Den kvinnelige, britiske soldaten fra Fiji, Lynette Pearce, skapte overskrifter da hun for en tid tilbake fødte et guttebarn under sin krigs- og okkupasjonsdeltakelse i Afghanistan. Hun skal vært uvitende om graviditeten før hun fikk magesmerter og ble innlagt ved Camp Bastion. Selv med de åpenbare praktiske implikasjonene, for ikke å si komplikasjonene som en fødsel i en krigssone har, var hennes overordnede entydige i sine uttalelser: Slike kvinner vil den nye verden ha! Blodtåka og ammetåka går nå naturlig sammen.
Og dette er ikke noe unntak, omtrent 200 kvinner skal ha vært i tilsvarende situasjon som Lynette i Afghanistan siden 2003 (dette er naturlig nok et moderne fenomen siden kvinner historisk sett ikke har vært stridende, i hvert fall gjelder dette tradisjonelle, konservative samfunn. Enkelte motstandsbevegelser og partisan-grupper hovedsakelig tilknyttet sosialistiske, kommunistiske eller marxistiske strømninger har inkorporert også kvinner i sine rekker tidligere). Her hjemme har vi våre egne ideologer som legger det politiske fundamentet for et lovverk og en opinionsdannelse som utløser konkrete manifestasjoner av slike hendelser, og holdningene til dem. Audun Lysbakkens marxist-inspirerte avkok, mildt destillert for lettere å svelges, virker nesten utelukkende å være en endeløs rekke av sosiale konstruksjoner, parallelt med en like ubønnhørlig dekonstruksjonalisme av det som historisk har organisk vokst frem. Ydmykhet for menneskets posisjon og status må imidlertid alltid anerkjennes, hovmod står for fall; spør Nimrod, Icarus eller Faust. Går Mennesket imot Naturen vil Naturen gå imot Mennesket. Dharma er for evig og karma har konsekvenser i en tilstand av den kaotiske og nådeløse samsãra. AUM.
