Det er valgtid; ikke at det på noe tidspunkt er fravær av valgstrategisk fokus blant de aspirerende folkevalgte, ikke på noe tidspunkt vil andre hensyn enn neste valg være overstyrende for det politisk agerende mennesket, men de ytre manifestasjonene av dette er gjort eksplisitt ved sykliske gjentagelser. Her i landet representert ved lokal- og Stortingsvalg (kirkevalg o.l. unntatt siden det ikke er det Politiske Mennesket som vanligvis søker seg hit, men individer som har en genuin, ofte personlig, interesse for funksjonen som skal utøves og saksfeltet denne utøves på).
Alvorstyngede mennesker, fra tilsynelatende pent møblerte hjem, vil på TV og radio si at du bør gå til en gymsal nær deg, sette et kryss på en papirlapp og legge den i en boks. Dette skal på en magisk måte sikre balanse i kosmos de nærmeste fire årene (nesten som i Ringenes Herre, bare uten ringen; resten er skremmende likt rent bortsett fra det faktum at det bare er en realitet i fiksjonen naturligvis.) Ikke bare er det er det noe av det viktigste du kan gjøre som en god borger av riket, det er faktisk et privilegium vil du få høre. Du er utvalgt, du er Frodo! Problemet er at det finnes flere Frodoer med sin respektive ringer, faktisk flere hundre tusen, og i motsetning til i Tolkiens univers har disse ingen effekt, her er det er en fiksjon i realiteten. Dette blir til og med gjennomskuet av fireåringer (”av barn og fulle folk[…]” ). Det har utvilsomt et komisk tilsnitt, og slik blir det oppfattet av folk flest, men dypere sett er det foruroligende. Hvordan en fireåring emosjonelt klarer å ta inn over seg et fenomen som en politisk valgkamp er ukjent, tilfellet er tilsynelatende for unikt. Mest sannsynlig er det et utslag, et symptom, av den ekspanderende naturen som politikk og valg har utviklet. For å legitimere sin eksistens har det liberale demokratiet måttet invadere arenaer hvor de siste restene av entusiasme kan frembringes. Som en nasjon basert utelukkende på utvinning og utnyttelse av fossilt brennstoff; reservoarene krymper inn og en stadig mer kompliserende teknologi benyttes i områder som før ble vurdert som overflødige. Og så er det slutt, det er ikke mer å hente.
Fireåringen har skjønt det: man kan like gjerne stemme på en mann med støvel på hodet, det gir i hvert fall underholdning tilsvarende Ringenes Herre.
