Nasjonalsosialisme og Antisemittisme

Bloggen vil publisere utdrag fra artikler skrevet av Savitri Devi, ikke nødvendigvis fordi innholdet sammenfaller med vårt syn, men fordi vi mener det har en historisk interesse som en levning som kan forklare historiske prosesser, viss avskygninger gjør seg gjeldende også i dag.

Utdrag fra The Lightning and the Sun, av Savitri Devi. Del 1.

Ikke noe annet er mer urettferdig mot nasjonalsosialismen enn den altfor lettvinte beskrivelsen av dens iboende ”antisemittisme” som ”et middel for å snu det tyske folks oppmerksomhet bort fra deres faktiske utnyttere” (underforstått: de tyske kapitalistene), eller, som et moderne uttrykk for den gamle ”misunnelsen” fra ikke-jøder, goyim, en hvilken som helst goyim, når han får se jødenes uomtvistelige suksess i forretningslivet. Den første antagelsen, brakt frem ad nauseam av kommunistene og deres sympatisører, avslører enten en fullstendig mangel på god tro eller en fullstendig misforståelse av det jødiske spørsmålet som sådan, og derfor all seriøs og vital ”antisemittisme.” Det siste har relevans til den armenske ”antisemittismen” (eller til hvilken som helst av de smarte levantinere¹ innen økonomien, viss knep bare jødene er kapable til å overgå). Det har ingenting overhodet noe felles med den grunnleggende, biologiske og derfor ikke-reduserbare fiendtligheten som ligger til grunn mellom nasjonalsosialistene og jødene.

Det er ikke tvil om at fiendtligheten først brøt ut i et folkelig opprør som svar på all den åpenbare skaden som jødene brakte på det tyske folk gjennom noen få tiår (og mange tyske familier som jødene hadde redusert til elendighet ved inflasjonen, etter den første verdenskrigen, hilste velkommen den sterke antisemittismen fra den unge bevegelsen på grunnlag av personlig årsaker, så vel som nasjonale); det er ikke tvil om at det første som gjorde Adolf Hitler selv en definitiv fiende av jødene var hans kunnskap om den anti-tyske rollen sistnevnte spilte, både politisk så vel som sosialt, i Østerrike og Tyskland, allerede før 1914, i særdeleshet, hans kunnskap om jødisk ånd og jødisk lederskap innen Marxismen, og hans viten om jødenes tilstedeværelse i pressen, kulturlivet, etc., bak all propaganda som direkte eller indirekte har som mål å ødelegge alle sunne nasjonale instinkt blant folkene av det tyske blod. Med andre ord, nasjonalsosialistisk antisemittisme er, først av alt, det rasebaserte forsvaret av det Ariske² mennesket; en gjennomgripende reaksjon mot all skade jødene gjorde (og siden 1945 fremdeles gjør) i de Ariske landene.

Men det er mer, mye mer, å si. Det jødene gjorde, og fremdeles gjør (og er ute av stand til ikke å gjøre) er en konsekvens av hva de er, og hva de fortsetter å være når de snur ryggen til jødisk tradisjon (eller gir inntrykk av å gjøre det) og blir kristne, teosofister, buddhister eller bare rasjonalister, eller kommunister. Og de er, fundamentalt sett og udelelig, allerede i det usynlige området fra hvor denne verden av form og farger og lyder bare er en projeksjon, den polare motsetningen til den naturlige Ariske eliten; den mørke motsatsen til de yngste av Solens Barn.³ Så rasebevisste som de er, hvis ikke også mer; så tett bundet som de er til hverandre gjennom en fullstendig solidaritet; gjennom total solidaritet (i praksis, finansielt og politisk, og ikke mindre i religiøse eller såkalt religiøse affærer) slik man gjennom historien ikke finner sidestykke til; nei, så dedikerte som de er til et nådeløst kollektivt formål. Bare at deres ikke er den legitime bevisstheten av sann overlegenhet og solidaritet gjennom blodet av naturens fremste; nei, det er ikke den sunne rasemessige stoltheten og patriotismen av et ekte folk i deres plass innenfor rammeverket av Livet. Ei heller er deres kollektive formål på noen som helst måte, i motsetning til Adolf Hitlers tilhengere, ”i harmoni med den originale tingenes mening.” Tvert om!

For jødene er, først og fremst, ikke en rase i ordets rette forstand, langt mindre ”Guds utvalgte.” De er verken en homogen variasjon av semitter eller et fellesskap av like semittiske typer som har slike relasjoner til hverandre som det som binder sammen Arierne av ”Nordisk,” ”Dinarisk,” og andre typer innen den tyske nasjonen. Man trenger bare å se på de for å bli overbevist om dette; eller snarere, å se på dem i det landet de har samlet seg de siste tretti eller førti årene fra alle verdens gettoer på bakgrunn av deres felles historie og nasjonstilhørighet: Palestina.

Der møter man, ved siden av den ”klassiske” jøden, jøder av alle fysiske typer, inkludert Slaveren, inkludert den ”Nordiske”, uten tvil sjelden, men like fullt til stede og ikke nødvendigvis kjennetegnet ved de velkjente synlige trekkene på jødisk avstamning. Og noen av medlemmene av dette merkelige pseudoetniske, pseudoreligiøse verdenssamfunnet, slik som for eksempel de såkalte ”svarte jødene” i Cochin, på Malabar kysten⁴, har ikke noe jødisk blod, faktisk intet semittisk blod i det hele tatt i sine årer, noe som ikke hindrer de fra å føle seg som ”Jøder”.

Det jødiske verdenssamfunnet er, og har vært, i stadig økende grad gjennom flere århundre allerede, ikke en semittisk nasjon, men snarere et raseløst brorskap samlet rundt en semittisk kjerne; et raseløst brorskap som imidlertid er så rasebevisste som man kan bli; et stadig økende antall kosmopolitiske elementer som fremviser de vanlige karakteristikkene på det raseløse - troløshet; skruppelløshet; uten hensyn til orden; skeptisisme som forgifter sjelen - i tjeneste av den rasemessige ideen de delvis har arvet, delvis adoptert fra deres blodsbrødre i troen og interesser, og semitter, en tydelig og definitiv underlegen seksjon av den bredere Semittiske rasen, hvorigjennom deres uovertrufne beherskelse av skarpsindighet og intriger, som langt utveier alle krigerliknende egenskaper. Og dets kollektive mål, som har blitt fulgt gjennom historien med ubønnhørlig overensstemmelse, er intet mindre enn å sikre jødene rikdom og makt, overalt i verden, på alle ikke-jøders bekostning. Bevisstheten om å være (mer eller mindre) ”Abrahams barn” og den felles ”Loven” som (i hvert fall nominelt) dets medlemmer lever under, kan holde dette samfunnet sammen. Likevel er de bare et middel for å nå endemålet. Og endemålet, det felles kollektive formålet: faktisk jødisk styre er det som teller. 

Det er et uhellig formål, viss fullbyrdelse betyr oppløsningen av alle raser og av alle genuine nasjonaliteter; av alle naturlige samfunn, det vil si av alle de som har hatt en solid rasebasert bakgrunn (først oppløsningen av de mest evnerike og mest bevisste; av de som er mest kompetente til å styre - det Ariske mennesket - for derpå gradvis av alle andre, til slutt også inkludert den semittiske kjernen i det jødiske samfunnet selv) og det stadig strammere grepet av en sjelløs pengekraft - kraften til den raseløse, begavet med en destruktiv intelligens – over en økende bastardisert og talløs masse av Menschenmaterial, som verken har egne tanker eller egen vilje, ei heller uskylden eller nobiliteten til ekte dyr. Det er formålet til Mørkets Krefter, viss innflytelse vokser, viss frie tøyler blir mer og mer frie og skamløse, og viss styre viser sin åpenbare realitet, ettersom historien skrider frem på sin skjebnebestemte nedadgående kurs. Det er formålet til Tiden selv, som en Ødelegger av alt som er skapt; som en Giver og som en Benekter. Og det er samfunnets formål, ”i Tiden” par excellence; av samfunnet som lik den privilegerte Ariske eliten som samler seg rundt Adolf Hitler, snakker pasjonert om sitt ”oppdrag” og kaller seg selv ”utvalgt” – og det med rette; men som unngår å nevne at i motsetning til den renblodige disippelen til Mennesket ”mot Tiden”⁵, har den blitt valgt, ikke av ”Gud”, ikke av de evig eksisterende Lys- og Livskreftene å tjene Livets konstruktive mål, men med Dødens krefter å frembringe, gjennom stadig økende troløshet til de originale og opprinnelige guddommelige livsmønstrene, det vil si gjennom økende utbredelse av usannhet, ender denne tidssyklusen. Enden, uten en ny begynnelse – for det er intensjonen, tendensen til Dødens krefter.

Mens formålet til den nasjonalsosialistiske bevegelsen – dens reelle, dype mening, langt bakenfor all ”politikk” – var og er den storslåtte nye Begynnelse – den nye seieren for det Lyset som ikke er skapt, over de Mørke Kreftene; den nye seieren for Livet i sin originale og opprinnelige jordisk perfeksjon, av Orden, i sin sanne mening, til tross for det midlertidige, uunngåelige styre av Kaos; Den Gyldne Tidsalder av den neste tidssyklusen.

I all enkelthet betyr den skarpe fiendtligheten mellom nasjonalsosialistene og jødene uendelig mye mer enn det som angriperne av troen på Hitler hevder. Det avslører ikke den vanlige spenningen mellom to rivaliserende ”rasebevisstheter”, men den unike opposisjonen mellom to poler av utsyn på Livet i slutten av Mørkets Tidsalder vi nå befinner oss i. Det er den skjulte, men virkelige årsaken på hvorfor det er absolutt – og hvorfor dets håndgripelige uttrykk alltid har vært, og vil forbli, ved første anledning igjen bli, så dødelig.
 

Adolf Hitler visste det. Det klokeste blant hans sanne disipler visste det, og vet det. De allmektige lederne av Jødeverden visste det, og vet det.

__________________________________________________

1 Latin-europeere; kristne handelsfolk som levde hovedsakelig under det Ottomanske imperiet, men også deres etterkommere i Tyrkia og midt-Østen. [kildehenvisning finnes ikke i originalteksten].

2 ”Arisk” for Devi henspeiler naturligvis ikke på den immigrerende folkestammen som fra nordlige områder kom til Indusregionen rundt 1500 fvt. og påvirket den vediske kulturen for alltid. Det henspeiler derimot på prinsippene og idealene disse var et uttrykk for: ”Noen få gjør motstand og forblir, sterkere som floden sprer seg og buldrer rundt dem; seirende kampesteiner, uovervinnelige steiner, midt i den for alltid stigende floden. De ytrer ingen lyd; ingen prater om dem; de er ikke nevnt i noen sammenhenger. De jobber, og de lever, tilsynelatende som andre mennesker: som nasjonalsosialister faktisk. De glemmer aldri, tilgir ingenting, og lærer seg alt de kan. De holder seg i sitt hjerte og lever opp til budene i den nye troen av Arisk stolthet og kosmisk sannhet uttrykt av Alfred Rosenberg: ”Thou shalt be brave; thou shalt never do anything mean. Thou shalt love God in all living things: animals and plants. Thou shalt keep thy blood pure…” [kildehenvisningen er ikke med I originalteksten.]

3 ”Barn av Solen” kan referere til ulike aspekter av det samme prinsippet. Poenget er at det er to virksomme og evig motstridende poler i kosmos, den av Lys og Liv (Arier) og den av Mørke og Død (jødene). Premisset for Devis utlegning er at vi mennesker enten er i tiden, over/bakenfor tiden eller mot tiden. De som lever over eller bakenfor tid agerer som solen: de utstråler makt, skjønnhet og godhet, men de vil sjelden bruke vold mot tidens forfallstendenser, i motsetning til de som er mot tiden (både Mahatma Gandhi og Adolf Hitler er brukt som eksempler på sistnevnte). De som er i tiden lar seg passivt dra med uten motstand, mot eskalerende degenerering, oppløsning og forfall. De er materialister og handler ut i fra egoistiske hensyn (et bilde på disse er lynet. Gandhi og Hitler er dermed begge betegnet som en kombinasjon av Sol og Lyn: de lever etter idealene av en Gyllen Tidsalder, en transcendental realitet, men de handler i tiden uten å la seg påvirke av denne). Se også en alternativ innfallsvinkel med Julius Evola om det Uraniske, Olympiske, heliosorienterte (derav betegnelsen ”Solens Barn”), og dets motsats, det Telluriske, demoniske, i blant annet Revolt Against the Modern World og Metaphysics of War. [Kildehenvisning finnes ikke i originalteksten].

4 Disse såkalte ”svarte Jødene” er bare lav-kaste Indiere viss forfedre hadde akseptert den Jødiske troen. Selv i dag gifter de seg kun blant sine egne. 

5 ”Men frelsen som menn bakenfor og over tiden har å tilby verden er alltid det som består I å bryte lenkene til tiden. Det er aldri det som ville finne sitt uttrykk i et kollektivt liv på jorden i samsvar med idealene fra den Gyldne Tidsalder. Det er frelsen til den individuelle sjel, aldri av det organiserte samfunnet. Det er sant at det finnes – om enn få – menn, av de vi har karakterisert som bakenfor og over tiden, som har vært (eller har forsøkt å være) reformere i den verdslige betydningen, ved ikke-voldelige måter. Men ingen av de var redningsmenn, frelsere, for samfunnet, når sant skal sies. Redningsmennene, i den verdslige betydningen, som setter seg fore å perfeksjonere, ikke bare menneskers sjel, men menneskers kollektive liv og regjering og internasjonale relasjoner, er det vi kaller menn mot tiden. Og de er av nødvendighet voldelige, dog ikke alltid i fysisk forstand [eks. Mahatma Gandhi]. De kan være – faktisk så bør de være – personlige frie fra lenkene som binder de til tiden, hvis de skal handle med den maksimale forutseenheten og effektiviteten. Men de må ta i betraktning forholdene til det å handle i tiden; å leve i tiden, også, på en måte.” – The Lightning and the Sun. [kildehenvisningen finnes ikke I originalteksten]