Saturday, November 10, 2012

Sandkassens berammelse for infantil dialektikk; Del 2 - Relativ moral, Nihilisme og annet utøy




Del 2 av Sandkassens berammelse for infantil dialektikk omhandlende historieprofessor Nils Rune Langelands famøse (sleiv)spark i ulike medier mot det han mener er uassimilerbare immigrantgrupper, og institusjonene som skaper klimaet og fundamentet for at disse gruppene bringes til vår del av verden.


”HL-senteret på Bygdøy er ein av mange institusjonar som arbeider med å byggje ein transnasjonal skuldsivilsasjon for å legitimere innvandringa til Vesten. Holocaust-senteret på Bygdøy er eigenleg ei ideologisk tankesmie. Dette er ein langt mindre konspiratorisk påstand enn det kan høyrast ut som.[…]

Våren 2001 vart det norske Holocaust-senteret skipa som ei sjølveigande stifting ved Universitetet i Oslo. Frå fyrste stund blei senteret møtt med politisk godvilje på aller høgste nivå. Det er grunn til å tru at Bondevik-regjeringa, men òg delar av eliten i Arbeidarpartiet, såg på HL-senteret som ein formidlingsinstans for ei fornya norsk historie og identitet i tråd med menneskerettar og realitetane som fylgde med innvandringa frå Asia og Afrika. Kombinasjonen av sentrale verdi­spørsmål og dei mest skilsetjande kollektive erfaringar frå det 20. hundreåret både var og er uimotståeleg for politikarar i beit for ideologiske prosjekt.[…]

Både menneskerettsrevolusjonen gjennom ulike fasar etter 1945 og multikulturalismen er forankra i historiske røynsler med holocaust som eit meiningsgjevande nav. Gjennom at stadig fleire gjerningsmenn og offergrupper blir identifiserte og plasserte innanfor denne sirkelen, vil den historiske identiteten endre seg på tvers av nasjonalstatlege grenser.”

– Nils Rune Langeland


Del 1 tok for seg Langelands omtale av ulike immigrantgrupper som han videre brukte for å underbygge konklusjonen om at selv de som skulle dele våre etter hvert så liberale verdier, som menneskerettigheter og demokrati, likevel ikke på noe tidspunkt i fremtiden være i stand til å forstå og agere ut i fra vår nasjonale og vestlige tankesett. De vil for alltid være ”immigranter” i større eller mindre grad, om så dette aspektet ikke lar seg detektere av individet selv eller miljøet rundt. Disse gruppene vil utgjøre den ene siden av en konflikt som vil tvinge seg frem; en konflikt som må komme på euroepisk jord gitt vår postmoderne utviklede tilbøyeligheter til dekadens, noe som angivelig skal gjøre oss handlingslammet. Fra denne adekvate fremstillingen av en sannsynlig utvikling sporer imidlertid Langeland av og allierer seg med et noe heslig ny-imperialistisk utsyn, som i tillegg er fullstendig malplassert og urelevant til det omhandlende sakskomplekset. Av ukjente årsaker velger Langeland å utlede en forestilling om at ”det er Israel og USA som har tatt opp arven fra europeerne. Jødene tar opp korsfarersverdet og vender det mot Øst.” Et korsfarersverd har ingen funksjon i dag, og har for så vidt heller aldri hatt det, utover å skape mer død og konflikt. I enda mindre grad har det en funksjon som en del av løsningen på utfordringene som Europa og Vesten står overfor i dag. På mange måter minner Langelands foreslåtte løsning mye om metodologien for erkjennelse som økosofien betegner som ”grunn-økologi”: ”Et eksempel Arne ofte brukte var sur nedbør som tar livet av fjellvann. Et ”grunt” tiltak var å kalke vann, men hvis man ikke gikk til kilden for forurensningen, ville det fort bli surt igjen. Et ”dypt” tiltak ville være å fordype seg i årsaken til problemet, som ikke bare handler om forurensende industri, men om hva som driver industrien til å forurense.” – Dyp glede; inn i dypøkologien. Arne Næss, Per Ingvar Haukeland (Red.). Ikke bare strukturen på problemløsningen, men selve bildet er i en viss forstand overførbart.

Paradoksalt nok beveger Langeland seg over i det økosofien ville kalt en dyp-økologisk forståelse (sett isolert kun ut i fra en metode for erkjennelse, uavhengig av saksmaterien naturligvis) når han i Dagsavisen velger nettopp å ”fordype seg i årsaken til problemet” (selv om denne årsaken i dette tilfellet ikke er utfyllende). Dette er paradoksalt fordi institusjonen som Langeland belyser det hele med er Holocaust-senteret på Bygdøy (en naturlig slutning vil være at dette innbefatter ethvert lands respektive Holocaust-senter, noe Langeland også gir indikasjoner på: ”Det er eit lokalt nedslag av holocaust som ein global minnekultur og som eit normativt utgangspunkt for ein transnasjonal skuldsivilisasjon.”). Rent spesifikt mener Langeland at Holocaust-senteret ”arbeider med å bygge ein transnasjonal skuldsivilisasjon for å legitimere innvandring til Vesten.” Dette viser han empririsk gjernnom konkret materiale utgitt av HL-senteret, aktiviteter som gjennomføres der og uttaleleser fra personer tilknyttet senteret. Det er mulig Langeland drar oss i nesen med sine siste måneders utfoldelser. Hvordan han har tenkt å forene sin ukuelige og pompøse overbevisning om effekten av "Jødene med korsfarersverdet", og samtidig anklager de og deres støttespillere for å ”bygge ei transnasjonal skuldsivilisasjon for å legitimere innvandring til Vesten”, er det bare ham selv som eventuelt vet. Siden førstnevnte standpunkt er basert på en subjektiv og emosjonell tilnærming, i tillegg til bare perifert å kunne, tolket med god vilje, ha relevans til sakskomplekset, og sistnevnte er utledet objektivt og med konkrete kilder, velger jeg å se på uttalelsene om USA og korsfarerjødene som uheldig plassert sarkasme, eventuelt en lynavleder for å ta bort de sterkeste anklagene om å skulle være ”brun”, som Langeland visste ville komme.

Ser man bort i fra de åpenbart inkompatible forutsetningene Langeland som vist gir uttrykk for, enten av uvitenhet eller taktiske grunner, er det en sjelden god og innsiktsfull artikkel professoren har skrevet. God i den forstand at den er informativ og gir et perspektiv som for mange er ukjent. Hvis man skal følge Langelands betraktninger helt ut utkrystalliserer det seg to interrelaterte slutninger:


a) Holocaust-senteret og tilsvarende institusjoner i verden for øvrig er grunnlagt for å undergrave organisk utviklede nasjonale, etno-homogene identiteter og erstatte dette med multikultur gjennom fokus på kunstig ideologisk og politisk etablerte fraser som ”demokrati” og ”menneskerettigheter”.


b) Dette er gjort av politiske og økonomiske eliter i de respektive nasjonene, men med global forståelse og utsyn. Bakgrunnen for denne bevisste dekonstruksjonalismen og nedbyggingen av etnisk, kulturell og religiøs identitet og bevissthet I Vesten er hva ny-konservative generelt, og George Bush Jr. spesielt, ville betegnet som et ”pre-emptivt” angrep: angripe og nøytralisere en påstått fiende før denne kanskje angriper deg. Måten dette gjennomføres på i dette tilfellet er ved å erstatte de partikulære tradisjonelle uttrykkene som betegner det gamle Europa, med universelle ”verdier” alle kan hegne om og føle seg inkludert ved. Bare slik kan et multikulturelt samfunn holdes tilnærmet samlet, om enn bare midlertidig og med store, indre spenninger. For det er bare snakk om kunstig åndedrett, før eller senere vil det måtte implodere.


Som nevnt i den første delen har Langelands mangeartede krumspring i ulike medieformer den siste tiden særlig blitt gjenstand for oppmerksomhet fra et par av Dagbladets kommentatorer. Når det gjelder denne aktuelle artikkelen av Langeland og påfølgende kronikk i Dagsavisen, så er det Marte Michelet som har tatt for seg denne. Det vil si ”tatt for seg” blir en uriktig beskrivelse all den tid kronikken består i all hovedsak av sitater fra Langeland, med noen sporadiske kommentarer av overflatisk karakter. At så lite er kommentert er påtakelig og sier oss kanskje mer enn selve kommentarene, gitt Langelands mange poenger i den opprinnelige argumentasjonsmettede artikkelen. Alt i alt er det kun to innvendinger som Michelet kan frembringe mot Langeland. Det ene vedrører Langelands syn på etterkrigstidens faglige historieforskning og folkelig oppfattelse, som han mener først var preget av en enhetlig konsensus for så å bli en mer relativ og subjektiv fortelling, enkelt sagt: hvordan nasjonen så på seg selv og sin krigserfaring. Altså en tilnærmet ren akademisk diskusjon og en digresjon i periferien av Langelands hovedargumenter og artikkelens essens. Det andre ankepunktet Michelet setter opp fokuserer derimot på et konkret poeng av Langeland:

"Minnet om holocaust aktiverer difor menneskerettane både som ein radikal kritikk av nasjonalstaten og dimed førestillinga om at den vestlege verda framleis burde vere sentrum i verda. Holocaust blir ei moralsk forteljing som utstyrer den som tek henne inn over seg med politiske dygder til å handtere dei fleirkulturelle utmaningane i notida."

Til dette sitatet av Langeland stiller Michelet det retoriske spørsmålet: ”Og når Langeland misliker at holocaust blir «ein moralsk forteljing» må man spørre: Hvori ligger faren ved å trekke moralsk lærdom fra et folkemord?”

Å begå et nytt folkemord, som Langeland de facto implisitt hevder blir gjennomført, vil man neppe kunne beskrive som ”å trekke moralsk lærdom fra et folkemord.” I så tilfelle har man en pervertert og degenerert forståelse av moralbegrepet. I Sanatana Dharma (Hinduismen) har man begrepet Ahimsã (ikke-vold) som feilaktig i Vesten ofte blir forstått som at vold og påføring av smerte og skade under alle omstendigheter er moralsk galt. Arjuna ble overtalt og overbevist av Krsna om nødvendigheten og plikten til å delta som stridende ved slaget på Kurukshetra, og dermed drepe mange av sine slektninger. Ikke fordi det ville kunne avgjøre slaget eller tilføre Arjuna og hans side ære, men fordi dette var å følge Dharma, den moralske loven som opprettholder all eksistens. Hvis Michelet etterlyser lærdom så er det i dette tilfellet nettopp å ikke la seg overvelde og passivisere av en falsk og politisert moral, påtvunget og skapt av mennesker for å kue andre mennesker, om dette så gjelder Vestlig moralisering, med påfølgende intervensjoner, overfor nasjoner og grupper som ikke føyer seg, men ønsker å leve i henhold til egne forutsetninger, interesser og behov, eller det gjelder moral som verktøy for å undergrave den etnisk-europeiske befolkningen i sine respektive hjemland.