstrate my Marxism? The thought was, infiltrate the church. So i consciously made a decision to look into that prospect." Jones gikk så I gang med sin strategi av tilpasset retorikk, symbol og uttrykk. Han plaget seg igjennom de konvensjonelle kirkelige sakramentene og de mer folkelige, perifere og obskure variantene (helbredelse, tungetale o.l.), alt for at folden skulle øke i antall. Et særpreg for denne sekten, også tatt i betraktning tidsepoken, var dets fokus på sosial og etnisk egalitarisme, og deres påtakelige, nærmest patologiske innsats for å tiltrekke seg Afro-Amerikanere (People`s Temple besto av omtrent 50% svarte. Ved et tilfelle dro til og med Jones personlig til Cuba for å rekruttere fattige, svarte Cubanere til å emigrere til en av sine kirker i USA, uten suksess forøvrig). ”Liturgien”, budskapet, besto ofte av omskrevne tekster av Marx. Poengene var i det store sammenfallende med bibelske tekster mente Jones, de trengte bare en kristen undertone og vokabular. Strategien var å tiltrekke seg personlig kristne som ennå ikke var tilhørende en kirke, noe han lyktes svært godt med.

Resultatet er kjent for de fleste: drapene og det kollektive selvmordet i Jonestown, Guyana, med 909 døde som resultat. Regnbuefamilien ble oppløst ved en dødelig cocktail, Jones selv med en kule. Sorte, hvite og gule, fattig og rik, denne dagen var alle potensielle skillelinjer opphevet, den totale nivelleringen og oppgåelsen i en høyere enhet var oppnådd. Prisen var selvsagt at de ikke fikk oppleve dette, for resultatet vil alltid være døden. Som musen når den får smaken av osten på sine lepper idet fjæren i fellen slå over dens nakke og dreper dyret. Man kan nærme seg fellen fra ulike vinkler, og ikle seg de mest fantasifulle forkledninger, men skal man oppnå målet om en smak av åtet følger døden som et aksiom, det er en selvforklarende sannhet. I denne sosiale konstruksjonen, eksperimentet, vil utfallet være gitt, det er en iboende mekanisme.

Med samme strategi: tilpasning av innhold til mottaker, er dekonstruksjonalistene av det tradisjonelle Europa, og de sosiale konstruktørene av moderne selvmordsprosjekter, stadig på utkikk etter måter å nærme seg biten av ost på, uten å innse at dette ikke er av betydning for utfallet. Barn er naturlig nok et velsignet produkt å forme, uten et kognitivt erfaringsgrunnlag eller dyperegående holdninger om større sakskomplekser gjøres tilnærmingen alt annet enn subtil, den er eksplisitt som et hammerslag. Det underliggende budskapet er derimot den samme som hos Jim Jones og hans Rainbow Family, ideologien er den samme og resultatet vil bli det samme.