Bachs elv

I forsøk på å forklare problemene man kan bli konfrontert med i sin tilnærming til middelaldermystikeren Meister Eickharts tekster, fremholder den katolske munken David Steindl-Rast det etablerte synet om at ”poesien er det som går tapt i en oversettelse”, dette siden Eckhart skrev på latin og tysk på en språknorm som til tider best kan betegnes som ”poetisk”. Problemene tilknyttet en oversetting er imidlertid ikke Eckharts skyld, og faktisk heller ikke de uttalige oversetterne som har prøvd seg; problemet er derimot todelt: en teknisk/vitenskapelig, nærmest triviell, årsak; og en årsak tilknyttet selve det guddommeliges vesen og menneskenes væren i forhold til denne. Den tekniske årsaken består av det rent språkvitenskapelige, blant annet med hensyn til det semantiske og etymologiske, og dermed fare for at betydningen av at en tekst/vers helt faller bort (Steindl-Rast bruker et eksempel med ”spirit”, som i bibelsk kontekst beskriver det som inneholder transcendentalt liv, i motsetning til ”the flesh” som riktignok har liv, men som før eller senere vil fysisk og kroppslig dø. Meister Eckhart derimot bruker ”spirit” for å beskriv den ”indre” tilværelsen ved Mennesket, også kjent som ”mind”, mens den dikotomiske motsatsen betegner han som ”body”, det ytre, som i tillegg er ondt og feminint, i motsetning til ”spirit” eller ”mind” som er maskulint og representerer det Gode. For å gjøre mulighetene for frustrasjon total for en eventuel oversetter så refererer og bruker Eckhart nettopp bibelske tekstutdrag for å illustrere eller underbygge sine argumenter). Den andre årsaken som vanskeliggjør en oversettelse av de religiøse mystikerne er selve kjernen, essensen i det som forsøkes formidlet. For hvordan formidler man den ”Ubevegelige Bevegeren” som ligger bak, og i, alt og alle? Dette Altet som innehar alle potensialiteter, men som ikke har en opprinnelse, ingen slutt, ingen form, ingen begrensning? Hvordan uttrykke det ufattbare, som hever seg over menneskelig forstand og fornuft? Meister Eckhart fikk betegnelsen ”the Man from whom God hid nothing”, men kunnskapen kan kun sette kursen for hver enkelt å styre etter, erkjennelsen må vi nå på egenhånd; dette er et sentralt aspekt i Buddhismen (Eks. "You yourselves should make the effort; the awakened Ones are only teachers. Those who enter this Path and who are mediative, are delivered from the bonds of Mara." - Buddha, Dhammapada), og Eckhart er selv inne på det i sitt bruk av bildet på mennesket som må gå ut i ørkenen for å la Gud tale til vår sjel.

Poesien er derimot ikke det eneste kunstneriske uttrykket som billedliggjør språket og forlenger menneskenes evne til formidling; musikk er et annet. Johann Sebastian Bachs Preludium til Suite nr. 1 for cello er velkjent for de fleste, og er dermed opphav til like mange assosiasjoner. Jeg hadde i utgangspunktet fått etablert en assosiasjon til et menneskes livssyklus, ikke nødvendigvis med en fødsel og død, men med en sjels reise gjennom et liv som blir levd. Senere har jeg imidlertid blitt gjort oppmerksom på assosiasjonen til den evige bevegelse, ikke-kondisjonalisert og uten en fortid eller fremtid; nærmere definert som en elv. Straks dette ble etablert i min forestilling ble følelsen av et fullendt og komplett uttrykk total og som en tilnærmet åpenbarelse, forestillingen av en elvs løp gjennom landet, mot sin essens, mot sin opprinnelse, havet. Elven som et bilde på menneskets forløsning og oppvåkning finner man særskilt utbredt innen Buddhismen (for de av dere som er kjent med romanen Spring Snow av Yukio Mishima vet at elven har også blitt brukt som et bilde på det motsatte: nemlig etableringen av tidsbegrepet, dette gjennom ideen om Karma, eller fra Sanskrit: Alaya. Dharmaene, bevisstheten, eksisterer bare i øyeblikket før den blir avløst av en ny: død/gjenfødelse, akkurat som en frådende elv. Betegnelsen Alaya er imidlertid kompleks og uten relevans for denne artikkelen, bortsett fra at man bør ha kjennskap til at lignelsen ”elv” kan brukes for å beskrive to tilsynelatende diametralt ulike begreper. Det bør også tillegges at det innen Mahayana-buddhismen ikke eksisterer noe essensielt skille mellom Nirvana og Samsara, opplysthet er ikke bare involvert der hvor Nirvana er oppnådd, opplysthet eksisterer også immanent i alle mennesker (sistnevnte kan muligens ha en tilsvarende betydning som Eckharts "Guddommelige Gnist" som ligger immanent i alle, som lengter tilbake til Gud og som Gud føder seg selv gjennom). Det ene ekskluderer heller ikke automatisk den andre, mener jeg, å billedligjøre et konsept eller lignelse er en verdinøytral beskjeftigelse, det er selve poenget med bilder: at de er allmenne og universelle slik at de lettere kan gjøre det de representerer forstått.)

For det vestlige orienterte mennesket har denne kunnskapen kanskje kommet gjennom Herman Hesse og hans Siddhartha. Siddharta er en ung mann som i sin søken etter den absolutte og sanne realitet legger ut på en indre og ytre reise med hindringer, sanselig nytelse, tvil og spørsmål med få svar. Veien til erkjennelse blir
imidlertid antydet av fergemannen Vasudeva. Før dette er det derimot noe i Siddhartha selv som forteller ham om elvens betydning:

“Tenderly he gazed at the streaming water, at the transparent green, at the crystalline lines of its mysterious pattern. He saw bright beads rising from the depths, silent bubbles drifting on the surface, sky blue reflected there. The river gazed at him with thousand eyes. How he loved the water, how it delighted him, how grateful he was to it! In his heart he heard the voice speaking, the newly awakened voice, and it said to him: “Love this water! Stay with it! Learn from it!””[…]”But of the secrets of the river, he saw only one today: it seized his soul. He saw the water running and running, constantly running, and yet it was always there, was always and forever the same, and yet new every instant! Who could grasp this, who could fathom this? He did not grasp or fathom it, he felt only an inkling stirring, a distant memory, godly voices.”

Siddhartha forstår ikke betydningen av sin erkjennelse, men søker en bekreftelse I Vasudeva:

”Did the river,” he [Siddhartha] once asked, ”also teach you this secret: that time does not exist?” Vasudevas face lit up with a bright smile. “Yes Siddhartha,” he said. “Is this what you mean: that the river is everywhere at once, at its source and at its mouth, at the waterfall, at the ferry, at the rapids, in the sea, in the mountains, everywhere at once, and only the present exists for it, and not the shadow of the future?” “That is it,” said Siddhartha. “And when I learned that, I looked at my life, and it was also a river, and the boy Siddhartha was separated from the adult Siddhartha and from the old man Siddhartha only by shadow, not by substance. Nor were Siddharthas earlier births the past, and his death and his return to Brahma are no future. Nothing was, nothing will be; everything is, everything has being and is present.” “Siddharta spoke ecstatically, this illumination had made him deeply blissful. Oh, were not all sufferings time? Were not all fear and self-torment time, were not all difficulty, all hostility in the world over and overcome as soon as time was overcome, as soon as time could be thought away?”

Sentralt I Buddhismen er tidsbegrepet (både det kvantifiserbare tidsbegrepet og Samsara, gjenfødelse), dets avgjørende effekt på vår lidelse og hvordan vi unnslipper dette. Poenget er vår stadig søken etter bekreftelse på vårt Selv, noe mennesket søker i tiden, enten som tilbakeskuende nostalgisk i fortiden, eller med frykt og/eller annen forventning til fremtiden. I stedet burde vi se og lære av elven: essensen er den samme for hele elven, det eksisterer ingen fortid, ingen fremtid. Dette altså selv om formen er ulik, akkurat som mennesket.

Bach forsøkte å knytte et bånd til det guddommelige gjennom sin musikk, selv om det altså kan være vanskelig å utlede direkte fra dets uttrykksform, likevel er det ikke vanskelig å ane at denne ikke befatter seg med jordiske ubetydeligheter. Straks vi begynner å tenke i disse baner vil kanskje nye erkjennelser gjøre seg gjeldende, erkjennelser som hver enkelt altså må ta konsekvensene av selv, og ”gå ut i ørkenen og la Gud tale til vår sjel”.

Cellisten her er Paul Tortelier. Dette er det eneste opptaket jeg fant på veven som kunne deles, og som samtidig yter full rettferdighet til Bach og stykkets bakenforliggende aspirasjoner: assosiasjon til en enhetlig strøm av uendelige øyeblikk, uten begynnelse eller en definitiv slutt. Eneste ankepunktet er tempoet som virker noe oppjaget til tider, men som en helhet fungerer det.
Preludiumet i sitt fulle lengde kommer på slutten av videoen.


Dixi et animam meam liberavi